Spennende oppdrag i høst

Jeg befinner meg i feriehuset. Denne gangen reiste jeg vestover uten returbillett, og etter som oktober viser seg fra en mildere side (men mer enn vått nok!), er det så pass greit å være her uten å hutre seg gjennom høstkveldene, at oppholdet blir rekordlangt med nesten fire uker.

Det er topp å senke skuldrene etter unormalt mye jobbing for Nasjonalballetten - det blir visst rekord i år, der også. Uten å telle nøyaktig, tipper jeg at det blir rundt 75 turer innom Operahuset, på prøver eller forestillinger, fra mars til november, med unntak av noen friuker i sommer. Det avtales normalt mer enn et halvår i forkant, så dette er kjærkomment både fordi det jo gir inntekter, men også fordi det er forutsigbart og lett å planlegge ut i fra. Og det er ikke helt over ennå, selv om jeg trodde at forestillingen 18. september skulle bli årets siste. Kort tid før teppefall ble jeg nemlig tilbudt et spennende oppdrag som jeg gladelig takket ja til, i en forestilling hvor jeg tidligere ikke hadde fått plass i fordi de helst ville ha med yngre folk i akkurat den produksjonen. Og det med alder blir det jo stadig vanskeligere å sno seg unna...

Splitter ny høst og svar fra forlaget

Ja, bloggepausen min ble noen uker lengre enn tenkt, men det viktigste er at jeg nå er tilbake og har hatt en innholdsrik sommer. det er alltid kjekkere å starte høsten når man har med noen nye opplevelser å mimre over.

På skrivefronten har det imidlertid vært en ekstremt stille sommer. Det etterlengtede svaret kom omsider fra forlaget uten at jeg måtte purre, så noe manusrelatert aktivitet har det vært, men jeg har altså ikke skrevet et eneste ord. Nå var det jo planen å vente til september med å jobbe med ny romanidé, og kanskje var det litt vel optimistisk å tro at jeg skulle kaste meg over tastaturet så snart kalenderen vendte ryggen til august. Men jo, selv om det ikke ble skrevet ned, har visse karakterer og scener fra det tenkte nye manuset tatt stadig mer plass i bevisstheten. Men først - du lurer kanskje på hva forlaget syntes om krypromanen?

Sommerfri i ventemodus

Jeg nyter flotte sommerdager og straks er jeg klar for enda en tur til feriehuset. Her i Oslo har det vært nok av sol og varme, både i parkene og på øyene i Oslofjorden, så det kjennes litt som om sommeren straks er over, for den har jo vart så lenge!

Mye tid utendørs og lite klær og kanskje til og med llitt lettere mat (med unntak av alle disse iskremene...). Jeg har faktisk ikke skrevet noe som helst i sommer. I bakhodet surrer det riktignok tanker om to ulike manusideer, og ett av dem skal jeg jobbe med fra september. Jeg tror faktisk at det blir den ideen jeg ikke regnet med at jeg skulle velge, men ennå kan jeg jo ombestemme meg.

Jeg har heller ikke brukt mye energi på å vente på svar fra forlaget. Det er omtrent 8 uker siden jeg sendte fra meg krypromanen for andre gang. Det er så lang tid det gjerne tar, men så må jeg vel legge til noen ferieuker, så foreløpig er det bare fint at jeg ikke har hørt noe som helst.

POV - Han eller hun?

Akkurat nå drodler jeg litt rundt to nye romanideer, og underveis oppdager jeg at i alle fall den ene fortellingen muligens vil bli lettere å selge inn til et forlag hvis hovedkarakteren er en kvinne.

Siden jeg er mann, synes jeg det er litt skummelt å gå inn i hodet til det motsatte kjønn. Jeg er gammel nok til å vite at mange av oss tenker litt forskjellig, men de gamle rollene er jo forlengst utdaterte. Selv om POV blir i tredje person, skal denne hovedkarakteren ha mange følelser som styrer mer eller mindre dårlige valg, og i tillegg misforstår mye når det gjelder kommunikasjon. Derfor vegrer jeg meg litt for å "bytte sko". Men samtidig virker det som en utfordring jeg muligens ikke greier å avstå fra... Tror egentlig ikke det er normalen at mannlige forfattere skrier som kvinne, eller kvinnelige forfattere skriver som mann, men det gjøres jo. Så hvordan kan jeg skrive med "damestemme" og samtidig virke troverdig?

Krypromanen har reist ut i verden

Denne våren har vært fin på mange områder. Også skrivingen har gått bra, og i dag har jeg faktisk sendt "Krypromanen" til andre første forlag på listen. Ja, det skulle vært gjort for lenge siden. Og ja, det kjennes fint å endelig få bryne seg på et første forlag.

Så, du lurer kanskje på hvilke forventninger jeg har? Vel, det er nok liten grunn til å forvente noe mer enn det kjedelige standard refusjonsbrevet, men det er forskjell på refusjon og refusjon. Spenningen ligger aller mest i om manus faktisk ble lest. Dessverre er det ikke alltid mulig å vite om forlaget har lest hele manus, om de kanskje har lest bare de ti første sidene, eller i verste fall - om de ikke har lest noe som helst. Dette får innsenderen dessverre sjelden vite, og da blir det også vanskelig å vite hvordan manus bør justeres til det bedre.

Uansett, jeg har fortsatt flere punkter i dette manuset som kan jobbes mer med. Selv om jeg tror den nye versjonen er vesentlig bedre enn da første forlag fikk lese, finnes det nok fortsatt en del å ta tak i. Så, når refusjonen kommer, er det mye å ta fatt i.