Ventetid og verdensherredømme

Det blir litt kort i dag. Venter på rørleggeren som skulle vært her for tre timer siden for å fikse noe på badet. Fakturaen har jeg ikke lyst til å tenke på i dag. Da tenkte jeg et passer bedre med en oppdatering vedrørende Kryp-romanen som er inne til vurdering hos forlag. Også den ventingen kjennes lang, uten at jeg har noe problem med det.

For å ta det aller viktigste først; Nei, jeg har ikke hørt noe. Jeg befinner meg i en slags limbo hvor jeg koser meg litt med å fantasere om hvor henrykte redaktøren og konsulentene er over Herr Kreaturs nye manus. Selveste Kryp-romanen er kanskje det beste de har fått inn på år og dag. De overgår hverandre med å skryte når de møtes i kantinen og er ellers skjønt enige om at miraklenes tid ennå ikke er forbi.

Altfor mange ideer!

Jeg er for lengst tilbake på hjemmekontoret i hovedstaden. Det ble ingen skriving i påsken, men planen var å ta fatt i årets romanprosjekt på bussturen over fjellet. Åtte timer med drodling og notater kunne bli en fin start på et prosjekt som jeg egentlig ikke vet så mye om, bortsett fra at ideen om selve konseptet har fulgt meg i flere år.

Men selv en så forsiktig plan viste seg å gå helt feil! På bussturen skjedde nemlig noe fantasrtisk og nesten litt merkelig. Da jeg satt og sløvet mens blikket fulgte et skogkledd dalføre som vi passerte - en tilstand som best kan beskrives som fullstendig avkobling hvor tankene flyter helt fritt, dukket det plutselig opp en stor idé! Den festet seg i toppetasjen og i løpet av et par minutter så jeg omrisset av et nytt plott som jeg aldri før har sett for meg! En helt ny romanidé når jeg altså trengte det som minst! Den neste timen fortsatte underbevisstheten - fortsatt ganske frakoblet det jeg egentlig skulle gjøre, å utbrodere dette nye universet istedet for å fokusere på Kryss-romanen, som jo var planen.

Årets romanprosjekt - tidlig fase

Det er bare en drøy uke siden Kryp-romanen ble sendt til første forlag. De har bekreftet at vurdering normalt tar minimum tre uker, likevel har jeg allerede sjekket for tilbakemeldinger uendelig mange ganger. Det er litt rart at man ikke bare kan ta seg en pause. I stedet lurer seg selv til å tro at eget manus er "noe av det mest fantastiske" som forlaget noen gang har fått tilsendt. Jeg vet jo godt at jeg burde jobbet litt mer med teksten, og jeg vet at man ikke får tilbakemelding så raskt - særlig ikke når den venteuken også inneholdt påskehøytid for forlagets ansatte... Tålmodighet er en dyd, heter det vel, og det kan jeg forstå...

Imens er jeg så smått begynt å jobbe med neste store prosjekt, en ny roman. Jeg vet ikke så mye om den ennå, vi kan godt gi den blogg-arbeidstittel Kryss-romanen ;)

Konseptet har jeg tenkt på i mange år, men jeg har ikke notert noe, og vet heller ikke det eksakte innholdet. Det er vel først og fremst rammeverket jeg har grublet på, og som jeg nå så smått er begynt å formulere litt klarere. Det blir en samling kortere fortellinger som skal henge sammen på litt finurlig vis. Jeg har tenkt på en slags fellesnevner for disse tekstene, og jeg har en viss formening om noen handlingstråder og scener. Men det aller meste er ennå blanke ark.

Endelig i mål - Sjekkliste før innsending

Det er en helt fantastisk følelse å være ferdig med et romanprosjekt! Det er vel noe alle som har skrevet en lengre tekst kan underskrive på, uavhengig av sjanger. Men vi er sikkert også enige om at selv om teksten har nådd en viss lengde, plottet tilfredsstiller og noen gjennomarbeidinger har forbedret alt sammen, så henger det fortsatt igjen en følelse om at nei - manus er jo ikke heeelt ferdig, det blir det visst aldri.

