29. mai 2014

Ensom majestet på hjemmekontor?

Flere som har fått vite litt om planene mine om å forlate eksisterende arbeidsplass til fordel for å prøve lykken ganske alene, har advart meg om det sosiale aspektet. Etter daglig jobbing med en god del sosialisering, kan overgangen til ensom majestet på hjemmekontor vise seg å bli større enn jeg forestiller meg nå.

Jeg liker jo også å jobbe litt alene, og med nytt hovedfokus på kreative prosjekter som bl.a. skriving, blir det helt greit å kunne forsvinne inn i sin egen boble ihvertfall i perioder. Ingen kimende telefoner som egentlig var til han på nabokontoret, som uansett er hjemme med sykt barn. Ingen opphetet debatt i kontoret litt lenger borte, hvor de glemte å lukke døren sånn at jeg ufrivillig må følge det som blir sagt, og prøver å sile det bort som bakgrunnsstøy. Ingen forstyrrelser når en kollega får besøk, og det forventes at jeg skal komme ut og slå av en hyggelig prat, selv om jeg egentlig befant meg langt inne i en oppgave som haster litt.

Alt dette kan jeg til tider oppleve som litt forstyrrende, men det utgjør jo en så liten del av den sosiale pakken på en arbeidsplass. Stort sett er det sosiale aspektet positivt, og mye kan relateres direkte til jobben jeg gjør. Ofte blir avgjørelser basert på uformelle samtaler ved kopimaskinen eller ved kaffetrakteren, eller en felles hyggelig lunsj blir plutselig til et uformelt kontormøte, fordi vi hadde behov for nettopp det. Selv om ikke de store avgjørelsene tas i sånne sammenhenger, gir samtalene næring til videre prosesser. Noen ganger er det også nyttig å hente innspill fra andre når jeg står litt fast i en oppgave.

Å jobbe helt alene, til og med som eneste ansatt, blir nok en større overgang enn jeg er forberedt på. I starten blir det topp, men hvor spennende er det etter tre-fire måneder? Hvis jeg står helt fast, mangler inspirasjon og ikke sitter igjen med følelsen av å ha vært produktiv, hvem skal gi meg det puffet jeg trenger? Jeg kan selvsagt dekke de rent sosiale behovene på kveldstid, men i dette innlegget tenker jeg først og fremst på det sosiale i selve jobbprosessen, og der har jeg ingen planer om å plage venner og familie.

Jeg ser ikke dette som et stort problem, men det er jo greit å være forberedt. Jeg ser at jeg må jobbe med å få nye, relevante forbindelser, kanskje andre som sitter på hjemmekontor og jobber med noe av det samme, som også kan trenge en sparringspartner en gang i blant. For alt hva jeg vet sitter det flere ensomme majesteter på hjemmekontor i samme bygård som meg.

Grupper på sosiale medier kan helt sikkert dekke noe av dette behovet, men samtidig er jeg litt redd for å lulle meg inn i en jobbhverdag hvor altfor mye tid forsvinner på diverse nettfora. Der tror jeg at mange har rotet vekk mer arbeidstid enn de hadde tenkt. Det er ikke der jeg skal være kreativ. Det er heller ikke der jeg skal tjene mine slanter til kneip og billig syltetøy. Man kan ikke spise "likes"...

Jobber du alene hjemme? Hvordan opplever du den sosiale biten i forhold til den jobben du gjør?

25. mai 2014

Desperat forsøk på skrivevirksomhet

Selv om jeg neppe kommer i gang for fullt med å skrive før jeg slutter i min faste jobb, ev. i løpet av sommerferien, har jeg gjort noen desperate forsøk de siste månedene. Noen har jeg skrevet om før, men ikke den aller mest desperate...

Jeg bestemte meg nemlig for å delta i en manuskonkurranse! Selvsagt gikk ukene altfor fort, og plutselig var det bare dager til fristen, samtidig som jeg hadde ekstra lange dager på jobb. Ingen ideell kombinasjon, så hva gjorde jeg?

