Rapport fra skrivereisen

Ja, før du fortsetter - det er ikke så mye spennende å lese her. Jeg er på tre ukers skrivereise på Gran Canaria. Kombinerer større fokus på romanmanus med litt sol of varme, men bortsett fra dette så skjer det ikke veldig mye.

Arkivfoto fra tidligere skrivereise.

Så, en kort rapport er ikke for å underholde deg, men sånn at jeg selv kan se tilbake på hvordan årets skrivereise artet seg. Jeg tror årets tur er min tiende skrivereise på rad, bare brudt av et par år med pandemi. Det litt spesielle i år er at jeg måtte finne nytt sted å bo, ettersom det gamle favorittstedet fikk nye eiere og like godt doblet prisen. I år booket jeg derfor to ulike steder, mest for å teste hvor gode skriveøkter jeg har, og om jeg liker stedet sånn ellers.

Jeg bor fortsatt på første sted, det er et mye større bungalow-kompleks enn jeg er vant med, men likevel utrolig fredelig og med hyggelige folk både som losjerende naboer og ansatte. Jeg var først litt oppgitt over hvilken bungalow jeg var blitt tildelt, for den er plassert sånn at det er nokså stor trafikk forbi terrassen min, men det gikk ikke mange dager før jeg syntes det var storveis mtp å bli på hils med de fleste gjestene. Det blir ganske sosialt når samtlige som passerer ønsker meg en god morgen. Flere har jeg pratet mer med senere.

Skrivereise uten forberedelser

Det er klart for vinterens reise til Gran Canaria. Med unntak av en viss pandemi, har jeg faktisk greid å sette av penger til en tre ukers skrivereise hver eneste vinter i ca ti år. Da blir det naturlig nok litt hverdagslig, og det er egentlig bare fint, for jeg skal jo jobbe en hel del på disse reisene.

Det har stort sett vært snakk om å avslutte eller starte et romanprosjekt. Å bo alene i en liten bungalow, uten  noen personlige ting bortsett fra en laptop, gir en fin og rolig ramme for en litt større skrivejobb. Jeg kaller meg selv for verdens kjedeligste turist, for bortsett fra noen spaserturer for å sikre blodomløp og litt bevegelse og frisk luft sånn generelt, tilbringes mange timer ved tastaturet hver dag.

Akkurat denne gangen har det imidlertid ikke gått helt som tenkt med forberedelsene. Det aller verste er egentlig at jeg ikke har greid å fokusere nok på det jeg jo gjerne vil gjøre.

Hvor troverdige er karakterene mine?

Altså, dette spørsmålet er det jo vanskelig å skulle besvare, for jeg er nok den siste til å se hva som mangler på sånn troverdighet i mine egne tekster. Og du som stikker innom bloggen, har jo ikke lest teksten, og kan heller ikke gi noe klart svar. Så, da er det kanskje spørsmålet som er litt merkelig.

Men altså, etter å ha skrevet noen noveller og forsøkt meg på en håndfull romaner, har jeg i alle fall fått respekt for at skriving er en vanskelig kunst. En god tekst kan bestå av mange ulike mer eller mindre vellykkede faktorer, som for eksempel hvor ekte karakterene føles. Kommer du under huden på hovedkarakteren blir det gjerne lettere å engasjere seg i historien. Hvis derimot språket kommer i veien, eller man utbroderer så mye at selve personligheten som beskrives blir vanskelig å få øye på, så gjør man det vanskelig for både leseren og seg selv. Eller hvis man er overtydelig på at her kommer et personlighetstrekk som du som leser må legge merke til, for da blir det lettere for deg å se hvem som er skurken. Altfor mye blir feil i svært mange sammenhenger, også her.

Men hva er sånn passe?

Nytt år og full kalender

Jeg sluttet med nyttårsforsetter for noen tiår siden. I stedet prøver jeg å forbedre egeninnsatsen på ulike felt gjennom året. Sånne justeringer har tross alt en tendens til å holde seg.

Men nå som det er et nytt kalenderår også her på hjemmekontoret, blir det likevel litt fokus på rutinene, og hva som gikk bra og mindre bra. I år skal jeg f.eks. prøve å jobbe mer fornuftig i uken, og mindre fornuftig i helgene. Etter at jeg sa fra meg vanlig jobb og heller leker kreativ spire på diverse felt, har årene blitt ganske ulike. Det handler sjelden om å forbedre den samme aktiviteten år for år, men heller å prøve ut noen nye muligheter. Man kan jo ikke vite hvor man har mest å fare med, før man har forsøkt, ikke sant?

Fjoråret ble på flere måter langt under forventning, men samtidig skilte det seg ut som spesielt vellykket. Litt kryptisk?

Gamle kassetter og vår fantastiske hjerne

2025 tikker mot slutten, og da er det ikke helt unaturlig å se seg tilbake. I dag nøyer jeg meg riktignok ikke med dette siste året, men tar like gjerne en snartur tilbake til 80-tallet. Og så lurer du kanskje på hva det har å gjøre med hjernen? Det kommer jeg straks tilbake til.

Som du kanskje vet er jeg i gang med å digitalisere en haug med gamle musikkassetter, eller C60, som det heter for oss som hadde kassettspiller på tenåringsrommet. Det ble sannsynligvis flere opptakskassetter enn kjøpekassetter, for når noen i gjengen hadde investert i en LP, hendte det jo at man kopierte musikken over på kassett. For å spare noen kroner, men ikke minst for å dele musikken man likte. I gjengen var det gjerne noen felles musikkopplevelser, selv om vi nok etter hvert dyrket hver våre litt sære artister.

Kassettene ble også flittig brukt til opptak fra radio. For eksempel radioprogrammene «10 i skuddet» og «Europatoppen». Ofte tok jeg opp fra «Radio Luxenburg» eller BBC - i Rogaland var det nesten like vanlig å få inn engelske kanaler, som svenske kanaler var hverdagslig på Østlandet.