Akkurat der er jeg nå med Kryp-romanen. I dag ble jeg ferdig med andre gjennomarbeiding av teksten, og samtidig som jeg egentlig er fornøyd, er det fortsatt mange ting jeg tror kan bli bedre. Men siden jeg regner med at jeg aldri vil bli helt fornøyd, tenker jeg at på ett tidspunkt må jeg jo sende teksten fra meg for første gang. Og da står valget mellom å bare sende det ut nå mens jeg kanskje uansett trenger en pause, eller å vente lenge - kanskje i flere år.

Men hvordan kan jeg vite at teksten er klar for å bli sendt ut i verden? Jeg har laget meg en sjekkliste.

10-år som forfatterspire, linselus og dagdrømmer!

 Jeg tror faktisk at jeg skal unne meg et aldri så lite jubileumsinnlegg her på bloggen! Attende januar var det nøyaktig 10 år siden den aller første bloggposten, og det gikk meg altså hus forbi! 2014 ble et spesielt år for meg - da vurderte jeg å slutte å jobbe for heller å bruke mer tid på kreative aktiviteter. Først i juni delte jeg dette med kollegaene mine i den faste jobben som jeg da ennå hadde. Og så hoppet jeg :)

Nå har jeg lest noen 2014-poster, og jeg må si det har skjedd en hel del siden de første grubleriene. Det var nesten litt morsomt å lese når jeg nå vet hvordan det gikk med alt det kreative. Ok, så ble jeg aldri "geniforklart" og jeg tjener fortsatt bare en femtedel av lønnen jeg hadde i den faste jobben, men gleden ved å fylle dagen med egne prosjekter lar seg ikke måle i pengeverdi. I 2014 ante jeg ikke at jeg skulle  ha sånn omtrent 35 noveller på trykk, og at jeg skulle skrive Vitenskapsromanen (som riktignok ikke tok forlagene med storm). Eller at jeg, som aldri før hadde stått på en scene, skulle ha småroller på Folketeateret og på Operahusets hovedscene. Eller at jeg skulle medvirke i rundt regnet 100 filmproduksjoner og i en periode bli gjenkjent på gata. Eller at jeg skulle drive flere nettbutikker. Eller at det skulle bli tradisjon med en årlig 3-4 ukers skrivereise til Kanariøyene. Eller at jeg skulle holde foredrag i Hageselskapet (!) og være styremedlem i flere år i en forening i hovedstaden.

Tempo og unike karakterer

I forrige uke ble jeg ferdig med første fulle gjennomarbeiding av Kryp-romanen! Førsteutkastet ble klart halvveis ut i årets skrivereise i februar, men det betyr jo ikke at manus er klart for å bli sendt til det første forlaget. Jeg fant imidlertid at manus er så pass godt jobbet med underveis, at den siste gjennomarbeidingen faktisk ikke medførte så store og mange endringer. Det var mest snakk om å legge til litt mer informasjon i enkelte scener, og selvfølgelig å stramme språk og rette skrivefeil i hele teksten.

Nå har jeg en runde med litt mer flikking, mens jeg grubler litt på om teksten faktisk allerede er leseklar for forlag.

I dag tenkte jeg å skrive litt om tempo, ett av de temaene jeg jobber litt med nå i innspurten. Jeg kan ikke så mye om dette, men forstår at det er en bra ting å ha et bevisst forhold til dette med tempo og rytme i teksten. Det handler vel først og fremst om å hjelpe leseren il å forstå hvordan deler av manus skal leses. Når er det dramatisk, og når kan det tas et hvileskjær.  Rolige scener kan ha en viss treghet, mens der det skal være mer dramatisk kan man for eksempel bruke kortere setninger og færre detaljer.

Tilbake på hjemmekontoret

Alle gode ting har en ende, og dermed var årets skrivereise til Gran Canaria historie. Fra tre uker med daglige skriveøkter kjenner jeg igjen på motløshet når den ene dagen etter den andre går uten at jeg rakk å åpne romanmanuskriptet. På hjemmekontoret står distraksjonene i kø! Det er nettopp det som er så flott med disse skrivereisene mine: Det eneste som forstyrrer er noen få og korte turer ut til solsengen.

