Om å bli eldre. Step by step.

Eller, om å bli litt eldre men føle seg myyye eldre. Man har etter hvert passert såvidt-godt-voksen, men er fortsatt ved godt nok mot til å tenke på seg selv som tjue år yngre. Dette handler ikke om å ha feiret enda en fødselsdag, men om å ta innover seg at livet faktisk rusler og går, om man liker det eller ei. Brått er man blitt såpass gammel at honnørbillettene blinker i det fjerne, selv om man naturligvis heller ville foretrukket en aldersbelønning i form av f.eks. ti bonusår. Det ville vært direkte uklokt å utsette de store drømmene og prosjektene i enda noen år. 

Herr Kreatur er fortsatt høyst oppegående, og halv pris på buss og teater kan jeg bare drømme om i mange år ennå. Forresten, jeg foretrekker jo å spasere og å oppleve forestillingen fra scenen, enn så lenge. Men, vissheten siger likevel inn, step by step, som man sier i min alder. For snart tar jeg vel én dag om gangen.

Nå befinner jeg meg i "seniorparadiset" Playa del Ingles, for å skrive. Den prosessen kommer jeg tilbake til, for i dag vil jeg heller dele noen situasjoner fra reisen, relatert til det å bli godt-voksen-pluss.

Altså, jeg brukte det meste av dagen før avreise på å pakke 10 kg bagasje. Allerede da kunne jeg nok tenkt at noe sånn driver ikke ungdommen med. De slenger vel oppi kofferten det de vil ha med, og hvis det blir et par hundringser for overvekt - so what? Jeg gjorde det nok også sånn før, bortsett fra at jeg er for gammel til å huske om det fantes noen vektbegrensninger på bagasjen den gang. Noen sikkerhetskontroll var det i alle fall ikke behov for. Etter hvert er jeg blitt mye mer nøye på hva jeg legger i kofferten. Jeg tok i bruk kjøkkenvekten - helt til jeg forstod at den ikke var til å stole på. Samme sak veide nemlig litt forskjellig, og da innså jeg jo at første omgang med omhyggelig veiing hadde gitt tilfeldig resultat.

Kofferten ble uansett lukket, noen sjanser må man jo ta her i livet. Den digitale koffertvekten viste at kabinkoffert pluss skulderveske til sammen veide ca 100 gram for mye, ikke verre enn at jeg kunne kaste matpakken om nødvendig. Også den vekten ga først noen rare tall, som å påstå at hele kofferten veide bare 40 gram, så batteriet var nok klart for utskifting der også. Eller så er jeg blitt for gammel til å håndtere en bagasjevekt.

Ok, klar for reise neste morgen!

Og det er her jeg får det virkelig store hintet om at hodet muligens virker litt annerledes nå enn da jeg var ung. Jo, jeg hørte begge vekkerklokkene til tross for flere våkne timer i løpet av natten. Etter å ha slått av begge, snudde jeg meg på siden for bare å hvile litt uten å sove. Akkurat, nå tenkte du vel at jeg sovnet sånn som en tenåring glatt ville gjort, men nei, jeg skjønte at det var bedre å komme seg opp og gjøre seg klar, selv om jeg egentlig hadde rikelig med tid. Akkurat det alderspoenget likte jeg.

Men så skjedde altså det utenkelige. Etter å ha låst meg ut av leiligheten og kommet meg et par kvartaler i retning stoppestedet for flybussen, skjønte jeg plutselig at noe var feil - kabinkofferten min, hvor var den? Der gikk jeg altså i nysnøen iført sommersko og (flere lag med) sommerklær, og med bare skuldervesken som skulle få plass under flysetet foran meg. Det lå an til tre uker i utlendighet uten et eneste plagg - så klart jeg ikke kunne reise uten kofferten! Jeg hadde faktisk glemt å ta den med da jeg låste meg ut! Heldigvis måtte jeg ikke velge mellom å hente kofferten og å rekke flyet.

