23. februar 2017

Oversikt over elementene i skriveprosjektet

Jeg har vært flink, jeg har jobbet ganske bra med «Vitenskapsromanen» min. Flere arbeidsøkter er riktignok farget mer av plikt enn av glede og jeg kjenner meg ikke helt som en forfatter, men sånn må det kanskje være. Ikke er jeg superflink på dette med selvdisiplin heller. Jeg klapper meg lett på skulderen hvis jeg har fått til noe og det er en jevn fremgang, kan jo ikke forvente full fart hver eneste dag, heller...

Men en side ved dette har frustrert meg ganske mye, særlig nå på oppløpssiden. Jeg har altfor dårlig oversikt over forløpet i historien, hvor fortellingen fokuserer på hva, hvor vendepunktene skal være tydelige, hvilke virkemidler som brukes for å poengtere hva, hvordan stemninger skifter og hvor alle puslespillbitene fra selve vitenskapen kommer inn. Altså, alt det strukturelle, alt det som er med for en grunn, elementer som bygger på hverandre, skaper linjer og en slags spenningskurve. For selv om dette ikke er et direkte spennende manus, er det jo en utvikling som skal synliggjøres og styrkes. Jeg har jobbet så lenge med dette manuset at detaljene som engang var opplagte, ikke lenger er like tilgjengelig.

Du som skriver har sikkert et forhold til alt dette, og mere til. Men jeg som er ny, skjønner først nå i innspurten, at jeg helt fra starten burde ha tegnet opp strukturene på en måte som er lettere å håndtere for meg selv. Jo, jeg satte opp flere skisser i starten, da ideen fikk vokse, og historien egentlig var litt annerledes enn hva den er blitt nå. Men alt dette gjorde jeg i ulike dataprogram, f.eks. i et regneark hvor jeg satte opp utvikling og bruk av de viktigste karakterene, framdrift for de viktigste handlingstrådene, også litt om lokaliteter og andre forhold som kunne bygge opp under de ulike scenene. All researchen som ble gjort for omtrent et år siden, ble grundig ført opp i tekstdokumenter, med tydelige referanser og noen ganger også memo-fraser til meg selv om hvor opplysningen kunne brukes i historien.

Alt er vel og bra, om det ikke var for at alle sånne datadokumenter forblir digitale, godt gjemt i datamaskinen. Det er noe som heter 'Ut av syn, ut av sinn', som betyr noe sånn som at det vi ikke ser, glemmer vi. Notatene er kjedelige og fargeløse, noen av dem hadde jeg glemt helt til jeg tok en gjennomgang nå nylig. Jeg savner et mer fysisk verktøy for å holde styr på alt sammen. Nå tenker du sikkert at jeg kan vel bare skrive ut de dokumentene, men jeg ser heller for meg et opplegg på kontorveggen, med smålapper, fargekoder, tidslinje, karakterbeskrivelser, og mye mer. Fysisk og visuelt, lett tilgjengelig. Sånn at jeg kan plukke ned karakterarket for to av karakterene, ta dem med meg i sofaen og nærmest meditere over opplysningene. Hvordan har jeg rettferdiggjort koblingen mellom disse to? Er det noe jeg har oversett? Hendelser som smålapper på en fysisk tidslinje - og med fargekoder, hensikt og virkemidler. Jeg kan se hvordan bitene følger hverandre opp. Stå med kaffekruset foran denne veggen, som en slags etterforsker som skal forstå hvorfor noe har skjedd, søke logikk men også hemmeligheter, sørge for at ikke hele sannheten deles med leseren med det samme. Flytte på en lapp fordi hendelsen gjør bedre nytte for seg hvis den kommer fire scener senere. Kanskje en reaksjon blir feil, fordi moren til hovedkarakteren jo ikke ville ha brydd seg om akkurat det der, så den reaksjonen må heller komme fra den vennen som var med i scenen like før.

