Fortellerstemmen

Vi som skriver hører jevnlig om hvor viktig fortellerstemmen er.

Det er nok verdt å være bevisst på dette, for en god fortellerstemme kan hjelpe fortellingen din med å nå fram til leseren. En god stemme kan være avgjørende for å få napp hos et forlag. Noen ganger er det en unik fortellerstemme som gjør at forlagskonsulenten fatter interesse. Er stemmen eksepsjonelt god, trenger kanskje ikke selve fortelllingen å være fantastisk.

Men hva er egentlig en fortellerstemme?

Jeg vet ikke. Det er derfor jeg spør.

Først prøver jeg å forstå hvor stor betydning fortellerstemmen kan ha. Tenk deg et kåseri på radioen. Eller - hvis du er yngre enn meg heter det kanskje podcast. En person greier i ensom majestet å formidle et tema, en problemstilling, en interesse eller hva det måtte være. Det hender at man avslutter lyttingen lenge før siste ord er sagt, men noen ganger er stemmen og måten vedkommende formidler innholdet på såpass fascinerende at den bærer hele sendingen, og du fortsetter å lytte selv om temaet kanskje viste seg å være bare middels interessant.

En god radiostemme er et begrep, det var i alle fall det i radioens glansdager. Det handler vel om noe så enkelt som at stemmen greier å holde lytteren fanget. Men også at formidlingen dermed skjer uten særlig stor motstand. Vedkommende behersker kunsten å gå rett på sak, ta noen snirklete omveier der det passer, og vet å porsjonere tempo. I tillegg kommer selvsagt et behagelig tonefall, og kanskje skinner det også gjennom en godhet eller trygghet som vi jo alle liker å omslutte oss med.

Det blir både jovialt og effektivt, nesten som å lytte til hva en venn har å fortelle.

Jeg ser for meg at noe av det samme skjer når vi leser en bok hvor forfatteren har en god fortellerstemme. Vi trives med formidlingen og flyten. Vi opplever minimalt med motstand og i tillegg har vi kanskje stor tillit til at fortelleren skal lede oss trygt gjennom en historie som vi ennå ikke vet omfanget av. Å ha sans for radiokåsøren er ikke ubetydelig, ei heller å like hvordan forfatteren formulerer seg - og leder deg. I tillegg finnes det nok en forventing om at opplevelsen skal kjennes berikende.

Men igjen - hva definerer en god fortellerstemme når vi skriver eller leser? Akkurat det grubler jeg litt på for tiden. En sterk stemme kan være avgjørende, ja, noen ganger hører vi jo at den er en av kvalitetene som trekkes fram i en bokomtale. Stemmen skiller seg ut, føles unik, eller er rett og slett en viktig ingrediens i leseopplevelsen.

Jeg tror mest på en avslappet og naturlig stemme. At jeg som skrivende ikke skal gjøre meg for mye til, eller forsøke å ta for mye plass. Jeg tenker at det er positivt å være stødig og konsekvent, med mindre manus krever noe annet. En måte å oppnå noe av dette på er å late som om man behersker det - fake it until you make it. Lat som om du vet akkurat hvor fortellingen skal gå, at du har mye på hjertet som du er veldig klar for å fortelle. Lat som om du ikke er usikker på noe som helst. Litt av det samme jeg gjør når jeg ikke kommer i gang med skrivingen - spør meg hvordan en skikkelig forfatter gjør dette - jo, sånn! Sett i gang, ta fart, jeg er forfatter og vet hva jeg skal gjøre!

Da jeg for noen år siden skrev vitenskapsromanen oppdaget jeg fort at fortellerstemmen min endret seg i løpet av prosessen. Avsnittene som ble skrevet helt i starten, og før jeg visste hvordan plottet skulle bli justert, opplevdes etterpå veldig annerledes enn det som ble skrevet senere. Når dette i tillegg dukket opp her og der gjennom det meste av manus, forstyrrer det lesingen. Dette var mitt første større skriveprosjekt på denne siden av tusenårsskiftet, så jeg var nok ikke bevisst på hvordan jeg formulerte meg. Det ble dessuten litt luftig og svulstig sånn i starten fordi jeg jo ikke helt hadde funnet tonen og retningen. Jeg måtte skrive om mange kapitler, og det kan være en nokså krevende oppgave fordi man fort velger å beholde enkelte fraser, uten å se tydelig at man dermed trekker med seg bruddstykker av den fortellerstemmen som var feil. Jeg tror i ettertid at jeg ville kommet bedre ut av det hvis jeg hadde skrevet de første kapitlene om igjen uten å redigere den gamle teksten.

Selv tror jeg på at en god og tydelig fortellerstemme kan få lov til å være litt spontan. Desto mer jeg redigerer teksten, jo mindre spontan blir selve formidlingen. Jeg tror at teksten som helhet kan tape litt på det. En erfaren forfatter greier nok å se disse humpene i veien, men så erfaren er jo ikke jeg.

Selve språket er nok også en vesentlig del av fortellerstemmen, enten er man løs og ledig og lett på labben, eller litt mer høytidlig med et litt mer formelt språk. Det ene trenger ikke å være bedre enn det andre, men man må være konsekvent. Språket og stemmen henger sammen, og det er vel først og fremst målgruppen som kan avgjøre hva som er et bedre valg. Skriver du for unge voksne er nok ikke et litt gammeldags og formelt språk det beste valget.

Jeg skulle gjerne visst litt mer om dette temaet. Som med så mye annet, er det vel først og fremst erfaring som gjør mester, og jo mer vi skriver jo mer lærer vi om vår egen fortellerstemme. Jeg tror at hver forfatters stemme godt kan være den samme for ulike tekster, men kanskje gjør det seg noen ganger å justere stemmen som et bevisst grep - altså justere litt hvis den nye fortellingen tjener på det. Men det får vi vel overlate til de erfarne. Selv skal jeg konsentrere meg om å bli mer bevisst på å holde stødig kurs gjennom hvert enkelt manus.

Hva med deg? Er du bevisst på fortellerstemen din?