Så, jo da, mens det snødde lett hastet jeg tilbake til leiligheten i sommersko, og da jeg låste meg inn stod kofferten jammen der og ventet i entreen. Så var det bare å løpe - på fortsatt glatt føre, som jo vi godt-voksne-pluss er litt skeptiske til, for om mulig å rekke den flybussen som jeg hadde sett meg ut. Men nei, den forlot busstoppet - for en gangs skyld heeelt presis, rett foran nesen min. Det nyttet heller ikke å vinke beskjedent til den, sånn som bare vi gamlinger kan finne på å gjøre, når en farkost er midt i en trafikkert rundkjøring. Hvor skulle den ha stoppet, liksom?

Det var ikke noe annet å gjøre enn å vente en halvtime på neste buss. Det var ikke noe stress med å rekke flyet - den første bussen ble valgt fordi jeg er gammel nok til å beregne litt ekstra tid når det er glatt vinterføre. Selv med neste buss ville det være nok tid til å fortsette med taxi hvis flybussen mot formodning skulle finne på å skli av veien. Det er selvfølgelig bare gamlinger som tar sånne eventualiteter med i planleggingen. En større utfordring var det å stå helt i ro i fem kuldegrader i en halvtime, fortsatt i ganske lett bekledning.

Jeg ankom Gardermoen nesten to timer før avgang. Selv om jeg ikke skulle sjekke inn bagasjen veide jeg den på en sånn selvbetjent innsjekkingsstasjon. Joda, 500 gram for tung! Jeg foretok en rask gjennomgang av det som var lettest tilgjengelig, og fant ut at hvis jeg la kamerabatteri, husnøkler og noe flere småting i bukselommen etter sikkerhetskontrollen, ville det sannsynligvis gå bra.

Da jeg sjekket inn viste det seg imidlertid at jeg ikke fikk noe sete, men boardingcardet viste bare status "stand by". Det betyr at man kan gå om bord i flyet etter alle andre, hvis det da fortsatt finne et ledig sete! Og her hadde jeg faktisk betalt for "priority boarding" som jo indikerer at jeg skulle gå om bord i en av de aller første gruppene! Jeg tok dette opp med skrankepersonalet, som var hyggelige, men kunne fortelle at "stand by" var vanlig fordi jeg reiste alene! Nemlig! Det hadde ingen betydning at jeg hadde kjøpt billetten for tre måneder siden og sjekket inn nesten to timer før avgang. Hvis noen som reiste sammen kom hastende inn på flyplassen i siste sekund, ville de få prioritet foran meg selv om de kjøpte sine billetter samme morgen! Jeg holdt på å eksplodere - vet ikke om gamlinger har energi nok til akkurat det, så da blir det kanskje ett ungdomspoeng til meg likevel. Siden jeg hadde tatt tak i dette så kjapt ble jeg imidlertid den første til å få sete av alle som var stand by, så det gikk bra. Dette handler selvfølgelig om at flyselskapene overbooker fordi det på de fleste avgangene er folk som ikke møter opp selv om de har kjøpt billett! Greit å være klar over.

Må vel også nevne at det ikke var noen kontroll av håndbagasjen. Jeg kunne altså ha fylt opp kofferten med noen flere plagg. Litt typisk når jeg denne gangen hadde vært så nøye med pakkingen. 

Jeg kom meg i alle fall om bord i flyet i "priority" gruppen. Delte seteraden med et hyggelig eldre ektepar - det vil si, kanskje de var omtrent på min egen alder. Da jeg studerte de nærmeste passasjerene, slo det meg at det var veldig mange grå- og hvithårede. Noen så rett og slett slitne ut, noen hostet, og noen skalv lett på hendene når de passerte setet mitt på vei bakover til dokøen. Jeg tenkte plutselig at det nok er rimelig å anta at for noen om bord i flyet blir dette den aller siste turen til Gran Canaria. På ett eller annet tidspunkt kommer vi jo alle til det punktet at vi ikke lenger er i stand til å dra på skrivereise til Syden. Jeg prøvde å skyve tanken bort før den tok helt overhånd. Var det kanskje andre i flyet som observerte medpassasjere, inkludert meg, og tenkte at jammen var det mange, slitne, bleke, syke og gamle som nok kanskje er på sin aller siste tur?

