28. august 2016

Og sånn går det med «vitenskapsromanen»

Det er søndag, men jeg har vanlig jobbedag her på hjemmekontoret. Det er ikke fordi jeg ikke greier å la være, men det er så mye som bør gjøres at det er like greit å jobbe helg. Som tidligere nevnt i forbindelse med 12-månedersmålet, er planen å sende avgårde «vitenskapsromanen» alerede i september - og det gjenstår fryktelig mye jobb!

Nå er det jo bare jeg selv som har satt den fristen, ingen der ute sitter og venter på manuset mitt. Men jeg har innsett at uten frister så sklir de største prosjektene mine lett ut i ingenting. Tiden stopper jo ikke akkurat opp og venter på meg.

Så hvor langt er jeg egentlig kommet? Hvor mye av jobben med manus gjernstår? Er jeg i mål med research? For å begynne med det siste, så skummet jeg gjennom den fjerde og siste boken forrige uke. Den er på engelsk og derfor litt tyngre å jobbe med, men "heldigvis" viste det seg at innholdet fokuserte minst like mye på historien om et gitt forskermiljø, som selve vitenskapen. Jeg tok derfor litt lett på det, og skummet rimelig fort igjennom. Litt ble notert, så det var ikke helt fånyttes, da. Så nå har jeg jobbet meg gjennom fire fagbøker pluss lest en del på diverse nettsteder, og tenker at i første omgang får dette holde som research. Jeg tror ikke at det vitenskapelige vil være av størst betydning når et forlag skal vurdere teksten, derimot antar jeg at dette kan jobbes mer med senere - hvis jeg noen gang får napp.

Manus vokser litt hver uke, men jeg har ikke skrevet hver eneste dag. Det har til tider vært litt tungt, som om ideene romsterer inni hodet mitt, men at jeg ikke greier å åpne den kranen som vil overføre alt til tastaturet. Noe av teksten er bearbeidet flere ganger allerede, fordi jeg gjerne justerer noe for å komme inn i oppgaven. Dette er nok en litt dum taktikk, for alt må jo bearbeides flere ganger som en helhet, og den helheten er ikke helt på plass ennå. Jeg er dessuten veldig usikker på kvaliteten, holder teksten mål? Det er jo ikke nok at språket flyter greit og at leseren greier å se for seg det jeg skriver om. Vil leseren i det hele tatt ha noen interesse av å lese videre? Det dukker opp utrolig mye tvil når jeg jobber med dette, og det liker jeg selvfølgelig dårlig. Det beste ville vært om jeg hadde like stor tro på prosjektet helt fra start til slutt. Men sånn er det jo ikke når man jobber med noe som tar tid, og den tvilen er sikkert helt nødvendig i prosessen, selv om den er tung å drasse på.

Manuset er todelt, og jeg har vel skrevet ut omtrent 80%. Men jeg tror at første del er blitt altfor lang, at innholdet i andre del bør få mer plass. Kanskje noe av stoffet må flyttes eller omstruktureres. Altfor mye skjer inni hovedkarakterens hode, og noen av refleksjonene bør nok heller omskrives til handling - det er noe som heter «show, don't tell». Med andre ord blir det mye å jobbe med framover, både med struktur og selve teksten. Jeg er litt usikker på om det i det hele tatt vil bli noe bra resultat, men jeg skal uansett fullføre!

Det er mindre enn tre uker til den 15. september, som er den fristen jeg har gitt meg selv. Jeg forstår jo at jeg skal gi meg en ekstra uke om jeg trenger det, så viktig er ikke den datoen. Men hvis jeg ikke får sendt fra meg manus i september, føler jeg nok at jeg har mislykkes. Det trenger ikke å være perfekt. Hvis et forlag bruker et par måneder på å lese, får jeg stoffet litt på avstand og kan heller bearbeide manus videre før jeg prøver på nytt.

