Jeg har ikke jobbet så mye med manus som jeg kunne ønske. Ihvertfall ikke i det siste. Men for en drøy måned siden fikk jeg skrevet en hel del i feriehuset. Nå nærmer det seg avreise igjen, for feriehus må vinterstenges, enkelte hageplanter skal reddes inn, og en hel del løk skal settes. November er mildere enn vanlig, så bortsett fra at det er meldt nedbør, blir det forhåpentligvis ikke altfor kalde økter ute i hagen.
Men så nærmer det seg altså slutten, og det er med en viss skrekkblandet fryd at jeg forbereder meg på den oppgaven. Jeg har det nemlig med å rote det til når det gjelder sluttene. Novellene var greie å avslutte for der var jo innholdet begrenset, og det var ikke så mange handlingstråder som skulle nøstes sammen. Nå er det vel heller ikke skyhøye forventninger til en novelleslutt. For en roman kjenner jeg på at slutten må innfri, og dermed legger jeg samtidig opp til at slutten må være ganske god. Det holder ikke med «Alle var enige om at det hadde vært en fin dag.» Slutten blir som et eget lite prosjekt, liksom, noe som gir leseren et ekstra høydepunkt, kanskje til og med en overraskelse eller et spørsmål som det ikke gis svar på. Jeg stresser litt ved tanken på at slutten skal være som universet - romme absolutt alt.