Jeg skal ta meg sammen, for nå er det jo fint lite som gjenstår. Jeg jobbet veldig bra der nede, tidenes fineste og mest produktive skrivereise! Til og med været var det beste ever. Selv om jeg ikke kom helt i mål var det faktisk ikke så mye om å gjøre. Jeg fikk skrevet ferdig råutkastet den første uken, og resten av tiden rakk jeg å jobbe meg gjennom sånn omtrent 75% av manus. Nå gjenstår mindre enn en fjerdedel, og etter som det er siste del av manus som skal jobbes med, er det jo den delen som er ferskest og som stemmer best med hvordan historien ble til slutt. Det betyr færre rettinger av innholdet, men litt stramming av språk etc. må jeg jo regne med.

Oppdatering fra skrivereisen

Skrivingen har gått utmerket, men først en aldri så liten kakerlakk-oppdatering! Jeg fortalte om Kryp til besvær, og du lurer kanskje på hvordan den historien endte? Etter noen dager fant jeg en død kakerlakk under sengen. Den virket litt mindre, men mange insekter virker mindre uten aktive bein og følehorn, så jeg har overbevist meg selv om at samboeren min dessverre er gått bort.

Men frykt ikke - for her dukker det stadig opp nye eksemplarer. Jeg knertet nettopp det fjerde eksemplaret - i tillegg til romkameraten som jeg jo ikke knertet i det hele tatt, men som kanskje sultet til døde siden det jo ikke finnes annen mat enn meg på soverommet. De andre har vært brune og mye mindre, men ekstremt lette på foten der de piler av gårde med en brølende Herr Kreatur på slep. Alle bortsett fra den store har dukket opp på badet, så de kommer nok opp fra et sluk eller noe. Kakerlakker er en helt vanlig greie i varmere strøk. På tidligere skrivereiser, som jo aldri har vart kortere enn tre uker, har jeg sett max 1 kakerlakk per reise. Så dette stedet er slett ingen versting. De som driver stedet forteller meg at de legger ut gift tre ganger pr år, og at det er "hekkesesong" akkurat nå, og da kan faktisk voksne hunner FLY... Deilig! Jeg oppbevarer kofferten litt i høyden, som jeg pleier. Den er alltid lukket, og de få plaggene som er tatt ut ligger aldri på gulvet. Denne gangen skal jeg riste alt ekstra godt... Det hjelper uansett ikke noe å bli hysterisk, så jeg tar det med godt humør. Kjedelig å skulle speide etter krypene hver gang jeg går inn i et rom - noen ganger gløtter jeg til og med opp i taket, men det får jeg leve med.

Kryp til besvær

Herre min hatt (er det visst noe som heter)! Førsteutkastet er ferdig! Men først litt om min nye romkamerat... For når jeg er på skrivereise for å avslutte kryp-romanen, hva er vel mer naturlig enn å få en samboer i form av et gigantisk kryp? Den velvoksne kakerlakken som åpenbarte seg en halvmeter fra hodeputen min forsinket innsovingen med en snau time. Men selv om jeg ikke vet hvor den ble av etter jakten, sov jeg faktisk uforskammet rolig.

Er jeg litt mer avslappet enn jeg normalt ville vært, nettopp fordi jeg har skrevet om et omtrent like udelikat kryp det siste året. Gjennom research og lett fantasi har jeg nesten prøvd å bli dette krypet som jeg skildrer. Kryp-romanen (arbeidstittel) handler ikke om kakerlakker, men kanskje noe av den sympatien jeg har opparbeidet også kom nattens ubudne gjest til gode?

Kakerlakker er ikke farlige. Den svarte og lite delikate krabaten fra i natt, på størrelse med en fyrstikkeske og desidert den største jeg noen gang har sett, søkte tilflukt under den svære sengen, og selv om jeg etter mye styr fikk dratt sistnevnte litt ut fra veggen, hadde jeg ikke mulighet til å dele den eller å sette den på høykant etc.  Det var heller ikke så lett å se under den.

Skrivende i sommersol

26 grader i dag og egentlig har jeg det best inne. Det passer jo helt fint med at jeg er her for å avslutte kryp-romanen. Det blir naturligvis mange korte pauser ut i solen, men midt på dagen blir også det i varmeste laget.

Det går fint med skrivingen. Jeg har skrevet ca fem kapitler siden jeg installerte meg her, og det gjenstår sånn omtrent det samme, men de kapitlene som nå mangler skal være korte og vil ta mindre tid å skrive. Enda viktigere er det nok at flere uløste tråder har kommet på plass, også ved hjelp av helt nye momenter som historien trengte, men som heldigvis får plass i de allerede planlagte kapitlene.

