Forfatterspiren som ble for rik?

Du kan ikke ha unngått en av årets første bokutgivelser, «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte, som har tatt bokmarkedet med storm og nesten daglig blitt bejublet eller kritisert i media. Og fordi boken i stor grad kritiserer en politisk sovepute er det selvfølgelig viktig at den skaper debatt. Med litt flaks kan  enkelte politikere våkne opp fra oljefondsdopen.

Er Herr Kreatur blitt like lat som Regjeringen?

Jeg har ikke lest boken og har heller ikke studert samtlige kommentarer, men basert på de mange inntrykkene kjenner jeg likevel at jeg er ganske enig med forfatteren i hovedlinjene. Vi er nok en sløvere stat enn vi ville vært uten oljefondet. Fondet er både en velsignelse og en forbannelse, for uten denne rikdommen ville politikken i større grad søkt å løse problemer. Og jeg vil legge til at folk flest nok blir litt likegyldige og ukritiske, når de fleste av oss jo har det så godt. Hvorfor skal vi da bry oss om hva som skjer eller ikke skjer på politisk nivå?

Prinsippet om at man blir mindre opptatt av å forbedre system og rutiner når man uansett har tilgang på penger, kjenner jeg faktisk godt igjen fra min egen private andedam. Nei, jeg har ikke plutselig fått meg et lite oljefond, og for å være helt ærlig så er jeg ikke en gang helt sikker på hvorfor økonomien min føles mye mindre komplisert nå enn for bare noen år siden. Men en ting er helt sikkert, da jeg så vidt fikk endene til å møtes var jeg mye flinkere til å løse de hverdagslige utfordringene ved å endre rutiner, sammenligne løsninger og kanskje til og med å ta en omvei for å spare noen kroner. Det siste året fortoner alt det der seg som et fjernt minne.

10-år som forfatterspire, linselus og dagdrømmer!

 Jeg tror faktisk at jeg skal unne meg et aldri så lite jubileumsinnlegg her på bloggen! Attende januar var det nøyaktig 10 år siden den aller første bloggposten, og det gikk meg altså hus forbi! 2014 ble et spesielt år for meg - da vurderte jeg å slutte å jobbe for heller å bruke mer tid på kreative aktiviteter. Først i juni delte jeg dette med kollegaene mine i den faste jobben som jeg da ennå hadde. Og så hoppet jeg :)

Nå har jeg lest noen 2014-poster, og jeg må si det har skjedd en hel del siden de første grubleriene. Det var nesten litt morsomt å lese når jeg nå vet hvordan det gikk med alt det kreative. Ok, så ble jeg aldri "geniforklart" og jeg tjener fortsatt bare en femtedel av lønnen jeg hadde i den faste jobben, men gleden ved å fylle dagen med egne prosjekter lar seg ikke måle i pengeverdi. I 2014 ante jeg ikke at jeg skulle  ha sånn omtrent 35 noveller på trykk, og at jeg skulle skrive Vitenskapsromanen (som riktignok ikke tok forlagene med storm). Eller at jeg, som aldri før hadde stått på en scene, skulle ha småroller på Folketeateret og på Operahusets hovedscene. Eller at jeg skulle medvirke i rundt regnet 100 filmproduksjoner og i en periode bli gjenkjent på gata. Eller at jeg skulle drive flere nettbutikker. Eller at det skulle bli tradisjon med en årlig 3-4 ukers skrivereise til Kanariøyene. Eller at jeg skulle holde foredrag i Hageselskapet (!) og være styremedlem i flere år i en forening i hovedstaden.

Godt planarbeid er gull

Nytt år er alltid litt spennende! Det som jeg ikke fikk til i fjor kan kanskje få nytt fokus i år, og dessuten hører det vel med å tenke ut noe nytt - som enten er et litt større prosjekt innen det man frilanser med til daglig, eller muligens noe mer svevende som ikke nødvendigvis trenger å bli avsluttet.