Før jeg avslutter - du lurer kanskje på om jeg sulter? Nei, jeg gjør ikke det, selv om jeg gleder meg stort til å handle mat igjen den 1. september :) Da jeg fotograferte Englegrisen, oppdaget jeg at den gamle sparegrisen ruger på en hemmelighet - det finnes faktisk noen penger i den! Jeg har tenkt å åpne den i kveld, kanskje kan jeg handle noen grønnsaker, eller inneholder den bare utrangerte småmynt som er helt uten verdi? En pose med 50-øringer er ikke hva jeg ønsker meg nå! Det blir uansett en spennende seanse!

Ha en fin søndag!

25. august 2016

Stålsetter meg for tøffe tider

Det er torsdag igjen og tid for noen sukk fra min rare hverdag. Etter at jeg sa fra meg gamlejobben er det blitt blodig alvor å sitte her på hjemmekontor uten inntekter. Dette er ikke lenger en forbigående lek, et eksperiment, men selve fortsettelsen av livet mitt. Så lenge som jeg bare greier, Og akkurat det blir fokuset mitt framover, å holde ut lengst mulig.

Bare uker etter at jeg sa fra meg jobben ser det ut til at jeg får det trangere enn jeg regnet med. Det er først og fremst Englegrisen som har sviktet. Aksjemarkedet går trått og det blir stadig mindre å hente i utbytter. Dette påvirker likviditeten min i langt større grad enn jeg trodde. Jeg bør vel heller være fornøyd med at modellen min i alle fall fungerte greit i nesten to år før det nå ser ut til å stoppe helt opp.

Det hjelper heller ikke at det har vært en rolig sommer på statistfronten - TV- og filmbransjen har rett og slett hatt ferie. Jeg tjener jo ikke store summer som statist, men det har lenge gitt kjærkomne drypp av likviditet. Siden lønn for sånne oppdrag gjerne utbetales måneden etter opptaksdato, blir det lenge til jeg får noe inn på konto, selv om aktiviteten tar seg opp framover. I går hadde jeg en reklamejobb igjen, men noe mer er ikke på trappene foreløpig.

Jeg ville nok blitt skikkelig skuffet hvis jeg må søke meg vanlig jobb igjen allerede før det er gått et år. Og så har det altså gått mindre enn en måned fra jeg sa opp, og jeg ser allerede at jeg må ha mye flaks for at det skal gå rundt framover. Det detaljerte budsjettet mitt avslører at det faktisk kan ordne seg med et skrik. Hvis jeg passer enda bedre på, kan det hende at jeg har en hundrelapp eller noe sånn å gå på...

Det er allerede fem dager siden sist jeg handlet inn mat. Da fylte jeg minifryseren med tilbudsvarer som skal rekke ut august. Jeg kan ikke ta meg råd til å handle stort mer før i september, og det sier jeg altså mens det er nesten en uke igjen - haha. Jeg trenger sannsynligvis bare noen grønnsaker og kanskje litt pålegg, så det trenger ikke å koste stort, men det aller beste er hvis jeg kan droppe det også...

Nå sitter jeg ikke akkurat avmagret i et hjørne av kjøkkenet og sulter. Jeg har også handlet inn litt ekstra av smarte spareblussvarer tidligere i sommer, så det finnes forhåpentligvis et lite lager i både frys, skap og skuffer. Det kan vel bli litt rare måltider de siste dagene, type fiskekaker med ris og surkål - ikke verre enn det. Forrige helg tok jeg meg dessuten også råd til en tur på byen med en kamerat som jeg ikke ser for ofte, jeg skulle nok heller ha spart de pengene, men vennskap må også prioriteres. Han jeg møtte vet ikke at han er modell for en av karakterene i «vitenskapsromanen» min, men i løpet av en hyggelig lørdagskveld fikk jeg flere ideer til hvordan den karakteren kan utvikles videre. Dessuten pratet vi indirekte om de temaene som boken belyser. Mer om manuset jeg jobber med snart, kanskje allerede til helgen.