Planen for skrivereisen er tredelt. Første uke av oppholdet skal alle kapitlene skrives, og det ser ut til at førstutkastet blir på omtrent 60.000 ord. Det er litt mer enn jeg opprinnelig planla, men så er desto større del av teksten allerede jobbet så mye med at den ikke trenger å bygges ut.

Om å bli eldre. Step by step.

Eller, om å bli litt eldre men føle seg myyye eldre. Man har etter hvert passert såvidt-godt-voksen, men er fortsatt ved godt nok mot til å tenke på seg selv som tjue år yngre. Dette handler ikke om å ha feiret enda en fødselsdag, men om å ta innover seg at livet faktisk rusler og går, om man liker det eller ei. Brått er man blitt såpass gammel at honnørbillettene blinker i det fjerne, selv om man naturligvis heller ville foretrukket en aldersbelønning i form av f.eks. ti bonusår. Det ville vært direkte uklokt å utsette de store drømmene og prosjektene i enda noen år. 

Herr Kreatur er fortsatt høyst oppegående, og halv pris på buss og teater kan jeg bare drømme om i mange år ennå. Forresten, jeg foretrekker jo å spasere og å oppleve forestillingen fra scenen, enn så lenge. Men, vissheten siger likevel inn, step by step, som man sier i min alder. For snart tar jeg vel én dag om gangen.

Nå befinner jeg meg i "seniorparadiset" Playa del Ingles, for å skrive. Den prosessen kommer jeg tilbake til, for i dag vil jeg heller dele noen situasjoner fra reisen, relatert til det å bli godt-voksen-pluss.

Snart klar for take-off

Det er kanskje ikke lov å si det - men jeg synes dagens illustrasjon er så fin at jeg nesten kjenner meg forpliktet til å fortelle at min årlige skrivereise til varmere strøk står for døren! Ja, bildet er gammelt, men det er bare én gang hvert år at det er aktuelt som illustrasjon. Nå pakker altså Herr Kreatur sin mikroskopiske koffert nok en gang!

Som vanlig går turen til Gran Canaria, og som vanlig blir hjemmekontoret med. Reisen varer i tre uker, og som vanlig på budsjett - om det lenger er noe som heter det tatt i betraktning at kostnadene for en sånn tur har gått mye opp og Euro-kursen dessuten er høy. Da er det jo litt greit at dette er etablert som en slags tradisjon, for da bruker jeg litt mindre tid på å veie for og imot.

Laptopen blir med og planen er å skrive mye hver eneste dag. På disse reisene er jeg nemig ikke ferierende turist som de fleste andre. Jeg samler ikke ferieminner, og hvis jeg oppdager kjente (i tide) unngår jeg dem fordi de færreste forstår at det er ok å være der alene for å skrive, istedet for å bli med på restauranter og utflukter og you-name-it. Det er godt ment, men altså - litt enklere hvis jeg greier å unngå å måte takke nei til å henge med halvkjente.

Denne gangen ble skriveplanene endret. Det har faktisk ikke skjedd før.

Skriver du visuelt?

I høst, da jeg skrev på nåværende romanprosjekt, slo det meg at jeg må bli flinkere til å skrive visuelt! Nå har jeg ikke sjekket om dette faktisk er en greie, men vil likevel slå et slag for at noen av scenene i et lengre manus bør være så visuelle at de faktisk blir husket billedlig.

Tenk deg at du leser en bok. Den er fylt med beskrivelser, dialoger og sikkert enda litt til. Vi vet at handling er bedre enn fortelling (show, don't tell). I stedet for å beskrive en hendelse er det altså mer effektivt å faktisk følge karakteren(e) mens de opplever den hendelsen forfatteren vil si noe om. I stedet for å bli fortalt at fru Karlsen er sånn og sånn, bør vi bli vist en situasjon hvor denne egenskapen hos fru Karlsen skinner gjennom. La leseren bli kjent med fru Karlsen selv, uten at vi pøser på med teskje etter teskje.

Jeg er den første til å innrømme at det er fort gjort å bli altfor detaljert i beskrivelsene, selv om jeg jo vet at det funker bedre som leseopplevelse hvis det faktisk er leseren selv som får tolke og sette sammen detaljene. Og her kommer det visuelle inn - når jeg er litt i tvil om at leseren vil forstå situasjonen sånn som jeg har tenkt den, uten at jeg tilbyr alle disse teskjeene, kan det visuelle være et ganske godt virkemiddel. Leseren husker sannsynligvis bildene enda bedre enn en strøm av ord.

