Oppdatering fra skrivereisen

Skrivingen har gått utmerket, men først en aldri så liten kakerlakk-oppdatering! Jeg fortalte om Kryp til besvær, og du lurer kanskje på hvordan den historien endte? Etter noen dager fant jeg en død kakerlakk under sengen. Den virket litt mindre, men mange insekter virker mindre uten aktive bein og følehorn, så jeg har overbevist meg selv om at samboeren min dessverre er gått bort.

Men frykt ikke - for her dukker det stadig opp nye eksemplarer. Jeg knertet nettopp det fjerde eksemplaret - i tillegg til romkameraten som jeg jo ikke knertet i det hele tatt, men som kanskje sultet til døde siden det jo ikke finnes annen mat enn meg på soverommet. De andre har vært brune og mye mindre, men ekstremt lette på foten der de piler av gårde med en brølende Herr Kreatur på slep. Alle bortsett fra den store har dukket opp på badet, så de kommer nok opp fra et sluk eller noe. Kakerlakker er en helt vanlig greie i varmere strøk. På tidligere skrivereiser, som jo aldri har vart kortere enn tre uker, har jeg sett max 1 kakerlakk per reise. Så dette stedet er slett ingen versting. De som driver stedet forteller meg at de legger ut gift tre ganger pr år, og at det er "hekkesesong" akkurat nå, og da kan faktisk voksne hunner FLY... Deilig! Jeg oppbevarer kofferten litt i høyden, som jeg pleier. Den er alltid lukket, og de få plaggene som er tatt ut ligger aldri på gulvet. Denne gangen skal jeg riste alt ekstra godt... Det hjelper uansett ikke noe å bli hysterisk, så jeg tar det med godt humør. Kjedelig å skulle speide etter krypene hver gang jeg går inn i et rom - noen ganger gløtter jeg til og med opp i taket, men det får jeg leve med.

Kryp til besvær

Herre min hatt (er det visst noe som heter)! Førsteutkastet er ferdig! Men først litt om min nye romkamerat... For når jeg er på skrivereise for å avslutte kryp-romanen, hva er vel mer naturlig enn å få en samboer i form av et gigantisk kryp? Den velvoksne kakerlakken som åpenbarte seg en halvmeter fra hodeputen min forsinket innsovingen med en snau time. Men selv om jeg ikke vet hvor den ble av etter jakten, sov jeg faktisk uforskammet rolig.

Er jeg litt mer avslappet enn jeg normalt ville vært, nettopp fordi jeg har skrevet om et omtrent like udelikat kryp det siste året. Gjennom research og lett fantasi har jeg nesten prøvd å bli dette krypet som jeg skildrer. Kryp-romanen (arbeidstittel) handler ikke om kakerlakker, men kanskje noe av den sympatien jeg har opparbeidet også kom nattens ubudne gjest til gode?

Kakerlakker er ikke farlige. Den svarte og lite delikate krabaten fra i natt, på størrelse med en fyrstikkeske og desidert den største jeg noen gang har sett, søkte tilflukt under den svære sengen, og selv om jeg etter mye styr fikk dratt sistnevnte litt ut fra veggen, hadde jeg ikke mulighet til å dele den eller å sette den på høykant etc.  Det var heller ikke så lett å se under den.

Skrivende i sommersol

26 grader i dag og egentlig har jeg det best inne. Det passer jo helt fint med at jeg er her for å avslutte kryp-romanen. Det blir naturligvis mange korte pauser ut i solen, men midt på dagen blir også det i varmeste laget.

Det går fint med skrivingen. Jeg har skrevet ca fem kapitler siden jeg installerte meg her, og det gjenstår sånn omtrent det samme, men de kapitlene som nå mangler skal være korte og vil ta mindre tid å skrive. Enda viktigere er det nok at flere uløste tråder har kommet på plass, også ved hjelp av helt nye momenter som historien trengte, men som heldigvis får plass i de allerede planlagte kapitlene.

Planen for skrivereisen er tredelt. Første uke av oppholdet skal alle kapitlene skrives, og det ser ut til at førstutkastet blir på omtrent 60.000 ord. Det er litt mer enn jeg opprinnelig planla, men så er desto større del av teksten allerede jobbet så mye med at den ikke trenger å bygges ut.

