Skrivereise uten forberedelser

Det er klart for vinterens reise til Gran Canaria. Med unntak av en viss pandemi, har jeg faktisk greid å sette av penger til en tre ukers skrivereise hver eneste vinter i ca ti år. Da blir det naturlig nok litt hverdagslig, og det er egentlig bare fint, for jeg skal jo jobbe en hel del på disse reisene.

Det har stort sett vært snakk om å avslutte eller starte et romanprosjekt. Å bo alene i en liten bungalow, uten  noen personlige ting bortsett fra en laptop, gir en fin og rolig ramme for en litt større skrivejobb. Jeg kaller meg selv for verdens kjedeligste turist, for bortsett fra noen spaserturer for å sikre blodomløp og litt bevegelse og frisk luft sånn generelt, tilbringes mange timer ved tastaturet hver dag.

Akkurat denne gangen har det imidlertid ikke gått helt som tenkt med forberedelsene. Det aller verste er egentlig at jeg ikke har greid å fokusere nok på det jeg jo gjerne vil gjøre.

Hvor troverdige er karakterene mine?

Altså, dette spørsmålet er det jo vanskelig å skulle besvare, for jeg er nok den siste til å se hva som mangler på sånn troverdighet i mine egne tekster. Og du som stikker innom bloggen, har jo ikke lest teksten, og kan heller ikke gi noe klart svar. Så, da er det kanskje spørsmålet som er litt merkelig.

Men altså, etter å ha skrevet noen noveller og forsøkt meg på en håndfull romaner, har jeg i alle fall fått respekt for at skriving er en vanskelig kunst. En god tekst kan bestå av mange ulike mer eller mindre vellykkede faktorer, som for eksempel hvor ekte karakterene føles. Kommer du under huden på hovedkarakteren blir det gjerne lettere å engasjere seg i historien. Hvis derimot språket kommer i veien, eller man utbroderer så mye at selve personligheten som beskrives blir vanskelig å få øye på, så gjør man det vanskelig for både leseren og seg selv. Eller hvis man er overtydelig på at her kommer et personlighetstrekk som du som leser må legge merke til, for da blir det lettere for deg å se hvem som er skurken. Altfor mye blir feil i svært mange sammenhenger, også her.

Men hva er sånn passe?

Nytt år og full kalender

Jeg sluttet med nyttårsforsetter for noen tiår siden. I stedet prøver jeg å forbedre egeninnsatsen på ulike felt gjennom året. Sånne justeringer har tross alt en tendens til å holde seg.

Men nå som det er et nytt kalenderår også her på hjemmekontoret, blir det likevel litt fokus på rutinene, og hva som gikk bra og mindre bra. I år skal jeg f.eks. prøve å jobbe mer fornuftig i uken, og mindre fornuftig i helgene. Etter at jeg sa fra meg vanlig jobb og heller leker kreativ spire på diverse felt, har årene blitt ganske ulike. Det handler sjelden om å forbedre den samme aktiviteten år for år, men heller å prøve ut noen nye muligheter. Man kan jo ikke vite hvor man har mest å fare med, før man har forsøkt, ikke sant?

Fjoråret ble på flere måter langt under forventning, men samtidig skilte det seg ut som spesielt vellykket. Litt kryptisk?

Gamle kassetter og vår fantastiske hjerne

2025 tikker mot slutten, og da er det ikke helt unaturlig å se seg tilbake. I dag nøyer jeg meg riktignok ikke med dette siste året, men tar like gjerne en snartur tilbake til 80-tallet. Og så lurer du kanskje på hva det har å gjøre med hjernen? Det kommer jeg straks tilbake til.

Som du kanskje vet er jeg i gang med å digitalisere en haug med gamle musikkassetter, eller C60, som det heter for oss som hadde kassettspiller på tenåringsrommet. Det ble sannsynligvis flere opptakskassetter enn kjøpekassetter, for når noen i gjengen hadde investert i en LP, hendte det jo at man kopierte musikken over på kassett. For å spare noen kroner, men ikke minst for å dele musikken man likte. I gjengen var det gjerne noen felles musikkopplevelser, selv om vi nok etter hvert dyrket hver våre litt sære artister.

Kassettene ble også flittig brukt til opptak fra radio. For eksempel radioprogrammene «10 i skuddet» og «Europatoppen». Ofte tok jeg opp fra «Radio Luxenburg» eller BBC - i Rogaland var det nesten like vanlig å få inn engelske kanaler, som svenske kanaler var hverdagslig på Østlandet.

Førjulstid på hjemmekontoret

Jeg har vært fraværende lenge nok, nå. Den ene dagen tenker jeg at jeg skal ta meg sammen og blogge hver torsdag, som jeg gjorde tidligere. Brått har det gått fire uker. Jeg kan skylde på at jeg bare skal lage en ny illustrasjon, og at det ble utsatt gang på gang. Eller at jeg ikke er sikker på hva jeg skal skrive om - som jo bare er tull ettersom jeg vet at teksten kommer av seg selv når jeg først setter i gang.

I dag tenker jeg at det ikke kan utsettes lenger, for nå er det snart jul og jeg vil jo gjerne unngå å sitte på julaften og tenke på at «jeg skulle ha blogget» :)

Seriøst, det er mye å skrive om. Sånn på tampen av året tar jeg gjerne et tilbakeblikk, og selv om dette året har vært litt under pari, er det mye som kan oppsummeres. Sparer det til nærmere årsskiftet, da.

Det er også en hel del å fortelle som gjelder 2026, for kalenderen er allerede såpass full at jeg i perioder er bekymret for logistikken - spesielt i mai-juni, da kommer det nemlig til å gå litt i ball. Dette får jeg si litt mer om på nyåret.

Men altså, her og nå - det er vel Kryp-romanen som bør få mest oppmerksomhet.