Jeg vet at det finnes skreddersydde dataprogram for historiebygging, systemer som sikkert ivaretar det jeg savner akkurat nå. Men da ville det fortsatt blitt noe som kun fantes inni datamaskinen, og jeg vil jo gjerne ha det fysisk på en vegg. For «Vitenskapsromanen» er det altfor sent å gjøre noe med dette nå, men jeg vet at for det neste skriveprosjektet mitt, som jeg starter med i mars, skal jeg starte med å henge smålapper på en vegg. Lenge før jeg skriver dialoger og stedsbeskrivelser. Jeg kan starte med det som er grunnleggende for historien, og bygge ut etter hvert. Ikke som nå, hvor jeg jo gikk rett på sak og skrev bruddstykker fra det jeg trodde ville bli bra, detaljer som jeg syntes jeg formulerte brukbart, men i ettertid har problemer med å tilpasse en grunnleggende idé. Jo, et manus er levende, det skal få lov til å utvikle seg, men når den opprinnelige ideen for selve prosjektet forsvinner, er kanskje ikke lenger forfatteren på rett vei.

Jeg tenker nok også at det vil bli lettere å jobbe videre med et manus hvis jeg har et godt system i bakhånd. Når jeg skal skrive det om etter ørten refusjoner, når jeg  kanskje blir rådet til å vri litt på opplegget, da er det vel nyttig å ha god oversikt for å se mulighetene? Og ikke bare inni mitt eget hode, for der vil jo etter hvert nye manus overta.

Hvordan gjør andre dette? Greier du å holde oversikten ved å samle noen notater i et datadokument? Eller bruker du 3 meter kontorvegg til å samle trådene? Henger du opp ett ark per scene, eller går det i fargeglad post-it? Jobber du kanskje så raskt og intenst med teksten at du aldri rekker å falle ut av de oversiktene som finnes i hodet ditt?

Faktisk tror jeg at jeg har lært en hel del av dette prosjektet, ikke minst at jeg kan gjøre det annerledes neste gang. Og akkurat det har vel også en viss verdi?

22. februar 2017

Årets Mammutsalg er her (snart)

Jeg kommer med et litt mer omfattende innlegg i morgen, i kveld smetter jeg bare inn en påminnelse til alle leseglade: Mammutsalget kommer snart!

Årets salg åpner 6. mars, men allerede nå kan du bestille fra katalogen. Jeg vet ikke ennå om jeg handler eller ikke, men det er alltid spennende å jobbe seg gjennom tilbudene, og ringe ut de tittlene som frister. Og en tur innom en bokhandel eller to for stemningens skyld blir det i ale fall, og da kan det jo være greit å ha en slags mening om hva jeg eventuelt skal se etter. For så å kjøpe noe helt annet, der og da.

6. - 18. mars:  mammutsalg.com

17. februar 2017

Tilbake fra skrivereise

Ingenting varer evig, ei heller en skrivetur til varmere strøk. Jeg har nå avsluttet tre flotte uker med fokus på å fullføre «vitenskapsromanen». Det kostet litt, men er verdt det - langt hjemmefra ble faktisk dagene mer produktive. Naboene i det lille bungalowanlegget ble etter hvert vant med å se meg ved laptop-en når de gikk forbi, nærmest når som helst på døgnet. Samtidig ble hverdagen så enkel og lite tidkrevende når alt jo er tilrettelagt. Jeg kunne glemme alt av huslige sysler bortsett fra litt matlaging, da. Varmere klima betyr mindre klær og korte pauser i solen om jeg trengte en liten tenkepause. Matlagingen fikk lov til å bli enda enklere enn normalt, fordi jeg jo manglet det meste av det som man bare bruker litt av, for eksempel krydder. Og ikke minst besøk av vaskehjelp 5 dager i uken - noe jeg egentlig synes er et pes på utenlandsreiser, men som bidro ytterligere til at jeg kunne slappe helt av og bare nyte sitronduften fra nyvaskede flisgulv mens jeg fokusere på jobben min. Hver morgen var det rett og slett bare å hoppe inn i dusjen, etterfulgt av ti minutter på terrassen for liksom å snuse inn den nye dagen. Deretter var resten av dagen åpen for skriving!

