Fortid eller nåtid?

Når jeg tenker meg en fortelling så går det som oftest i fortid. Jeg skal tross alt fortelle om noe som har hendt, eller ihvertfall noe som jeg later som har skjedd. Når jeg leser foretrekker jeg nok også fortid, kanskje fordi det oppleves som ryddigere og mer kronologisk, i motsetning til om teksten er skrevet i nåtid hvor fortiden uansett er flettet inn som tilbakeblikk. Det kan noen ganger kjennes litt eksperimentelt når tidsvinklingen avviker fra den litt konservative fortiden.

Men når jeg skriver selv blir det annerledes, da kan både fortid og nåtid fungere. Jeg synes at jeg kommer mye tettere innpå karakterene når jeg skriver i nåtid, da kan jeg jo være inni tankene deres i samme øyeblikk som de tenker dem. Er det i det hele tatt mulig å bli mer direkte og ærlig i en personbeskrivelse enn å beskrive en tanke idet den formes? Gjennom ubestemmelighet eller vingling, usikkerhet og vurderinger gjort av karakteren selv, kan jeg rett og slett få god hjelp til å beskrive personen. Akkurat dette er det vanskeligere å få til om alt skrives i fortid, uten at det virker urolig og unødvendig masete. I nåtid kan jeg utnytte en karakters tilsynelatende bagatellmessige hverdagsvalg, og dermed få sagt mye mer.

Samtidig tror jeg at det er lettere å gå seg litt vill når det skrives i nåtid. Distansen til stoffet reduseres, fortellingen blir mindre lineær, det hele kan framstå som litt rotete om jeg faller for fristelsen til å hoppe for mye, skifte standpunkt eller vinkling, eller rett og slett bruker altfor mye tekst på temaer som leseren oppfatter som uvesentlig, navlebeskuende eller gjentagende.

Kanskje det fungerer aller best med nåtid når historien fortelles i førsteperson, når hovedkarakteren er en jeg-person. Kanskje passer det best med fortid hvis man vil leke Gud og gå inn i hodet på flere karakterer, la leseren få vite hva flere tenker.

Jeg tror dessuten at det i nåtid er lett å gjøre hovedkarakteren mer selvbiografisk enn hva som var meningen - jeg har ihvertfall ikke nok erfaring til å sette et tydelig skille når jeg skriver i nåtid med en jeg-person i førersetet. Da er det farlig enkelt å fylle karakteren med mine egne refleksjoner, noe som til tider kan være litt frustrerende. Det skulle jo ikke være selvbiografisk, jeg skulle jo dikte! Jeg har imidlertid lært meg til å bare pøse på i den første fasen, og så heller luke bort desto mer i neste runde. Det kan jo tenkes at hovedkarakteren og forfatteren faktisk er enige på enkelte punkter...

For tiden skriver jeg på et større manus hvor jeg mer eller mindre ubevisst har valgt nåtid. Jeg er ikke i tvil om hvorvidt det var et riktig valg for akkurat denne historien, men jeg strever litt med alle feilene jeg nok kan gjøre. Det kjennes som om nåtid kommer med et minefelt av snubletråder, i motsetning til fortid, og jeg har jo ikke nok erfaring til å vite nøyaktig hva jeg skal passe meg for. Med ett hederlig unntak har alle ukebladnovellene mine vært skrevet i fortid.

Forresten - blogginnleggene er jo nesten alltid i nåtid, men det tenkte du sannsynligvis ikke så mye over når du leste dette innlegget?

Nåtid eller fortid - hva liker du best i en litterær tekst?