Jeg som gjerne vil skrive har naturligvis både gamle og nye prosjekter på gang. Jeg går gjerne svanger med en idé i noen år før jeg starter skrivejobben, dermed har jeg flere store prosjekter jeg har lyst til å slippe fri. Men, siden jeg ikke greide å sluttføre særlig mye i 2022 er jeg blitt mer obs på å forbedre selve prosessen, nesten uavhengig av om det blir noe flott resultat eller ikke. Forskjellen tror jeg ligger i planarbeidet - det høres vel litt kjedelig ut, men ingenting kommer av seg selv og veien blir både mer effektiv og lettere å navigere når planene er tydelige.

Nytt år og tilbake til start

Sent, men fortsatt godt ment; Godt nyttår! Jeg har allerede nevnt at jeg må gjøre store endringer fra årsskiftet. Da halve inntektsgrunnlaget mitt forsvant takket være Korona-tilak, ble dagpenger fra NAV redningen, men nå har jeg altfor lenge kjent på hvordan ordningen også passiviserer meg, og det liker jeg dårlig.

Så - jeg har bestemt meg for å greie meg uten dagpenger, selv om inntektsgunnlaget fortsatt er sterkt redusert. Det gir ingen mening for meg å ikke kunne være kreativ og produktiv, og dette lar seg ikke kombinere med den fullstendig ufleksible tvangstrøyen, som NAV-ordningen viste seg å være. Jeg har skrevet om dette tidligere.

Jeg vil heller være fri til å gjøre mye forskjellig - lønnet eller ei. Selv om jeg ikke lykkes vil det gi meg større tilfredshet enn det å være passiv. Det handler vel i stor grad om mestringsfølelsen og å ikke miste seg selv fullstendig: Fikser jeg bare litt, så er det mer positivt for kropp og sjel enn å ikke engang få lov til å prøve. Jeg har jo ikke anledning til å redusere forbruket mitt ytterligere, men jeg tenker at friheten til å bestemme over egen produktivitet er verdt forsøket.

På sett og vis kjennes det litt som om jeg er tilbake til start, da jeg for seks år siden hoppet av en godt lønnet fast stilling for heller å utfordre meg selv, men uten helt å vite hvordan jeg skulle tjene nok. Disse seks årene har lært meg en hel del om hvor lite jeg faktisk trenger å tjene for å leve et helt fint liv - det handler nok mest om å flytte fokus. Kanskje skriver jeg et eget innlegg om dette senere.

Så - hva skal jeg gjøre framover, helt konkret?

Rekordtidlig nyttårsforsett - forandring

Dette året har vært spesielt for de fleste, og jeg har allerede beklaget meg en hel del over den tvangstrøyen NAV har pakket meg inn i. 

Jeg savner friheten til faktisk å kunne gripe de kreative ideene som måtte komme seilende. Som frilanser er jeg avhengig av å dyrke både kreativitet, pågangsmot og evig optimisme, men i år har jeg slitt en hel del for å holde hjulene i gang.

Det har også vært litt utmattende å ikke passe inn i NAVs system, hvor jeg tydeligvis faller mellom alle stoler. Jeg har fortalt tidligere om hvor umulige reglene er for en lavtlønnet frilanser som meg, hvor jeg får hjelp til 80% men så straffes hvis jeg forsøker å tjene de resterende 20% selv. Ordningen er tydeligvis ikke ment for folk som har valgt et liv uten høye lønninger.

Nok er nok - jeg har allerede laget meg et nyttårsforsett!

Frilanser hos NAV - en historie om det umulige

Jeg har hatt 5-6 spennende og givende år som frilanser. Med fullt overlegg har jeg jobbet meg fram til en hverdag hvor jeg tjener akkurat nok til å dekke de mest nødvendige levekostnadene. Noen måneder blir det stramt, mens andre ganger finnes det litt å gå på.

Jeg har venner som sier at de ikke hade orket å ha det sånn, men jeg stortrives. Denne prisen betaler jeg gladelig for å kunne jobbe med mine egne prosjekter og ellers å utfordre meg selv på nye områder. Jeg har fokusert på omtrent fire likestilte arbeidsfelt, og det geniale er at det nesten aldri går dårlig på mer enn ett felt om gangen.