Når alt det praktiske kan begrenses og forenkles, erfarer jeg at det blir gode kår for de produktive skriveøktene. I tillegg lå jo en helt annen kultur og flora like utenfor døren - det var bare å rusle en tur enten til stranden eller gatelangs for å få et avbrekk eller til og med samle ny inspirasjon. Jeg liker jo ikke å sitte stille en hel dag, så det ble minst én lengre spasertur daglig.

Men altså mange gode timer ved tastaturet. Gjerne ledsaget av kaffe eller et glass sangria. Jeg kunne virkelig leve forfatterrollen fullt ut. Kanskje er det sånn jeg ønsker at en vanlig arbeidsdag skal være?Byggearbeidene på nabotomten var riktignok litt støyende, men det gikk ganske greit. Dessuten ble det stille når mørket kom like før kl 19, da var det ennå mange timer igjen av dagen.

Jeg må si jeg trivdes godt, og legger nok opp til en årlig reise som denne. Tre uker er akkurat passe og etter to skrivereiser vet jeg hva det går i, Ved å reise til et sted jeg har vært før, bruker jeg nesten ingen tid på å gjøre meg kjent. I et bungalow-kompleks blir det normalt litt kontakt med naboer, ihvertfall en kort hilsen dann og vann. Skulle jeg istedet ha leid en privat leilighet, ville det nok ha blitt litt vel ensomt. Men det ble det ikke nå, dessuten hadde jeg jo mitt å holde på med.

Og så - det store spørsmålet - fikk jeg gjort det jeg skulle? Kom jeg i mål med manus? Svaret er et klart nei. Det gjenstår ennå mye jobb, men jeg jobbet ganske bra og er vel strengt tatt fornøyd med innsatsen. Nå ser jeg dessuten fortsettelsen mye klarere. Noe ved opplegget ble imidlertid helt feil, og det må jeg gjøre annerledes neste gang. Da jeg dro avsted hadde jeg nemlig ikke jobbet med manuset på flere måneder, og dermed brukte jeg minst en uke på å lese og småjustere meg inn i historien igjen. Dette gikk på bekostning av å skrive nytt stoff der det ennå manglet tekst, som jo var det egentlige målet med reisen. Neste gang må jeg etablere meg i skriveprosessen *før* jeg reiser!

Etter hvert som jeg kom inn i manus igjen, ble det mange gode skriveøkter, også flere nye ideer til mer generell vinkling og nyansering. Dette tror jeg at manus har tjent en hel del på.

Hva skjer videre? Målet om å sende manus fra meg for første gang innen 1. mars gjelder fremdeles. Nå som jeg er vel etablert på hjemmekontoret igjen, nyter traktekaffe og det å jobbe på en mye større dataskjerm, merker jeg at teksten flyter lett. Den kreative eller fortellende spiriten funker som bare det. Med unntak av et par statistoppdrag skal det jobbes daglig med dette prosjektet, og jeg er rimelig sikker på at jeg kommer omtrent i mål innen månedslutt. Jeg vet at jeg uansett ikke kommer til å være helt fornøyd når jeg sender fra meg manus, men kanskje er det ingen som er det når de sender fra seg en så omfattende tekst? Det vil nok alltid finnes noe som kan endres.

Uansett, jeg har utvilsomt et par spennende uker foran meg!

God helg til deg som slipper å jobbe :)

11. februar 2017

Gjenkjente ikke min egen novelle

Haha, dette trodde jeg virkelig ikke kunne skje! Selv om jeg har publisert en hel del noveller i diverse ukeblader, er det jo ikke akkurat snakk om masseproduksjon. Det er sjelden mer enn tre-fire solgte noveller som ennå ikke har stått på trykk, altså nokså greit å holde oversikt.