He-he, jo jeg satte igang 3-4 timer før fristen gikk ut, og skrev så tastene spratt. Jeg rakk ikke engang å skrive halvparten av tekstmengden som skulle til. Heldigvis hadde jeg allerede kladdet et synopsis, og historien er en jeg har jobbet mye med tidligere i en anen setting, så jeg kjente karakterene godt.

Men jeg var ikke spesielt høy i hatten da jeg sendte inn bidraget. Jeg rakk jo ikke engang noen gjennomlesning... Vel, noen premiering kan jeg naturligvis se langt etter. Det ergrer meg litt, for jeg syntes ideen var god. Jeg trøster meg med at det jeg rakk å skrive ble ganske bra tatt i betraktning at det jo bare var et første utkast skrevet på noen timer under press. Men det vet selvsagt ingen andre enn jeg selv. Og så du, da.

Uansett, det var en nyttig erfaring. Jeg vet at jeg kommer til å sende inn til flere manuskonkurranser, og nå vet jeg jo også at det krever ganske mye tid å skrive bidraget... så noe godt kom det da ut av seansen :)

Lykke til med en helt ny uke!

21. mai 2014

Langsiktige tanker

Jeg har skrevet mye om tanker rundt oppsigelsen min om 6 uker, men egentlig ikke så mye om det litt lengre perspektivet. For én ting er de fire første ukene som egen sjef - de blir naturligvis fantastiske, men hva med fortsettelsen? Hva tenker jeg egentlig om årene som følger?

Jeg er fullt klar over at jeg ikke kan regne med å gjøre så god butikk av mine kommende kreative gjerninger at jeg kan leve av det. For the record - jeg har tenkt ut mulige tilleggsinntekter som forsåvidt ikke er så kreative, men også de er høyst usikre. Så hva med inntekt om tre år? Riktignok er ikke lykkefølelsen min direkte relatert til høyt forbruk, men jeg vil neppe være plagsomt lykkelig hvis jeg ikke kan betale husleie og heller ikke har hatt råd til et varmt måltid på noen uker. Så litt inntekt må også jeg ha.

Jeg har som utgangspunkt tenkt å gi meg selv to friår for å teste ut om jeg kan få til noe. Nøyaktig hva jeg skal få til vet jeg ikke sikkert ennå. Noe skriving blir det helt sikkert, men jeg har også lyst til å prøve andre uttrykksformer. Jeg tror jeg har snev av kreativt talent, men det kan godt være at det viser seg at jeg tok feil. Uansett, det viktigste med disse to årene er ikke å skrive en bestselger, eller å oppnå stjernestatus, men å prøve meg litt fram. Rett og slett teste ut om noen av ideene kan funke.

To år fra nå må jeg selvsagt revurdere både ideer, erfaringer og behovet for å søke fast jobb igjen.. Hvis jeg lykkes sånn delvis, det vil si at jeg greier å tjene noen slanter iblant, kan det jo være nok med en deltidsjobb. Og siden jeg jo er enda to år eldre om to år, utrolig nok, regner jeg med å måtte velge jobb fra en noe lavere hylle. Men det gjør ikke noe! Kanskje er erfaringene jeg skal gjøre meg faktisk gull verdt for en arbeidsgiver? Kanskje får jeg en fot innenfor et nytt miljø i løpet av de to friårene. Kanskje er det blitt trendy å ansette gamlinger om to år - hvem vet :)

 Det er neimen ikke mange andre heller som vet nøyaktig hvordan livet vil være om to år... Jeg har lovet meg selv at fokuset mitt skal være på at jeg kommer til å lykkes, på ett eller annet vis. Det er nå eller aldri!

19. mai 2014

Min neststørste bekymring

Akkurat nå kjenner jeg at jeg gleder meg til slutten av juni - det kan se ut til at jeg tar sats og hopper - sier opp jobben - omtrent 20. juni. Det vil si, med tanke på oppsigelsestid er det månedsskiftet som betyr noe, men jeg vurderer å slippe katten ut av sekken en ukes tid før jeg leverer noe skriftlig.

