Ventetid og verdensherredømme

Det blir litt kort i dag. Venter på rørleggeren som skulle vært her for tre timer siden for å fikse noe på badet. Fakturaen har jeg ikke lyst til å tenke på i dag. Da tenker jeg det passer greit med en oppdatering vedrørende Kryp-romanen som er inne til vurdering hos forlag. Også den ventingen kjennes lang, uten at jeg har noe problem med det.

For å ta det aller viktigste først; Nei, jeg har ikke hørt noe. Jeg befinner meg i en slags limbo hvor jeg koser meg litt med å fantasere om hvor henrykte redaktøren og konsulentene er over Herr Kreaturs nye manus. Selveste Kryp-romanen er kanskje det beste de har fått inn på år og dag. De overgår hverandre med å skryte når de møtes i kantinen og er ellers skjønt enige om at miraklenes tid ennå ikke er forbi.

På den andre - en anelse mer realistiske - siden bekymrer jeg meg for at forlaget muligens ennå ikke har åpnet eposten min, og fortsatt er lykkelig uvitende om at Herr Kreatur faktisk sendte dem et middelmådig manus fullt av mangler og svakheter. Jeg ser ofte for meg at jeg nok burde ha tatt meg tid til enda en gjennomarbeiding, for jeg vet jo at teksten ikke fungerer like bra gjennom hele manus. Jeg lener meg på at teksten er så kort at de muligens orker å lese hele manus likevel.

Altså, er ikke forhåpningene spesielt høye, selv om det jo er akkurat nå jeg kan fantasere litt om verdensherredømme. Etter refusjonen er det for sent.

Det vanskelige med å være i ventemodus er at man faktisk ikke aner noen verdens ting. Forlaget har riktignok bekreftet at sendingen er mottatt, men det var et autosvar som jo alle får, uansett hva som sendes inn. Send dem en kransekakevits så får du nok svar om at manus er mottatt. Det kan fortsatt tenkes at forlaget allerede har liggende tohundre manus som venter på vurdering, og at Kryp-romanen er nummer tohundreogen i bunken, og derfor ikke vil bli åpnet på denne siden av 17. mai. Jeg vet ikke.

Jeg er imidlertid en tålmodig sjel som er ganske god på å vente. Fordelen akkurat nå er jo at jeg kan ta pause fra manus og dermed få det litt på avstand. Når det blir refusert, som jo er aller mest sannsynlige utfall, blir det spennende å lese og bearbeide teksten igjen - da ser jeg nok flere momenter som jeg tidligere var blind for, fordi jeg var for tett på.

Dessuten er dette en fin tid for å ta tak i årets nye romanprosjekt. Vi er allerede i april, så akkurat det begynner jo å haste litt. Og da hjalp det jo ikke stort at jeg sliter med altfor mange ideer.

I dag er det nøyaktig fire uker siden teksten ble sendt. I autosvaret ble det antydet at vurderingen vil ta minimum tre uker (jeg må nok legge til en uke for påsken), så sannsynligheten er vel liten for at de har lest noe som helst ennå. De første dagene etter innsending sjekket jeg typisk nok epost flere ganger hver dag, men nå som det snart kan skje noe blir det faktisk sjeldnere - i går sjekket jeg ikke den epostkontoen i det hele tatt. Det betyr vel at jeg omsider har vennet meg til at det kan ta tid.

Kanskje like greit...