De siste ukene har jeg imidlertid fokusert på et større manus og siden jeg fortsatt er i utlandet, har jeg heller ikke fulgt så godt med på hva som trykkes i bladene der hjemme. Tidligere denne uken fant jeg at Hjemmet har tatt opp igjen den fine rutinen med å legge ut PDF av innholdsfortegnelsen på nettet. Jippi, tenkte jeg, det gjør det nemlig mulig for oss som leverer stoff å følge litt med, selv om vi ikke får tilsendt bladet. Jeg sjekket selvsagt bolken LESELYST og la merke til tittelen "Sparepengene", men tenkte at ingen av disse novellene er mine. Og så noterte jeg meg bak øret at jeg heretter skal huske å sjekke innholdsfortegnelsen hver mandag.

I dag ville jeg sjekke om oversikten over mine publiserte tekster her på bloggen trengte oppdatering. Da fikk jeg meg en liten overraskelse; jeg har nemlig solgt en krimnovelle som heter "Sparepengene". Den har ennå ikke kommet på trykk - trodde jeg.

Og ikke nok med det, men jeg greide ikke å huske hva den handler om! Jeg husket innholdet fra en annen som jeg nylig solgte, men altså ikke denne. Jeg tok meg ikke tid til å finne fram teksten, som jo er med på laptop-en, og først etter en halvtime hadde underbevisstheten min sjekket i arkivet sitt, og jeg husket alt. Men, jeg må altså flire litt av at jeg faktisk så tittelen her om dagen uten å forstå sammenhengen :)

Jeg har ikke sett oppslaget, så dagens illustrasjon er basert på skjermdump av nevnte PDF fra nettet. Novellen handler om en gammel mann som ruger på en god slant penger som strengt tatt ikke er hans egne, men som han endelig har tenkt å bruke. Men så blir han forstyrret av hjemmehjelpen...  På trykk i Hjemmet i uke 6/2017, håper noen får lest den :)

9. februar 2017

Om å ha 1 krone på konto

Det er en stund siden jeg skrev om økonomi, og akkurat nå er dette temaet mer aktuelt enn på lenge. Jeg har nemlig gjort akkurat som jeg ville advart alle andre mot å gjøre, og det med fullt overlegg...

Faktisk er det sånn at for å skape en stor nok tidslomme for å fullføre "vitenskapsromanen", er jeg nødt til å tone ned alle andre aktiviteter, også de som gir inntekt. Det er vel nettopp dette som gjør det så vanskelig for forfatterspirer flest. Å skrive litt i rykk og napp kan sikkert fungere et stykke på vei, men det er de lengre arbeidsøktene som gir best resultater, for det er de som gjør det mulig å forsvinne inn i prosjektet så det monner, og bli der. Vel, jeg bestemte meg for å reise bort for å få avstand til mye av det som forstyrrer meg til daglig. Jeg kan bl.a. ikke ta statistoppdrag nå som jeg er utenlands. Siden jeg fikk solgt et par ukebladnoveller like før avreise, har jeg også satt den aktiviteten på pause med relativt god samvittighet.

Men altså, uten inntekter blir det før eller siden likviditetsskvis. Akkurat nå står det 34 øre på konto. Du har kanskje lurt litt på hvordan jeg kan ha råd til enda en skrivereise til sydlige strøk, når jeg jo fortsatt har svært beskjedne inntekter. Sånn til hverdags går det rundt bare fordi jeg er vanvittig flink til å kontrollere shopping-genet mitt. Faktisk tror jeg at det genet aldri har vært spesielt velutviklet. Jeg savner egentlig ingenting, men jo, jeg må erkjenne at jeg egentlig ikke har råd til denne skriveturen.

Men, som du kanskje allerede har oppfattet, kan jeg være ganske sta når det gjelder å gjennomføre planene mine. Jeg har fortalt om hvordan jeg leker forfatter - hvordan jeg skaper meg en virkelighet som kanskje ikke helt stemmer med realitetene, men som allikevel er med på å dytte meg i den retningen jeg ønsker. I fortsettelsen ser jeg for meg en årlig skrivereise, og da kommer jeg nok til å kjøre på for å få det til, selv om små inntekter tilsier at jeg ikke burde. Ja, jeg vet at det er ufornuftig å bestille noe som helst før man har pengene på konto, men finansiering er bare én side ved det å skape forandring; gjennomføringen er også viktig!