Ha en fin ukeslutt, snart er det fredag igjen! Kanskje jeg kan skeie ut i helgen med en rute kokesjokolade... :)

18. august 2016

Ferie med jobbing i smug

Nå som jeg er min egen sjef bestemmer jeg det meste av arbeidsdagen min helt selv. Ukene er vanligvis fylt opp med mer eller mindre faste oppgaver, siden jeg forsøker å være innom de fleste rutinene hver eneste uke. Administrasjon av bl.a. økonomi har sin faste ukedag for å ikke ta plass resten av uken. Hver av de tre nettbutikkene har sine dager hvor jeg som et minimum bruker ca fire timer til design og vedlikehold. Skivingen er kanskje den oppgaven som er minst regulert og som jeg må sørge for å gi nok tid. Jeg skriver heller ikke hver eneste uke, men når jeg ikke skriver prøver jeg ihvertfall å bruke litt tid på å pønske ut nye ideer eller gjøre litt research etc.

Men nå har jeg altså hatt ferie i et par uker! Som egen sjef burde det være verdens enkleste sak å bestemme at en viss tid skal være ihverfall 99% jobbefri. Jeg er til og med i feriehuset og ser dette som min sommerferie i år, men har naturligvis lurt med meg hjemmekontoret for å ta meg av det aller viktigste. Hvis det detter inn en regning må den jo betales. Men den ukentlige to-do-listen er kraftig barbert. Jeg designer ikke noe nytt til nettbutikkene, og flere av nettstedene mine blir heller ikke oppdatert. Jeg har tatt med bok for research til «vitenskapsromanen», og har håp om å bruke noen kvelder på å skrive litt - om jeg får lyst.

Men altså, først og fremst skal jeg ha ferie, for når jeg snart returnerer til Oslo blir det jo ikke flere fridager. Tvert i mot - det blir en travel høst.

Så hvorfor er det da så utrolig vanskelig å droppe jobben når jeg er min egen sjef? Jeg har til og med sagt fra meg gamlejobben, og har ikke engang den problemstillingen å tenke på. Jeg trenger ikke å bevise noe for verken meg selv eller andre akkurat nå. Hvorfor sniker jeg meg da allikevel innom diverse jobbrutiner på laptopen? Det er jo ikke fordi noe haster og ikke kan vente. Jeg fikk til og med nylig en hyggelig melding fra Egmont om at de siste novellene ble kjøpt, så dermed ligger jeg helt greit an på novellefronten også, i forhold til opprinnelig plan.

Nesten hver dag slås likevel laptopen på til morgenkaffen - som vanlig. Jeg har ikke internett i feriehuset, så de faste oppgavene begrenser seg jo til det som kan gjøres off-line. Jeg sitter heller ikke lenge, men det kan fort bli tre-fire sånne korte økter i løpet av dagen. Det minner litt om et desperat forsøk på å jobbe litt allikevel. Savner jeg faktisk hverdagen på hjemmekontoret?

Andre som har det sånn? At det er vanskelig å koble fra hverdagen når enmannsbedriften skal på ferie? Kanskje jeg skulle droppet laptopen akkurat denne gangen. Får notere det til neste sommer. To uker uten laptop kan kanskje være det som skal til :)

Jeg har ennå en uke igjen, får satse på mer avkobling i innspurten. Hva med deg, er du tilbake i hverdagen?

11. august 2016

Fortid eller nåtid?

Når jeg tenker meg en fortelling så går det som oftest i fortid. Jeg skal tross alt fortelle om noe som har hendt, eller ihvertfall noe som jeg later som har skjedd. Når jeg leser foretrekker jeg nok også fortid, kanskje fordi det oppleves som ryddigere og mer kronologisk, i motsetning til om teksten er skrevet i nåtid hvor fortiden uansett er flettet inn som tilbakeblikk. Det kan noen ganger kjennes litt eksperimentelt når tidsvinklingen avviker fra den litt konservative fortiden.