Men med Corona kom inntektsbortfallet over nesten hele fjøla og jeg måtte bite i et svært surt eple og for første gang be om litt hjelp fra NAV i en periode. Det er imidlertid ikke lett å jobbe såpass ukonvensjonelt som jeg gjør, og møte noen som helst forståelse fra et så stort og byråkratisk vesen som NAV. Systemene deres er tilrettelagt for ordinære arbeidsforhold, og ikke for frilansere.

Oppsummering og vakuum

Godt nytt 2020! Det splitter nye året er ikke lenger helt uprøvd, men har fortsatt sterkt preg av å være et stort, blankt ark.

Egentlig burde jeg følt meg oppstemt og inspirert ved å tenke på alt jeg kan få til i 2020, men faktum er at det har stokket seg litt. Den siste måneden har det skjedd null og niks, jeg vil vel heller påstå at desember var et eneste stort vakuum, og tendensen ser ut til å fortsette inn i det nye året.

Tørketid. Usynlighet. Tiltagene mismot. Jeg tjente omtrent 4000 kroner i desember, hittil ingenting i januar. Og nå står årets største kostnader for døren, mens arbeidslysten sitter ekstremt langt inne.

Nå har jeg vært flink!

Som nevnt har dette året vært mindre produktivt. Det blir ikke tid til å skrive de tre novellene som jeg burde ha solgt før året ebber ut, og det er vel heller ikke sikkert at den ansvarlige jobber i romjulen. Så jeg valgte å skrive tekstene så godt som ferdige før årsskiftet, men heller vente til januar med å sende dem fra meg.

Men - så har jeg altså vært litt flink likevel! For her en kveld fikk jeg faktisk gjort noe som jeg planla for 4 år siden, ha-ha! Noe som er helt nytt for meg, og som jeg egentlig burde ha gjort for lenge siden. Jeg har hele veien visst at det ikke ville ta meg fryktelig mange timer, men så var det dette med den berømte dørstokken. Når noe er helt nytt, er ihvertfall jeg sånn skrudd sammen at det gjerne sitter litt lenger inne å komme i gang. Det blir litt mer skummelt enn det behøver å være, og det blir jo heller ikke enklere av å bli utsatt igjen og igjen.

I morgen blir jeg intervjuet!

Jepp, det handler om meg - for en uke siden ble Herr Kreatur kontaktet av en journalist, og i morgen skal jeg altså intervjues for en relativt stor avis! Journalisten mente at mange ville like å lese om det jeg har gjort på film og scene. Kanskje også litt om spranget fra fast jobb til et liv litt på lykke og fromme. Jeg vet ikke ennå om det blir naturlig å si så mye om skrivingen, kanskje er det best å holde seg til ett område i denne omgangen?

Ha-ha, det kjennes jo litt rart ut å bli intervjuet, og jeg har egentlig ingen peiling på hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg kan selvfølgelig bare være meg selv og se det som et hyggelig møte på en café. Men som intervjuobjekt forventes det kanskje at jeg anstrenger meg litt for at saken skal bli interessant. Sørger for at journalisten får nok stoff til at det faktisk kan bli en artikkel. Jeg tror han ser for seg litt mer enn en liten notis, og jeg er ikke så sikker på om jeg kan spa opp nok stoff.

Hadde jeg bare visst litt om hva som er vanlig! Bør jeg forberede meg og ta med noen notater, eller er det bedre å ta alt på sparket?

Årets utfordring - lettere tenkt enn gjort

Det er romjul og snart ebber året ut. Det ble litt fram og tilbake før jeg bestemte meg for hva som skulle være årets utfordring i 2018. Jeg landet på at det kunne være spennende å jobbe hardere for å komme meg på audition til småroller innen film og teater. Det har imidlertid vist seg at dette ikke er så lett å få til, for jeg finner nesten ingen utlysninger. De få jeg har sett har vært rettet mot barn.

Enkelt-huff...

