Sommerfri i ventemodus

Jeg nyter flotte sommerdager og straks er jeg klar for enda en tur til feriehuset. Her i Oslo har det vært nok av sol og varme, både i parkene og på øyene i Oslofjorden, så det kjennes litt som om sommeren straks er over, for den har jo vart så lenge!

Mye tid utendørs og lite klær og kanskje til og med llitt lettere mat (med unntak av alle disse iskremene...). Jeg har faktisk ikke skrevet noe som helst i sommer. I bakhodet surrer det riktignok tanker om to ulike manusideer, og ett av dem skal jeg jobbe med fra september. Jeg tror faktisk at det blir den ideen jeg ikke regnet med at jeg skulle velge, men ennå kan jeg jo ombestemme meg.

Jeg har heller ikke brukt mye energi på å vente på svar fra forlaget. Det er omtrent 8 uker siden jeg sendte fra meg krypromanen for andre gang. Det er så lang tid det gjerne tar, men så må jeg vel legge til noen ferieuker, så foreløpig er det bare fint at jeg ikke har hørt noe som helst.

POV - Han eller hun?

Akkurat nå drodler jeg litt rundt to nye romanideer, og underveis oppdager jeg at i alle fall den ene fortellingen muligens vil bli lettere å selge inn til et forlag hvis hovedkarakteren er en kvinne.

Siden jeg er mann, synes jeg det er litt skummelt å gå inn i hodet til det motsatte kjønn. Jeg er gammel nok til å vite at mange av oss tenker litt forskjellig, men de gamle rollene er jo forlengst utdaterte. Selv om POV blir i tredje person, skal denne hovedkarakteren ha mange følelser som styrer mer eller mindre dårlige valg, og i tillegg misforstår mye når det gjelder kommunikasjon. Derfor vegrer jeg meg litt for å "bytte sko". Men samtidig virker det som en utfordring jeg muligens ikke greier å avstå fra... Tror egentlig ikke det er normalen at mannlige forfattere skrier som kvinne, eller kvinnelige forfattere skriver som mann, men det gjøres jo. Så hvordan kan jeg skrive med "damestemme" og samtidig virke troverdig?

Krypromanen har reist ut i verden

Denne våren har vært fin på mange områder. Også skrivingen har gått bra, og i dag har jeg faktisk sendt "Krypromanen" til andre første forlag på listen. Ja, det skulle vært gjort for lenge siden. Og ja, det kjennes fint å endelig få bryne seg på et første forlag.

Så, du lurer kanskje på hvilke forventninger jeg har? Vel, det er nok liten grunn til å forvente noe mer enn det kjedelige standard refusjonsbrevet, men det er forskjell på refusjon og refusjon. Spenningen ligger aller mest i om manus faktisk ble lest. Dessverre er det ikke alltid mulig å vite om forlaget har lest hele manus, om de kanskje har lest bare de ti første sidene, eller i verste fall - om de ikke har lest noe som helst. Dette får innsenderen dessverre sjelden vite, og da blir det også vanskelig å vite hvordan manus bør justeres til det bedre.

Uansett, jeg har fortsatt flere punkter i dette manuset som kan jobbes mer med. Selv om jeg tror den nye versjonen er vesentlig bedre enn da første forlag fikk lese, finnes det nok fortsatt en del å ta tak i. Så, når refusjonen kommer, er det mye å ta fatt i.

Kreativ vår gir travel sommer

Jeg vet det er et luksusproblem, men likevel - denne våren har kreativiteten tatt litt vel mye plass. Det er utelukkende positivt når den slags skjer, men egentlig passet det ikke så bra akkurat nå.

Du som har vært innom bloggen dann og vann vet at jeg har jobbet med Krypromanen i tre-fire år allerede, og at den nå skulle vært sendt inn til forlag. Men, jeg fikk plutselig ånden over meg (sikkert helt vanlig når det nærmer seg pinse) og dermed ble det en lang og god skriveperiode selv om jeg altså trodde at manuset var klart for innsending. Plutselig er jeg i gang med å justere teksten igjen, og når jeg først blir inspirert drar det ene det andre med seg. Det ble justeringer til det bedre i flere kapitler. Og jeg som endelig skulle begynne å skrive på det nye prosjektet kalt Skogsromanen. Ikke nok med det, denne våren kom det jammen deisende ikke mindre enn to splitter nye romanideer...

Tid for nytt romanprosjekt

Ikke nok med at det er vår, jeg skal også begynne så smått med mitt neste romanprosjekt med arbeidstittel Skogsromanen. Det gjenstår noe småflikking på Krypromanen, som jeg har jobbet med av og på i flere år, men den trenger ikke lenger like mye oppmerksomhet. Mye jobbing for Nasjonalballetten kom litt i veien for innspurten, men nå har det løsnet litt. Det betyr at jeg omsider kan gi mer plass til det nye prosjektet.

Og det er faktisk allerede flere år siden ideen kom deisende ned fra intet, med deler av opplegget ferdig servert og med overraskende stor detaljrikdom. Alt jeg trengte å gjøre for at det skulle skje, var å titte ut på skogen som passerte et bussvindu. Eller, ja, det var vel strengt tatt jeg som passerte. Nå kjennes det som rett tid til å dukke ned i dette stoffet, som jeg klokelig har holdt meg langt unna mens jeg har jobbet med Krypromanen. Nå gjelder det så klart å utnytte den tiltagende vårkriblingen...