Men når jeg skriver selv blir det annerledes, da kan både fortid og nåtid fungere. Jeg synes at jeg kommer mye tettere innpå karakterene når jeg skriver i nåtid, da kan jeg jo være inni tankene deres i samme øyeblikk som de tenker dem. Er det i det hele tatt mulig å bli mer direkte og ærlig i en personbeskrivelse enn å beskrive en tanke idet den formes? Gjennom ubestemmelighet eller vingling, usikkerhet og vurderinger gjort av karakteren selv, kan jeg rett og slett få god hjelp til å beskrive personen. Akkurat dette er det vanskeligere å få til om alt skrives i fortid, uten at det virker urolig og unødvendig masete. I nåtid kan jeg utnytte en karakters tilsynelatende bagatellmessige hverdagsvalg, og dermed få sagt mye mer.

Samtidig tror jeg at det er lettere å gå seg litt vill når det skrives i nåtid. Distansen til stoffet reduseres, fortellingen blir mindre lineær, det hele kan framstå som litt rotete om jeg faller for fristelsen til å hoppe for mye, skifte standpunkt eller vinkling, eller rett og slett bruker altfor mye tekst på temaer som leseren oppfatter som uvesentlig, navlebeskuende eller gjentagende.

Kanskje det fungerer aller best med nåtid når historien fortelles i førsteperson, når hovedkarakteren er en jeg-person. Kanskje passer det best med fortid hvis man vil leke Gud og gå inn i hodet på flere karakterer, la leseren få vite hva flere tenker.

Jeg tror dessuten at det i nåtid er lett å gjøre hovedkarakteren mer selvbiografisk enn hva som var meningen - jeg har ihvertfall ikke nok erfaring til å sette et tydelig skille når jeg skriver i nåtid med en jeg-person i førersetet. Da er det farlig enkelt å fylle karakteren med mine egne refleksjoner, noe som til tider kan være litt frustrerende. Det skulle jo ikke være selvbiografisk, jeg skulle jo dikte! Jeg har imidlertid lært meg til å bare pøse på i den første fasen, og så heller luke bort desto mer i neste runde. Det kan jo tenkes at hovedkarakteren og forfatteren faktisk er enige på enkelte punkter...

For tiden skriver jeg på et større manus hvor jeg mer eller mindre ubevisst har valgt nåtid. Jeg er ikke i tvil om hvorvidt det var et riktig valg for akkurat denne historien, men jeg strever litt med alle feilene jeg nok kan gjøre. Det kjennes som om nåtid kommer med et minefelt av snubletråder, i motsetning til fortid, og jeg har jo ikke nok erfaring til å vite nøyaktig hva jeg skal passe meg for. Med ett hederlig unntak har alle ukebladnovellene mine vært skrevet i fortid.

Forresten - blogginnleggene er jo nesten alltid i nåtid, men det tenkte du sannsynligvis ikke så mye over når du leste dette innlegget?

Nåtid eller fortid - hva liker du best i en litterær tekst?

4. august 2016

En ny og usikker hverdag?

Tja, selv om jeg nå har sagt fra meg gamlejobben er det jo ikke så mye som er forandret. Men, som en av dere kommenterte - jo, det kjennes som en lettelse å endelig ha det overstått. Sikkerhetsnettet er fjernet, men samtidig er også uroen rundt framtidig fokus tatt bort. For nå kan jeg satse helt og fullt på prosjektene mine uten å ta særlig hensyn til at det finnes et tilgjengelig alternativ. Det kjennes roligere og ryddigere, og det blir lettere å forutse både hyggelige aktiviteter og økonomiske utfordringer. Jeg kjenner meg helt fri, samtidig som jeg også er bundet til den veien jeg har valgt.