I høst var det veldig trangt økonomisk, pga restskatt og uforutsett vedlikehold i feriehuset mitt. Men så ordnet det seg etter noen uker med usikkerhet, og deretter fulgte et par måneder hvor jeg var bittelitt ovenpå igjen. Det var da jeg bestemte meg for å ta sjansen på å bestille en ny skrivereise, og jeg trodde nok at starten på året skulle bli litt romsligere.

For desember kom med alle sine merkostnader, og da tenker jeg ikke bare på julegaver og litt finere mat på bordet. Jeg handlet nemlig hvetemel og filterkaffe for omtrent hele 2017, jeg kunne jo ikke stå imot det årlige desembertilbudet; 50% rabatt på melet og omtrent 40% rabatt på et kaffemerke som jeg vanligvis ikke tar meg råd til. Nå har jeg 24 kilo mel og 12 kilo kaffe på lager, og trenger ikke å bruke penger på noen av delene før i 2018, ha-ha. Jeg baker jo fortsatt alt av brødmat selv, så det går med en god del mel. Og om du er i tvil - denne forfatterspiren forbruker også store mengder kaffe... Men altså, jeg har jo uansett ikke god nok likviditet til å forskuttere fremtidige kostnader på denne måten.

Men det stoppet ikke der. Plutselig kom Norwegians årvisse nyttårssalg og jeg kjøpte like godt de fleste av årets flyreiser til en god pris. Hundrelapper spart, og ikke minst slipper jeg å tenke likviditet når jeg skal reise til feriehuset framover. Godt med alt som er gjort, til tross for at det nødvendigvis gjorde et ubehagelig innhugg i likviditeten. Jeg greide heller ikke å tjene så mye som jeg håpet på i januar, det ble f.eks. bare 2 statistjobber. De to novellene hjalp litt på, men er langt fra nok til å redde meg akkurat nå.

Dermed kunne jeg ikke ha gjennomført denne skriveturen hvis det ikke hadde vært for kredittkortet. Jeg fikk heldigvis splittet oppgjøret for bungalowen jeg bor i, sånn at siste halvdel ikke forfaller før medio mars. Akkurat det hjelper mye, men hjelper det nok? Rekker jeg å få inn en såpass stor sum i tide? Selv om jeg får noen statistjobber når jeg er tilbake i Oslo, mottar jeg ikke honorarene før en måned senere.

Uten den ukuelige (og lett naive) troen min på at det meste ordner seg til slutt, ville skulderføringen min vært urimelig høy det meste av året... Nå bestemte jeg meg jo for å skape den tidslommen jeg trenger for å komme i mål med det store manuset - koste hva det koste vil. Selv om jeg hadde droppet reisen, ville det ikke vært mulig å fullføre "vitenskapsromanen" uten å komme bakpå økonomisk. Men det skal gå! Har jeg bestemt meg, så har jeg jo bestemt meg!

Men jeg lærer jo litt av dette også, da. Neste år skal jeg ha mer enn 1 krone på konto når jeg reiser avgårde. Og hvis det skorter på så kan jeg begrense reisen til to uker istedet for tre. For det blir nok en skrivereise neste vinter også!

Siden jeg vil, så får jeg det nok til! :)

5. februar 2017

En forløsende tanke kom seilende

Jepp! Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig har jeg fått en strukturell idé som gjør manus mer helhetlig - og dessuten litt morsomt og skrudd! Jeg øyner nytt håp om å fullføre prosjektet ikke bare av plikt, men også med en viss fornøyelse. Alt på en gang bare på grunn av en idé som plutselig kom seilende? Kanskje denne tanken har ligget der latent hele veien, men trengte ett eller annet for å bli forløst. Jeg tror det at jeg beklaget meg litt her på bloggen, hjalp meg til å se hvor det måtte skrus litt, og plutselig løsnet det! Blogging kan være gull verdt for den som skriver! Selv om jeg jo ikke røpet særlig mye av selve historien som jeg jobber med nå.