Men nå, sånn på selveste oppløpssiden, har jeg begynt å bekymre meg for noe som jeg ikke har tenkt stort på hittil. Jeg er nemlig blitt nervøs for at noen andre skal komme meg i forkjøpet! Dustete å bekymre seg for, ja. Men hva nå om en kollega sier opp før utgangen av mai? Eller to dager før jeg slipper ut nevnte katt? Jeg vet at jeg skaper nokså store problemer for arbeidsgiver hvis to av oss med lengst erfaring slutter nesten samtidig.

Ikke mitt problem? Vel, jeg er lojal nok til at det vil gjøre alt mye vanskeligere for meg. Faktisk har jeg lyst til å skrive en oppsigelse allerede, sende den via Posten til meg selv, for å kunne bevise for sjefen at, se her - jeg mente faktisk alvor allerede 19. mai! Jeg var jo først!

Jeg tar meg i å være på vakt for unormal oppførsel blant kollegene mine. Hvis noen antyder at de vet om et arbeidssted hvor det sikkert er bra å jobbe, eller hvis jeg overhører noen med dempet stemme avtale et møte på telefonenen, et møte som høres litt ut som muligens et jobbintervju... da vil jeg nok få litt panikk!

Foreløpig ingen tegn til at noen går med dustete tanker om å si opp før meg. Men kanskje de holder det skjult i det lengste, akkurat som visse andre...

16. mai 2014

Grunnlovene - hipp hipp hurra?

Den som har fulgt med i media vet at Stortinget i forrige uke vedtok justert grunnlov på både nynorsk og bokmål. Altså er det ikke bare snakk om språkvask, men innholdet er laget i to versjoner. Det har vi aldri hatt før, så det overrasker meg litt at det ikke har vært flere kritiske røster. Istedet har det blitt jublet for den nye språkdrakten, mens lovens faktiske funksjon og mulige konsekvenser av delingen har fått overraskende lite oppmerksomhet. De som tilsynelatende jubler aller høyest er Stortinget selv.

Ingen jeg kjenner, verken familie, venner eller kolleger, som for det meste er opplyste mennesker, har nevnt begivenheten med ett eneste ord. Og jeg selv? Vel, jeg går nasjonaldagen i møte med en litt uggen følelse av at eierskapet mitt til Grunnloven er svekket; jeg liker ikke at det er ukomplisert å justere Grunnloven.

Det er ingen som har spurt meg om jeg hadde behov for en ny versjon, nei vent - TO versjoner. Har noen spurt deg? Jeg har alltid tenkt at Grunnloven tilhører folket. Jeg har tenkt at grunnlov og demokrati er samme sak. Men nå forstår jeg jo at jeg har misforstått, og at jeg må ha sovet i timen da læreren forklarte hvordan Stortinget kan endre loven over alle lover, når de vil.

I klubber og foreninger er det vanlig at ihvertfall deler av vedtekten bare kan endres av to påfølgende årsmøter. Større organisasjoner sender dessuten forslaget ut på høring i god tid før det skal behandles av årsmøtet. Tydeligvis er det ikke fullt så strenge regler når man vil justere et lands grunnlov. Da kan det meste ordnes mer eller mindre bak lukkede dører. Da byttehandler partiene for å få med sine fanesaker. Er dette helt greit med tanke på demokratiet vårt? Hvorfor har ikke flere stilt spørsmål?

Nå må jeg legge til at jeg kan ha gått glipp av den lille notisen nederst på side 21, kun i trykket utgave, om hvordan grunnlovsendringen skulle behandles. For jeg må jo nesten tro at det finnes klare regler for dette, og at det er flere enn meg som synes det er viktig at sånne regler blir fulgt. Jeg leser at vi nå har to versjoner av Grunnloven, men tror at jeg må ha misforstått noe - ett av dokumentene må jo nødvendigvis være overordnet for at Loven skal være lik for alle. Eller skal den ikke lenger være lik for alle?