Jeg pratet litt med damen i paret ved siden av meg. Sørget for å fortelle at jeg skulle skrive på en roman i tre uker. Det har jeg erfart som en god samtalestarter, samtidig som det hjelper meg med å komme inn i den rollen jeg skal ha her nede.

Flyet landet nokså presis og siden jeg ikke hadde innsjekket bagasje, kunne jeg rusle i rolig tempo til bussen som skulle frakte meg til PDI. Jeg hadde regnet med å måtte kle meg om - 4 t-skjorter og en lett genser er tross alt i meste laget når gradestokken bikker 23 grader. Ikke minst når det innerste laget er ull. Men det kjentes faktisk ikke så varmt som man kunne tro, det holdt å knyte genseren om livet. Er det ikke noe med at jo eldre vi blir, desto lettere fryser vi? Hm, jeg ble nesten litt bekymret for om jeg har tatt med nok klær...

Flybussen dukket opp nesten umiddelbart, så jeg slapp å stå i solsteiken å vente, godt kledd som jeg jo var. På bussen dukket plutselig damen fra flyet opp ved siden av meg. Hun og mannen satt litt lenger framme men hun lurte på om jeg visste hvor mange stopp det var til der hvor de skulle av. Jeg svarte så godt jeg kunne. Da jeg etter hvert skulle gå av bussen selv, løp jeg først fram til ekteparet bare for å si at det nok ennå var tre-fire stopp til deres hotell. Flybussen stanser jo nesten på hvert bidige kvartal, det blir som en endeløs melkerute. Først da jeg stod på fortauet med min bagasje (ja, jeg fikk faktisk med meg alt), oppdaget jeg at jeg selv hadde gått av ett stoppested for tidlig! Jeg vet godt hvordan mitt busstopp ser ut, men hadde faktisk glemt å se ut vinduet før jeg gikk av bussen. Ikke akkurat full kontroll, der nei... Det var egentlig bare fint å rusle det siste kvartalet, da. Ingen dramatikk, men det ville ikke skjedd for få år siden.

Da jeg ankom stedet hvor jeg nå bor, virket det fullstendig forlatt. Jeg visste at de som driver det ikke skulle være der, for jeg ankom etter arbeidsdagen deres. Men jeg hadde jo ikke regnet med at jeg skulle være den eneste gjesten. Et helt lite bungalow-kompleks helt for meg selv? Da blir det i alle fall arbeidsro! Jeg fikk rigget til hjemmekontoret mitt på kjøkkenbordet, sånn som jeg jo har gjort her mange ganger før. Da jeg sjekket innom en nettside slo en tilpasset Google-annonse mot meg: Tannproteser! Google vet jo at eieren av lapptoppen min ikke er noen ungdom, men annonse for gebiss føltes litt over streken...? Siden jeg ikke blir servert sånne annonser hjemme i Norge, må jeg jo anta at gebiss er mer mainstream blant nesten-voksne-pluss generasjonen i Spania? For Google vet jo godt at denne godt-voksen-pluss nå befinner seg i Spania.

I alle fall - jeg er på plass, og jeg har bestemt meg for at alder ikke skal være noe tema de neste tre ukene. Refleksjonene kan derimot få en kobling til et senere prosjekt, så jeg skal tilbake til temaet aldring senere, tror jeg. I dag har jeg jobbet flere timer med kryp-romanen. Og så har jeg testet solsengen som jo er et deilig sted for bearbeiding av tekstmessige ideer og utfordringer som krever litt grubling. Mer om skrivingen neste gang!

Hasta la vista!