Kan jeg fortelle mer? Det er egentlig ikke så lett, for jeg vil jo ikke avsløre detaljene helt ennå, men denne tvisten løser et problem jeg har hatt med "vitenskapsromanen" i lang tid. Jeg kan imidlertid prøve å forklare hvorfor det nye grepet løser så mye. Som nevnt i forrige innlegg var alt for mye av teksten formidlet som hovedkarakterens tankegods istedet for dialog og handling. En roman har normalt både ytre og indre handling. En klassisk krim vil ofte ha mest driv i ytre handling, men de siste tiårene har vel også den sjangeren innlemmet ganske mye indre handling i form av at etterforskeren har private utfordringer å jobbe med, ofte som en parallell historie. Bøker for yngre lesergrupper vil nok også ha størst fokus på den ytre handlingen. I en mer typisk voksenroman tenker jeg at det kan være mye mindre handling, men hvor det som skjer på det ytre plan er med på å forsterke det indre, og kan dessuten bidra til en sterkere og tydeligere framdrift.

Joda, vi koser oss fremdeles med sommer og sol.
Det skal godt gjøres å skrive en god bok hvor nesten alt skjer på det indre plan. Grubling, tankegods, funderinger, evalueringer, drømmer - kall det hva du vil - alt dette er det mye av i manuset mitt. Jeg tror at lesere flest vil finne boken mer lettlest hvis det også finnes en ytre handling. Om ikke annet kan en ytre handling gi leseren en slags fornemmelse av å komme videre. Knagger å henge tankegodset på. Altså en framdrift. Manuset mitt har en god del av dette også, men jeg har hele veien tenkt at handlingen har kommet litt for mye i bakgrunnen, og ikke gitt nok driv. Nylig ble romanen "Lofotveggen" (Stig Aasvik) berømmet for å mestre nettopp dette med å kun fokusere på indre handling. Boken har visst verken dialog eller ytre handling. Jeg ble litt glad da jeg leste den anmeldelsen, for da er kanskje problemet mitt vesentlig mindre enn jeg først trodde? Uten sammenligning forøvrig, så klart.

I alle fall, "vitenskapsromanen" min foregår fortsatt mest på et indre plan, men med den nye vrien blir det ikke fult så tungt og repeterende, Nå får det til og med en tøtsj av humor, selv om det ikke er noe mål for meg å få leseren til å le høyt. Lett humring ved gjenkjenning ville imidlertid vært topp, det tror jeg kan løfte leseopplevelsen flere hakk i denne settingen :)

Den nye ideen krever heller ikke at jeg må skrive om alt, og det er vel derfor jeg omfavner den nye vrien uten større betenkeligheter. Litt ny tekst må det jo bli, men stort sett holder det å flette inn et avsnitt eller to på utvalgte steder. I tillegg må jeg finjustere vinkling og stemning gjennom hele manus, men det blir ikke mer omfattende enn at jeg kan ta det på de siste gjennomlesningene. Det fine er at ikke alle detaljer trenger å være perfekte før jeg sender manus fra meg om 4 uker, men det må selvfølgelig være så bra at forlaget ser hva og hvor jeg vil.

Fortsatt fin helg! Jeg skal nyte 20 grader, både ved bassenget og på terrassen nå som jeg føler meg litt ovenpå igjen. Venninnen min og jeg har hver vår stol der ute, men hun blir neppe med til bassenget :).

2. februar 2017

Hva er egentlig poenget med denne fortellingen?

