Tempo og unike karakterer

I forrige uke ble jeg ferdig med første fulle gjennomarbeiding av Kryp-romanen! Førsteutkastet ble klart halvveis ut i årets skrivereise i februar, men det betyr jo ikke at manus er klart for å bli sendt til det første forlaget. Jeg fant imidlertid at manus er så pass godt jobbet med underveis, at den siste gjennomarbeidingen faktisk ikke medførte så store og mange endringer. Det var mest snakk om å legge til litt mer informasjon i enkelte scener, og selvfølgelig å stramme språk og rette skrivefeil i hele teksten.

Nå har jeg en runde med litt mer flikking, mens jeg grubler litt på om teksten faktisk allerede er leseklar for forlag.

I dag tenkte jeg å skrive litt om tempo, ett av de temaene jeg jobber litt med nå i innspurten. Jeg kan ikke så mye om dette, men forstår at det er en bra ting å ha et bevisst forhold til dette med tempo og rytme i teksten. Det handler vel først og fremst om å hjelpe leseren il å forstå hvordan deler av manus skal leses. Når er det dramatisk, og når kan det tas et hvileskjær.  Rolige scener kan ha en viss treghet, mens der det skal være mer dramatisk kan man for eksempel bruke kortere setninger og færre detaljer.

I Kryp-romanen er det spesielt én karakter som nok vil tjene litt på å bli omtalt i rolige vendinger, men selv denne karakteren opplever jo litt dramatikk. Før eller senere kommer jeg til scener hvor også det bedagelige bør intensiveres, og det er vel der jeg synes dette blir utfordrende. Lange eller korte setninger er vel og bra, men det passer jo ikke alltid å følge en sånn strategi. Det hjelper litt når jeg lar situasjonen bli viktigere enn karakterene som er med i den.

Jeg vil tro at tempo og rytme er en typisk greie sett mot en spenningskurve. Altså at innledningen gjerne er litt roligere (kanskje med unntak av den første siden), og at slutten av historien gjerne får et litt høyere tempo. I en krim ville man kanskje satt opp tempo litt i de delene av teksten hvor nye oppdagelser blir gjort, eller hvor plottet får en ny tvist, etc. I en romantisk tekst kunne harmoniske scener være langsommere enn de situasjonene hvor mistanke om bedrag og "knuste hjerter" kanskje krever et litt høyere tempo. Det blir lettere å finne en god strategi hvis jeg overfører tempo til leserens puls. En tekst vil definitivt tjene på at forfatteren har et bevisst forhold til dette med tempo og intensivitet.

Samtidig prøver jeg å gjøre karakterene mine litt forskjellige. Alle trenger ikke å bli oppfattet som unike personligheter, men jeg tenker at de to-tre viktigste bør være det. Det virker lettest å få til dette i dialogene, men det kan også fort virke litt påtatt. Vi vet jo at folk rundt oss snakker litt ulikt, kanskje bruker litt andre enkeltord og også ulike måter å for eksempel starte en setning. Noen snakker høytidelig med fullkomne setninger, mens andre bruker kortere setninger. Vokabularet kan dessuten røpe klassetilhørighet eller alder, eller bare være et tegn på hvor formell karakteren er. Du kan jo øve deg ved å skrive en kort dialog mellom en tenåring og en nokså gammel person - ulike generasjoner uttrykker seg definitivt ulikt. Ikke bare selve språket, men også basert på erfaring og hvor kunnskapsrike personene er. Alt dette er det krevende å holde styr på, derfor kan også dialogen være litt vanskelig å få til.

I Kryp-romanen er de fleste karakterene jevngamle. Det gjør det litt enklere for meg, men samtidig blir det vanskeligere å gi dem de særtrekkene som kan finnes i dialogen. Akkurat nå vurderer jeg om jeg skal ta en egen gjennomgang for å jobbe kun med særtrekkene, eller om jeg skal sette det på listen over oppgaver jeg kan jobbe mer med senere. Den listen har allerede en håndfull punkter - momenter som jeg ikke tror er avgjørende for at et forlag skal kunne vurdere om denne teksten er interessant eller ikke.

Jeg må bestemme meg i løpet av uken, for planen er faktisk å sende manus ut i verden før påske!