For nå blir det mer av både hverdag og alvor. Jeg må jobbe hardere for å øke inntjeningen, for litt fram i tid venter store kostnader som forhåpentligvis kan utsettes et år eller to, men ikke for alltid. Hverdagsøkonomien har jeg relativt grei styring på, men det er ikke rom for en eneste liten uforutsett utgift. Jeg kan skynde meg langsomt, men må skjerpe målsettingene mine. Jeg må bli mer produktiv, og kanskje også enda mer frampå. Målet er nødvendigvis å ha det litt romsligere på sikt.

Men viktigst av alt akkurat nå; det kjennes riktig å kunne satse videre på skrivingen, på nettbutikkene og på diverse nettsteder. Med statistvirksomheten og utbytteaksjer i tillegg, ser jeg at det kan bli litt vel mange strenger å spille på. Selv om de to sistnevnte er mindre ambisiøse, er det jo der jeg har hentet mest penger det siste halvåret.

Jeg kan bruke litt mindre tid på nettbutikkene og håpe på at de produktene jeg allerede har laget vil gi noen inntekter framover. Jeg må nesten nevne at den rolige sommermåneden juli faktisk ble best ever for nettbutikkene, det ble rekord for både antall salg og omsetning. På en enkelt dag hadde jeg hele nitti salg! Mye skyldes ett enkelt produkt som har solgt nesten daglig etter at det ble lansert i juni, dermed kjennes suksessen litt tilfeldig, og er trolig forbigående. Det har roet seg litt nå, men begivenheten gir meg ny tro på at nettbutikkene kan være verdt innsatsen selv om det er en langsom prosess. Sannsynligvis blir jeg tvunget til å finne enda flere inntektsmuligheter - det får tiden vise.

På sikt håper jeg å spre innsatsen min litt mindre enn jeg gjør i dag. Det virker klokere å fokusere på færre prosjekter, eventuelt kan jeg jobbe sesongvis sånn at det blir plass til flere ulike aktiviteter i løpet av året uten at alt skal gjøres samtidig. Jeg tror pauser fra de enkelte aktivitetene vil gi bedre uttelling på sikt, også kreativt.

Allerede fra høsten vil jeg sette av mer tid til å skrive. Jeg vil prøve å skrive novellene mer jevnlig og unngå skippertakene, som det har blitt mye av det siste året. Det virker mer fornuftig å opparbeide meg et lite utvalg ferdige tekster, som jeg deretter kan hente fra når jeg ser at jeg bør sende noe til ukebladene igjen. Jeg har også lyst til å skrive flere korte tekster som ikke nødvendigvis passer i ukebladene. Det siste halvåret har jeg vært mest produktiv uken før novellene sendes inn, og det er egentlig en litt masete rutine.

Ved å skrive litt nesten hver eneste dag, tror jeg at jeg også vekker den energien jeg trenger for å ha gode skriveøkter for tyngre tekster. Og det er ikke til å legge skjul på at vissheten om at gamlejobben nå er helt ute av systemet, gir mer plass mentalt til prosjektene mine.

Akkurat nå befinner jeg meg i feriehuset. Her er det bare internett hos naboen, dermed får jeg jobbet bedre og uten forstyrrelser når jeg først setter meg ned for en skriveøkt. Det har regnet nesten sammenhengende i to uker, som betyr mye innetid. For tiden jobber jeg mest med "vitenskapsromanen" - en statusoppdatering kommer snart, men allerede nå kan jeg røpe at jeg ligger langt etter skjema. Det skal holde hardt å sende avgårde noe førsteutkast i september.

Det er litt rart og fint å tenke på at nå har jeg ikke lenger permisjon, men er helt overlatt til meg selv. Jeg gleder meg til fortsettelsen, selv om denne høsten vil bli ekstremt utfordrende økonomisk. Jeg trenger faktisk en del flaks for å komme i mål, men - merkelig nok kjenner jeg på meg at det kommer nok til å ordne seg!

Ha en fin torsdag!

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]