Jeg jobber med "vitenskapsromanen" hver eneste dag nå. Selv om den kanariske terrassen lokker med solskinn, sitter jeg for det meste inne i bungalowen og skriver. Det blir stadig lengre mellom pausene i solen. Og det er vel et rimelig godt tegn, for det må jo bety at jeg er i en god prosess. Kan ikke akkurat kalle det en skriveboble, men jo, jeg har i det minste funnet roen. Når jeg ikke skriver, kverner fortellingen i bakhodet - og når sant skal sies får jeg faktisk gjort en del også når jeg sløver på stranden i et par timer. Men, her er det også mange nye utfordringer, mye tvil og usikkerhet, og ikke minst har jeg allerede stilt meg selv det forferdelige spørsmålet som jeg tror enhver forfatter frykter så sent i et pågående prosjekt: Hva er egentlig poenget med å skrive dette manuset?

Min nye venninne lurer på om jeg snart skal ta en pause.
For tvilen har manifestert seg - ganske sterkt også, vil jeg si. Mens jeg leser og korrigerer, og faktisk har mange synspunkter på hva som bør endres, mister jeg stadig mer av den opprinnelige visjonen av syne. Jeg trodde virkelig sterkt på ideen da jeg satte i gang for et drøyt år siden. Jeg mente at jeg hadde en fortelling å dele, at den var viktig for meg personlig samtidig som den ville appellere rimelig greit til andre. Jeg tenkte at temaet var i tiden, og at historien var så original at et forlag vil fatte interesse på grunn av tematikken, selv om selve teksten ikke helt holder mål. Det store målet mitt er tross alt ikke utgivelse, men å komme i dialog med et forlag. Det ville gitt meg så enormt mye når jeg senere skal jobbe med nye manus - for det skal jeg jo! Og om de til og med vil gi tommel opp for "vienskapsromanen", ser jeg ikke for meg noen snarveier, men vet at det vil bety flere års arbeid som kanskje ender med at manus ikke blir utgitt likevel. Men alt dette ville vært greit.

Nå, derimot, har jeg helt andre følelser for prosjektet. Visjonen er mye svakere, jeg har mistet litt troen på at dette er så gjevt. Jeg kjenner heller ikke lenger igjen meg selv i selve ideen - er det virkelig så viktig for meg å bruke mer tid på dette?

Litterært gjenstår uendelig mye arbeid, selv om jeg altså ikke på noen måte strekker meg etter det perfekte. I første omgang går ideen foran det litterære, men samtidig er jeg klar over at det kreves en viss kvalitet for at leseren skal kunne se ideen. Jeg tror ikke engang at jeg skal begynne å lekse opp alle manglene som jeg foreløpig er klar over. Jovisst kan jeg fortsatt kose meg med å skrive mer, og arbeidsøktene her i bungalowen er fortsatt trivelige, selv om jeg har mistet litt av troen. Karakterene er for svake. Motivene halter. Omgivelsene er nærmest fraværende. Alt for mye av teksten er hovedkarakterens tankegods istedet for handling og dialog. Språket er stivt og så omstendelig at det gir inntrykk av at hovedkarakteren Sebastian er en olding, og ikke midt i livet.

Jo, jeg skal følge planen min som er å jobbe med dette manuset hver dag. Det gjenstår ennå nesten to uker av denne skrivereisen, og selvfølgelig kan det fortsatt skje små mirakler. Jeg er sikkert ikke den første som tviler på eget manus. Jeg ville nok taklet det bedre hvis manus var så godt som ferdig, da slår sikkert tvilen inn hos de fleste, men her gjenstår det så mye at jeg kan rett og slett ikke feie tvilen bort. Det kan sikkert snu opp igjen, men jeg tror vel ikke at jeg vil finne tilbake til den opprinnelige troen på dette prosjektet. Jeg håper at jeg tar feil der...

PS: Billedteksten ga ikke plass til så mye info om min nye venninne, en lokal katt som er jevnlig på besøk. Hun er rimelig selskapssyk og har verdens søteste blikk! Jeg slipper henne ikke inn, noe jeg mistenker at forrige gjest gjorde. Men jeg prater ofte litt med henne når jeg sitter ute på terrassen.

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]