9. mai skrev Agnes Ravatn i en lørdagskommentar på dagbladet.no om en tilsvarende uggen følelse for vårt nye lovverk. Blant annet påpekte hun at de to versjonene på nynorsk og bokmål gir rom for ulike tolkninger. Ett av mange eksempler er at mens det i nynorskversjonen heter at "Ytringsfridom skal det vere", så lyder tilsvarende setning i bokmålsversjonen "Ytringsfrihet bør finne sted".

Nå er det vel sånn at sistnevnte opp gjennom årene er blitt tolket som et "skal", men hvis poenget nå var å modernisere språkdrakten for at innholdet skal være lettere tilgjengelig, så har vi altså istedet fått to grunnlover med nyanseforskjeller. For det er stor forskjell på "bør" og "skal", og hvis man uansett må være jurist for å tolke innholdet korrekt, kunne vi vel likegodt bare beholdt Grunnloven som den var?

Menigmann kan bli forledet til å tro at prinsippet om ytringsfrihet skal stå sterkere i Førde enn i Oslo. Er det sånn at vi heretter faktisk bør være bevisste på hvilken versjon vi referer til, alt etter hva vi ønsker å oppnå? Det er flere setninger som gir ulike nyanser på de to målformene. Hvis jeg prater tilnærmet nynorsk, men helst skriver på bokmål, hvem bestemmer hvilken versjon av Grunnloven som da gjelder for meg?

Jeg håper inderlig at det fortsatt er den gamle, samlende Grunnloven som faktisk gjelder, at jeg bare har misforstått det meste i denne saken, og at de to nye dokumentene egentlig var ment som brosjyremateriell.

Ha en flott 17. mai! Det er lov å rope hurra for nasjonaldagen uansett hvor sterkt ytringsfriheten står i din region.

13. mai 2014

Jeg gruegleder meg

Nå er det bare ca sju uker til jeg har tenkt å si opp jobben. Jeg har justert nedtellingen øverst til høyre sånn at det nå telles ned til oppsigelsen og ikke til den uken jeg faktisk slutter.

Jeg kjenner at jeg gruegleder meg til forandringene, og jeg har tenkt mye på hva de største endringene vil bestå i.

Handler det egentlig mest om å kunne skrive hele dagen - om jeg vil, istedet for det jeg gjør nå? Klart jeg gleder meg til å kunne jobbe for meg selv, og å bruke mer av døgnets 24 timer til kreative prosjekter - altså blir det ikke bare skriving. Men jeg liker jo mye av det jeg gjør i dag også. Uansett skal den overgangen bli ganske ukomplisiert.

Handler det om å kunne jobbe alene, styre dagen som jeg vil, ta en fridag akkurat når jeg vil? Jeg tror ikke det, men jeg ser jo at det høres litt forlokkende ut. Jobben jeg har i dag krever periodevis mer enn 100% innsats, og enda er det mange oppgaver der som vi ikke får tid til å ta skikkelig tak i. Jeg gleder meg til å slippe mye av stresset, eller ihvertfall vil jeg i større grad kunne styre både oppgaver og tidsbruk selv. Så også denne overgangen skal gå greit.

Men jeg gruer meg jo også til noe. Den aller største negative endringen er nok å gi slipp på en ganske god månedslønn. Jeg håper å tjene litt på de nye prosjektene etter hvert, men det blir jo lommerusk i forhold til dagens inntekt. Jeg gruer meg til den dagen jeg ser tilbake på tre måneder uten friske inntekter, og den uunngåelige uroen for fortsettelsen begynner å gnage. Jeg har litt å gå på, men smalhans vil det bli. Er jeg så godt forberedt som jeg tror?

En siste ting jeg gruer meg litt til er å forklare og forsvare valget mitt om å si opp fast jobb som egentlig er helt grei. Jeg regner med at forklaringsbehovet vil være størst i starten. Eller er det så vanlig med oppsigelser og bytte til nye beiter at folk ikke stiller spørsmål annet enn av høflighet?

