Novelle og gammel kokebok

Jeg befinner meg i feriehuset for påsken. Med høye strømpriser og nesten ingen inntekter i første kvartal, er huset uvanlig kaldt bortsett fra stuen hvor jeg oppholder meg mest. Jeg har etterisolert det gamle trehuset så det holder ganske bra på varmen, men når det er kaldt i utgangspunktet og jeg stort sett varmer med ved, blir det aldri skikkelig varmt. Sånn er det jo ikke i en bygård med sentralfyr, og kanskje skal jeg være glad for at det er i byleiligheten jeg oppholder meg mest gjennom året.

Men altså, det er ikke mange ekstra plaggene som skal til før det er helt greit å sitte her inne og jobbe i 14 grader. Vi er litt bortskjemte som har vennet oss til en lettkledd vinter i noen-og-tjue grader. Jeg tror faktisk det kan være sunt å ikke ha for høy innetemperatur, innbiller meg dessuten at vi da forbrenner mer av de kaloriene vi jo så gjerne stapper i oss, og kanskje renser både kropp og sjel...

Uansett innetemperatur, jeg har omsider gjort noe for å bli mer aktiv med skrivingen. Når jeg ikke fullfører de novellene jeg begynner på så blir det jo heller ingen inntekter. Det siste halvåret har jeg faktisk ikke sendt fra meg en eneste liten novelle. Derfor er det ekstra stas at jeg nå har skrevet ferdig en novelle som er klar for innsending første dag etter påske! Det kjennes ekstra godt fordi jeg har båret på ideen helt siden tidlig høst. Det ble bare noen få justeringer for å "piffe opp" hovedkarakteren litt.

Mest ballett og bare litt skriving

Jeg har ikke så mye nytt å melde, men siden påsken står for døren og det nok blir en tur til feriehuset med begrenset nettilgang, kan det bli noen uker til neste oppdatering her. Så da får jeg kanskje nøste opp våren  så langt...

Det har ikke blitt så mye skriving på meg. Jeg jobber med tekst jevnlig, men altså ingen større prosjekter. Jeg er i gang med en novelle nå, og innimellom svirrer det tanker omkring både vitenskapsromanen og den neste som har arbeidstittel «Kryp». Jeg har vel mer eller mindre bestemt meg for å gå i gang med den nå i vår. Skisser ble skrevet for flere år siden og jeg gleder meg til å komme skikkelig i gang. Skal selvfølgelig skrive mer om det prosjektet når jeg er i gang.

Skrivereisene til Spania har nå uteblitt to vintrer på rad. Det er jo penger spart, så klart, men jeg ser jo også at de reisene, hvor jeg i hovedsak skriver i tre uker, har hatt noe for seg. Det å komme seg vekk alene for å skrive er en helt grei arbeidsform, jeg har nok fått utrettet mer på disse reisene enn jeg har innsett tidligere. Her på hjemmekontoret er det så mange distraksjoner at mange prosesser går tregere.

Et fiktivt møte med forlaget

Jeg er litt usikker på om jeg har skrevet om dette tidligere, men siden framdriften for skrivingen min lugger litt for tiden, er jeg igjen opptatt av smarte måter å komme meg videre.

En metode som har hjulpet meg mange ganger er å arrangere et slags fiktivt møte med et forlag, eller kanskje bare med en enkelt person. Jeg bestemmer meg for et klokkeslett når møtet skal starte, og litt avhengig av prosjektet jeg jobber med bør jeg på forhånd ha tenkt litt på hva jeg skal si. Når møtet starter stiller jeg meg fysisk ved kortenden av spisebordet og innbiller meg at det sitter noen fra et forlag ved den andre enden. Det er selvfølgelig nok med én person, men noen ganger blir det automatisk to eller tre - urealistisk men effektivt fordi personene kan ha litt ulike inntrykk av manuset mitt og stille forskjellige spørsmål. Og så skal jeg altså selge inn det jeg jobber med.

Dette høres kanskje litt sært og rart ut, men jeg kan love at det funker i de fleste tilfellene.

Skrivesperre? Gå deg en tur!

Jeg har visst det lenge - det å gå er en bevegelse som trigger aktivitet i de kreative salongene i hjernen min. Derfor regner jeg jo med at det er sånn for alle, og at det å ta seg en tur faktisk er god medisin mot skrivesperre etter mye stillesitting på hjemmekntoret.

Da jeg var yngre, lenge før jeg begynte å skrive, men istedet frekventerte diverse av hovedstadens utesteder nattestid, fortrakk jeg å spasere hjem. Det tok vanligvis en snau halvtime.

Noe av det jeg husker aller best fra disse nattlige spaserturene, bortsett fra soloppgang og fuglekvitter, var at hodet mitt satte igang med å komponere musikk. Kanskje var jeg inspirert av å ha danset eller hørt på musikk hele natten, eller litt alkohol i blodet var en medvirkende faktor, men komponeringen kom bare når jeg gikk nokså raskt og alene. En tilsvarende mental tilstand forekom nesten aldri når jeg gikk rolig eller satt stille, uansett hvor mye jeg hadde danset.

Den viktige starten

Vi har vel alle hørt om hvor viktig romanens aller første setning er. Det hjelper lite at jeg er uenig - at jeg tror leseren faktisk greier å se forbi den første linjen hvis bare omtalen bak på boken virker tiltalende. Sjangeren, tematikken og tittelen bør jo veie litt tyngre enn én enkelt setning, ikke sant?

Men, som vanlig har min personlige oppfatning fint liten båvirkning av hvordan en hel bransje er opplært til å tenke. Jeg må bare akseptere at den første setningen i Vitenskapsromenen er av større betydning enn jeg liker å tro. Jeg er selvfølgelig enig i at selve starten på fortellingen er viktig, så da kan jeg vel like godt også opphøye de aller første ordene.

Akkurat nå er jeg ikke i modus til å flikke på den første linjen, det får komme litt senere. Nå jobber jeg med strukturen, som riktignok også omfatter innledningen, men jeg er nødt til å se på de litt støre linjene for i det hele tatt å få noe gjort. Det er sånn jeg jobber; Først i det store, og så i detaljene. Når jeg er blitt helt sikker på de rekkefølgen av  de innledende avsnittene har det nok mer for seg å flikke på den første setningen.