Kamp mot kalenderen

Takket være en selvpålagt deadline jobber jeg nå med kryp-romanen hver eneste dag. Noen dager går det litt tregt, iblant også litt kjapt, men stort sett helt passe. Det gjenstod tross alt bare litt tekst. Etter at jeg omrokkerte en del tekst (forhåpentligvis for aller siste gang) viste det seg imidlertid at det ikke bare gjenstod 2-3 kapitler på å komme i mål med førsteutkastet, men nærmere femten...

Det rokket ikke særlig mye ved planen om å bli ferdig innen månedsskiftet. Det er jo bare å stå på litt mer, ikke sant? Kapitlene er stort sett så korte at økt antall ikke trenger å bety flere dager, men heller flere skrivetimer per dag. Deadline 31. januar kan fortsatt holde nesten fint.

Selvfølgelig dukker det også opp mange nye spørsmål og muligheter i en sånn innspurt. Spesielt en telefonsamtale mellom en av hovedkarakterene og en person som jeg egentlig ikke visste skulle ha noen funksjon utover å besvare telefonoppringingen. Og så utartet det seg altså ganske mye kun basert på dialogen mellom de to personene. Det ble plutselig flere muligheter til å komplisere hele fortelingen, og kanskje til og med legge inn en ekstra handlingstråd. Det er vanskelig å stå imot!

Innspurt for kryp-romanen

Jeg starter det nye året med å fokusere aller mest på Kryp-romanen. Jeg har satt meg som mål å bli ferdig med førsteutkastet innen neste uke, altså om ca ti dager, og deretter bruke en uke på å jobbe meg gjennom teksten en gang til med diverse mindre justeringer og tillegg.

Jeg er ikke overbevist om at jeg kommer helt i mål på så kort tid, men inntil videre må jeg jo nesten tro at det er mulig!

Planen var at førsteutkastet skal være på bare halvparten av tekstmengden jeg ser for meg at jeg skal sende til et forlag. Kryp-romanen skal være på rundt 80,000 ord, muligens litt mer. Det er visst passe for en debutant, har jeg lest.

Nå tenker du vel at det blir svært krevende, for ikke å si umulig, å skrive halve tekstmengden i løpet av en uke, og det har du nok rett i.

Nytt år og nye muligheter - og litt om motiver

Godt nyttår! Det tar nok som vanlig litt tid å venne seg til å skrive 2024, men det er fort gjort å lage planer for det nye året. Bortsett fra at tiden går altfor fort og jeg gjerne kunne tatt 2023 en gang til før vi går videre, så forbinder jeg egentlig et nytt år med mye positivt. Alt jeg ikke fikk gjort i fjor kan gjøres i det nye året!

I romjulen fokuserte jeg på Kryp-romanen, og jeg skulle jo komme med en statusrapport her på bloggen. Men akkurat som 2023 gikk også romjulen ufattelig fort. Litt sånn - hei, hvor ble den av? Etter noen år med stadig nye påfunn og flere forsøk på å pushe egen komfortsone, vet jeg jo godt hvorfor romjulen ikke satte større spor: De fleste dagene ble nemlig helt like. Da er det heller ikke så mye å se tilbake på, og selve tidsbegrepet viskes bort.

Men - tilbake til at nytt år gir nye muligheter - det er altså ikke for sent med en oppdatering på fjorårets største skriveprosjekt. Tanken var å gjøre ferdig førsteutkastet i 2023. Kryp-romanen  skal være nokså enkel, fortalt fra A til Å uten flere tidslag etc., og jeg hadde strategien klar for å oppnå dette. Fortellingen  ble naturligvis litt mer kompleks enn jeg planla, men det gjør jo bare skrivejobben litt mer interessant. Men, som så ofte stod nok ikke innsatsen helt i stil med intensjonene. Særlig i sommer ble det skrevet fint lite, og da falt jeg dessverre også litt ut av prosjektet. I høst tok jeg tak i det igjen, men brukte altfor lang tid på å komme inn i fortellingen. Lengre pauser er aldri av det gode, i alle fall ikke før førsteutkastet er på plass.