Om å bli eldre. Step by step.

Eller, om å bli litt eldre men føle seg myyye eldre. Man har etter hvert passert såvidt-godt-voksen, men er fortsatt ved godt nok mot til å tenke på seg selv som tjue år yngre. Dette handler ikke om å ha feiret enda en fødselsdag, men om å ta innover seg at livet faktisk rusler og går, om man liker det eller ei. Brått er man blitt såpass gammel at honnørbillettene blinker i det fjerne, selv om man naturligvis heller ville foretrukket en aldersbelønning i form av f.eks. ti bonusår. Det ville vært direkte uklokt å utsette de store drømmene og prosjektene i enda noen år. 

Herr Kreatur er fortsatt høyst oppegående, og halv pris på buss og teater kan jeg bare drømme om i mange år ennå. Forresten, jeg foretrekker jo å spasere og å oppleve forestillingen fra scenen, enn så lenge. Men, vissheten siger likevel inn, step by step, som man sier i min alder. For snart tar jeg vel én dag om gangen.

Nå befinner jeg meg i "seniorparadiset" Playa del Ingles, for å skrive. Den prosessen kommer jeg tilbake til, for i dag vil jeg heller dele noen situasjoner fra reisen, relatert til det å bli godt-voksen-pluss.

Snart klar for take-off

Det er kanskje ikke lov å si det - men jeg synes dagens illustrasjon er så fin at jeg nesten kjenner meg forpliktet til å fortelle at min årlige skrivereise til varmere strøk står for døren! Ja, bildet er gammelt, men det er bare én gang hvert år at det er aktuelt som illustrasjon. Nå pakker altså Herr Kreatur sin mikroskopiske koffert nok en gang!

Som vanlig går turen til Gran Canaria, og som vanlig blir hjemmekontoret med. Reisen varer i tre uker, og som vanlig på budsjett - om det lenger er noe som heter det tatt i betraktning at kostnadene for en sånn tur har gått mye opp og Euro-kursen dessuten er høy. Da er det jo litt greit at dette er etablert som en slags tradisjon, for da bruker jeg litt mindre tid på å veie for og imot.

Laptopen blir med og planen er å skrive mye hver eneste dag. På disse reisene er jeg nemig ikke ferierende turist som de fleste andre. Jeg samler ikke ferieminner, og hvis jeg oppdager kjente (i tide) unngår jeg dem fordi de færreste forstår at det er ok å være der alene for å skrive, istedet for å bli med på restauranter og utflukter og you-name-it. Det er godt ment, men altså - litt enklere hvis jeg greier å unngå å måte takke nei til å henge med halvkjente.

Denne gangen ble skriveplanene endret. Det har faktisk ikke skjedd før.

Skriver du visuelt?

I høst, da jeg skrev på nåværende romanprosjekt, slo det meg at jeg må bli flinkere til å skrive visuelt! Nå har jeg ikke sjekket om dette faktisk er en greie, men vil likevel slå et slag for at noen av scenene i et lengre manus bør være så visuelle at de faktisk blir husket billedlig.

Tenk deg at du leser en bok. Den er fylt med beskrivelser, dialoger og sikkert enda litt til. Vi vet at handling er bedre enn fortelling (show, don't tell). I stedet for å beskrive en hendelse er det altså mer effektivt å faktisk følge karakteren(e) mens de opplever den hendelsen forfatteren vil si noe om. I stedet for å bli fortalt at fru Karlsen er sånn og sånn, bør vi bli vist en situasjon hvor denne egenskapen hos fru Karlsen skinner gjennom. La leseren bli kjent med fru Karlsen selv, uten at vi pøser på med teskje etter teskje.

Jeg er den første til å innrømme at det er fort gjort å bli altfor detaljert i beskrivelsene, selv om jeg jo vet at det funker bedre som leseopplevelse hvis det faktisk er leseren selv som får tolke og sette sammen detaljene. Og her kommer det visuelle inn - når jeg er litt i tvil om at leseren vil forstå situasjonen sånn som jeg har tenkt den, uten at jeg tilbyr alle disse teskjeene, kan det visuelle være et ganske godt virkemiddel. Leseren husker sannsynligvis bildene enda bedre enn en strøm av ord.