Ikke nok med at det er vår, jeg skal også begynne så smått med mitt neste romanprosjekt med arbeidstittel Skogsromanen. Det gjenstår noe småflikking på Krypromanen, som jeg har jobbet med av og på i flere år, men den trenger ikke lenger like mye oppmerksomhet. Mye jobbing for Nasjonalballetten kom litt i veien for innspurten, men nå har det løsnet litt. Det betyr at jeg omsider kan gi mer plass til det nye prosjektet.
Og det er faktisk allerede flere år siden ideen kom deisende ned fra intet, med deler av opplegget ferdig servert og med overraskende stor detaljrikdom. Alt jeg trengte å gjøre for å få det skulle skje var å titte ut på skogen som passerte et bussvindu. Eller, ja, det var vel strengt tatt jeg som passerte. Nå kjennes det som rett tid til å dukke ned i dette stoffet, som jeg klokelig har holdt meg unna mens jeg har ventet. Nå gjelder det så klart å utnytte den tiltagende vårkriblingen...