Kanskje jeg kan utdype gruegledepunktene mer i senere innlegg. Kanskje det til og med er nyttig for meg å gjøre det, for å forberede meg til forandringene. Akkurat nå er jeg i hvertfall over i grønt terreng igjen, og jeg tror det må gå veien!

8. mai 2014

Beste tidspunkt for oppsigelse

Ja, det nærmer seg, og nå nærmer det seg enda raskere enn før! Og hvordan kan nå det ha seg? Jo, jeg har vurdert litt fram og tilbake, når hoppet skal skje. Jeg har jo tatt sats i en liten evighet nå, i hvertfall i et halvår, men det er jo selve spranget som betyr noe. Og uten at jeg gjør alvor av det, er all grubling og planlegging bortkastet. Ihvertfall tror jeg det vil føles sånn, selv om enkelte nok vil påstå at prosessen i seg selv også er nyttig - uansett utfall.

Jeg har ihvertfall bestemt meg for at det største grepet, selve oppsigelsen, ikke bør komme etter sommeren, men FØR sommeren! Gjerne i slutten av juni. Hjelp! Det er jo plutselig veldig snart!

Grunnen til dette er at hvis jeg sier opp etter sommeren, og så jobber ut oppsigelsestiden som man jo vanligvis gjør, nærmer vi oss juletider hvor min stilling har en av årets mest hektiske perioder. Jeg synes at jeg kan være såpass grei mot arbeidsgiver gjennom mer enn ti år, å unngå at en nyansatt skal kastes inn i det når det stormer som verst. Hvis jeg gir dem et par måneder ekstra, rekker etterfølgeren min å bli varm i trøya, og jeg slipper å steppe inn - som jeg ser for meg at jeg nok hadde gjort, hvis jeg ble spurt. Jeg er ikke greiere enn at en sånn ekstrahjelpopptreden etter at jeg ev. er ute av dansen, vil jeg helst unngå.

Jeg har selvsagt satt opp budsjett for de neste årene, og uten min vante inntekt forstår jeg jo at alle monner drar. Hvis jeg slutter i jobben i løpet av høsten, unngår jeg å tjene så mye i år at jeg må betale toppskatt. Selv om jeg jo mister mer inntekt enn det den skattebesparelsen utgjør, tenker jeg at det kan være helt greit, for da vil jeg jo få tilbake ganske mye på skatten i 2015. Og på ett tidspunkt må jeg jo uansett begynne å miste min månedlige lønn.

Og så må jeg ta litt hensyn til sjefen og andre som må finne min erstatning. Det er jo ikke så kjekt å få en oppsigelse i fleisen sånn midt i ferien - se for deg at sjefen slapper av på en oppblåsbar bademadrass midtfjords, og så kommer ektefellen ut på terrassen med brevet mitt i hånden og roper ut over fjorden: - Hei,  kjære! Det er kommet et brev til deg, som jeg åpnet ved en feil, det er en oppsigelse fra Hr. Kreatur!
Så derfor lander jeg på at det er litt greiere å gi beskjed før både sjefen og jeg tar ferie - for eksempel innen utgangen av juni. Da får vi tid til å prate litt rundt det før hun drar avsted. Og da blir også min egen ferie en anelse mer avslappet, tror jeg.

Vel, da må altså hoppet komme innen utgangen av juni, og det er jo bare sju uker til siste juni-uke! Jeg har jo grublet så mye at jeg nesten synes at jeg har startet en ny hjemme-virksomhet allerede, men jeg kjenner at når det bare er sju uker til blir det mer alvor, og tvilen tar bittelitt større plass.

Tar jeg for mye hensyn til arbeidsgiver? Jeg må vel ha grublet ferdig innen juni, så da er det kanskje greit å få det overstått uansett hvordan det blir.

6. mai 2014

Alene på jobb!

I dag var jeg alene på jobb. Plutselig stod jeg i fellesrommet og pratet med meg selv...

