Skrivelysten vender tilbake

 Jeg vet ikke om det skyldes høstmørket eller at jeg har bremset litt på farting til og fra feriehuset og dermed får lengre perioder her på hjemmekontoret. Eller kanskje er det sånn at skrivelysten har blitt fortrengt så lenge at nå nytter det ikke å overse den stort lengre - her må det skrives om jeg vil eller ikke.

Vel, jeg vil og jeg vet at jeg skal få det til, men ennå er jeg ikke helt der hvor tastene spretter og søvnen brukes til å løse floker i diverse plott. Det er mange oppgaver som skal hentes inn igjen etter lang tid uten fokus - ikke bare skrivingen.

Nå har jeg brukt noen dager på å rydde litt i diverse planer og prosjekter. Jeg er ikke så flink til å avslutte ting jeg setter i gang, og derfor drar jeg med meg mange flere prosjekter enn jeg bør. Jeg vet ikke helt hvordan dette blir ryddet i, men jeg vet at det hjelper en del å definere tidsbruken bedre for de oppgavene som kanskje ikke inspirerer meg like mye som før. Jeg lager framdriftsplaner for flere prosjekter, som f.eks. omfattende nettsteder hvor jeg egentlig ikke har inntekter men som likevel har stjålet mye tid. Jeg trenger ikke å avslutte noe som helst hvis jeg bare bestemmer meg for hvor mye tid prosjektene skal få.

Høst er tiden for nye muligheter

Jeg synes at jeg stort sett beklager at jeg har vært mindre aktiv her på bloggen enn jeg har planer om. Så selv om det (igjen) er mange uker siden forrige innlegg, skal jeg prøve å heller fokusere på at nå er endelig høsten godt i gang.

Høst pleier å bety mer ro og mer innetid. Tror det finnes en kobling inni hodet mitt til yngre år da høst betydde nytt skoleår og jeg gjerne brukte litt tid på å rydde skrivepult og lage timeplaner og sånn - sikkert sterk i troen på at det skulle bli et bra skoleår. Og litt skoleflink var jeg nok.

Dette året har vært veldig spesielt. Alle turene til feriehuset skyldtes sykdom - og etter hvert død, i aller nærmeste familie. Jeg fant vel ut at jeg hadde tilbragt mer tid der enn i min egen leilighet i hovedstaden. Etter begravelsen var det rart å reise tilbake til Oslo, vel vitende om at jeg ikke trenger å ta flere hasteturer over fjellet. Veldig rart, men også litt fint. Sorgen slipper jo ikke taket sånn plutselig, men det hjelper å kjenne på masse takknemlighet for at jeg har hatt begge foreldre med meg så lenge - jeg tror faktisk at på det feltet var jeg heldigere en alle i "gamlegjengen". Den gleden skal få lov til å overskygge alt annet.