Vi tåler en annerledes jul

Er det ikke litt rart at vi midt i en pandemi tviholder på tradisjonen om å samles til jul sånn at vi kan feire omtrent som vi pleier? Alle vet at det resulterer i en gedigen smittebølge i januar, med strengere smitteverntiltak, flere stengte virksomheter og økt fare for konkurser, men «hjem til jul» er mye viktigere enn alle slags skumle konsekvenser.

Jeg kan forstå at det er ganske grusomt for en ung student å måtte tilbringe julen alene på en liten hybel, men også mange voksne ser ut til å mene at tradisjon er viktigere enn smittevern.

Kanskje overdriver media når de trekker fram noen få tilfeller som klager sin nød - de lever tross alt av å få folk til å klikke seg inn på artiklene sine. I virkelighetens verden finnes det sannsynligvis både studenter og voksne som ikke har noe problem med å feire jul uten nærmeste slekt rundt seg i akkurat de samme selskapene som i fjor. Fulle fly og tog fram mot jul forteller oss imidlertid at mange skal ut på reise.

Rekordtidlig nyttårsforsett - forandring

Dette året har vært spesielt for de fleste, og jeg har allerede beklaget meg en hel del over den tvangstrøyen NAV har pakket meg inn i. 

Jeg savner friheten til faktisk å kunne gripe de kreative ideene som måtte komme seilende. Som frilanser er jeg avhengig av å dyrke både kreativitet, pågangsmot og evig optimisme, men i år har jeg slitt en hel del for å holde hjulene i gang.

Det har også vært litt utmattende å ikke passe inn i NAVs system, hvor jeg tydeligvis faller mellom alle stoler. Jeg har fortalt tidligere om hvor umulige reglene er for en lavtlønnet frilanser som meg, hvor jeg får hjelp til 80% men så straffes hvis jeg forsøker å tjene de resterende 20% selv. Ordningen er tydeligvis ikke ment for folk som har valgt et liv uten høye lønninger.

Nok er nok - jeg har allerede laget meg et nyttårsforsett!