Jeg lot som om jeg fortalte kollegene mine om planene mine for aller første gang. Om oppsigelsen, om at jeg heller vil skrive (og andre ting som jeg vel ikke har nevnt her i bloggen ennå). Om at jeg planlegger noen år med kneip og billig syltetøy. Om at jeg egentlig ikke har tenkt å tjene noe særlig på det jeg skal gjøre i stedet for å jobbe.

Det var jo ingen der som hørte meg, håper jeg, men det var veldig spesielt å sette lyd på noen av de tankene jeg har gått og båret på i hemmelighet så lenge. Ordene fikk en helt annen nerve med lyd, og plutselig hørtes alt litt teit ut. Jeg, voksne karen, hørtes rett og slett ut som en naiv sekstenåring som ennå ikke har lært noe om begrensningene som venter. No pun intended, jeg har også vært seksten!

Jeg fikk jo ingen tilbakemeldinger etter den korte talen, og hvis en kollega hadde gjemt seg i en skuff inne på kontoret sitt, får jeg vel ikke vite det før i morgen.

En ting er å tenke det, en annen ting å si det. For ikke å snakke om å gjøre det! Neste gang jeg skriver noe her, blir det om at hoppet må gjennomføres mye tidligere enn jeg først hadde tenkt!

Fortsatt fin uke til deg som er innom!

3. mai 2014

Splittelse og samarbeid

Akkurat når du kanskje trodde at nå har Hr. Kreatur gitt opp, at han har droppet hele drømmerigreia - så er jeg plutselig tilbake! Jeg har definitivt ikke gitt opp drømmen om å si opp god jobb for heller å skrive, og jeg er fortsatt i krevende forhandlinger med meg selv, fortsatt en anelse splittet. Ja jeg vil! Eller, er nå dette egentlig så lurt?

Men, selv om jeg er tilstede i grublingen, har det ikke vært tid til å skrive. Verken på manus eller her i bloggen. Derfor lenge siden sist!

Det er vel også derfor jeg hadde tenkt at skrivingen skal få plass først i 2015. Det er bare ikke tid til å jobbe fullt og å skrive, pluss andre ting jeg jo gjerne skulle ha gjort utenom jobb. Ukene før og etter påske har krevd 120% i jobbsammenheng, og nå kjennes det faktisk som en bekreftelse på at det kan være godt med forandring.

I påsken greide jeg bare én stakkars runde med skriveprosjektet som jeg skrev om her. Jeg burde jo fått til mer, men det skjedde så mye annet. Men - jeg erfarte ihvertfall at det er mer krevende enn jeg hadde trodd å skrive en historie på 60 minutter. Jeg kom godt i gang, og jeg var rimelig fornøyd med idé og innhold. Men så skjedde det som jeg jo egentlig burde vite at kunne skje: Mens man skriver dukker det lettere opp nye ideer enn mens man ikke skriver. Ideer som at det selvfølgelig skal komme inn en ennå-ikke-påtenkt karakter fra høyre, eller noe vedrørende hovedpersonens bakgrunn som viser seg å være annereledes enn det jeg hadde tenkt meg. En historie bør kanskje ikke bare bli til mens man skriver, men samtidig føles ofte sånne små innfall veldig riktige. Så klart det skulle komme inn en "fra høyre"! En som blandet seg inn i samtalen, og som ga hele tvisten en ny dimensjon. Akkurat, ja, en som faktisk farget historien i akkurat den rette fargen.

Jeg digger når karakterene er med på å utforme en historie underveis. Det føles ofte som et samarbeid mellom karakterene og forfatteren. Og de som er inne i selve historien burde jo vite best. Det er jo ikke alltid at dette skjer, og innenfor en tidsramme på skarve 60 minutter var det heller ikke helt beleilig. Uansett, jeg tror jeg har et greit utkast til en enkel novelle som kan skrives ferdig senere. Når jeg får tid.

Ønsker deg en herlig helg! Jeg kommer snart med avgjørende fakta om mitt mulige, forestående hopp!
[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]