Poenget med denne utfordringen var å presse meg enda lenger ut av komfortsonen. Det å møte på audition, stå skolerett foran et lite panel av "dommere" og spille en karakter, lage grimaser eller gjøre andre absurde ting på kommando, høres ut som noe som godt kan gi meg den helt store skjelven. Det virker både skummelt og litt nedverdigende, men det er jo bare fordi jeg ikke har gjort dette før. Jeg vet samtidig at det kan åpne for nye muligheter. Jeg er for gammel til å satse virkelig hardt, men skal jeg få oppdrag med mer skuespilleri, tror jeg ikke at jeg kommer utenom auditions. Og det er vel verst den første gangen, som med det meste, eller?

Takknemlighet og armklyping

I dag er en sånn dag hvor jeg ser meg tilbake. Jeg er takknemlig for at jeg faktisk har overlevd frilanstilværelsen i fire år! Det var det muligens ikke så mange som regnet med, kanskje heller ikke jeg selv.

For nøyaktig 4 år siden befant jeg meg midt i skiftet mellom fast jobb og alt det nye. Jeg hadde sagt opp jobben uten å vite nøyaktig hva jeg skulle gjøre videre. Det eneste jeg visste sikkert var at jeg var nysgjerrig på om jeg kunne få til noe kreativt på egen hånd, altså en nokså stor omstilling fra å ha jobbet med økonomi og administrasjon i omtrent tretti år.

Jeg må jo flire litt når jeg ser for meg hvordan jeg ville reagert hvis noen dengang hadde trukket meg til siden for å fortelle meg hvordan hverdagen min ville se ut fire år senere. Ja, hvordan ville jeg ha reagert?

Gode opplevelser på de skrå bredder

Det blir visst ikke tid til noe særlig skriving i oktober heller, så istedet får jeg heller slippe taket i det jeg ikke rekker over og heller nyte det som akkurat nå skjer på scenen. Jeg har skrevet litt om dette tidligere, men nå får du også noen bilder. Dette blir sannsynligvis siste blogginnlegg fra Operaen, for så snart november er her skal jeg fokusere på det største skriveprosjektet mitt igjen. Gleder meg til det!

Denne måneden står jeg altså på hovedscenen i to ulike oppsetninger i Operahuset. Der har jeg forestilling hver eneste kveld bortsett fra søndagene. Det ble faktisk to premierehelger på rad, noe jeg nok aldri skal få oppleve igjen.

Hjemmekontoransatt lengter litt tilbake

Oi, sier jeg bare - ikke et eneste blogginnlegg i september! Jeg har mye på hjertet framover, så det var jo ikke meningen å være helt taus, men høsten har vært minst like travel som jeg regnet med, og jeg ser vel også et skifte i hvordan arbeidsuken fortoner seg generelt sett.

Hjemmekontoret er plutselig blitt en slags frisone, heller enn et sted jeg virkelig skal jobbe. Misforstå meg rett, jeg har fortsatt mange prosjekter på gang, og i løpet av fire år som frilansboms har jeg vel sløvet en halvtime på sofaen i stuen bare én gang da jeg hadde tiltagende forkjølelsesgruff, hvis jeg husker rett. Men, det siste året har stadig mer av tiden min blitt brukt andre steder. Det skyldes først og fremst flere sceneproduksjoner hvor jeg har medvirket, men også enkelte andre oppgaver. I forestillingen hvor jeg skulle være standby, ble jeg istedet hovedaktør for den rollen, og plutselig ble det langt mer tidkrevende. Jeg er rett og slett sliten når jeg endelig har en dag på hjemmekontoret, og da velger jeg nok ubevisst å jobbe med enkle oppgaver. Jeg savner faktisk det første året som frilans, da var de fleste oppgavene lullet inn i lett naive drømmer, og ikke realitetsforankret sånn som nå. Vi trenger å dagdrømme litt når vi skal utforske noe nytt, ikke sant?

Travel høst med nye utfordringer

Jeg befinner meg i feriehuset igjen. Det har vært en flott sommer på alle måter, men jeg har jobbet i hvertfall noen dager hver eneste uke. Først nå prøver jeg meg på et par jobbefrie uker. Laptop-en er riktignok med, men det jobbes minimalt. Istedet kobler jeg av med diverse praktiske småprosjekter inne og ute, besøker kjente og tar ellers hver dag som den kommer uten for mange planer - og uten å ha dårlig samvittighet for at jeg heller burde skrive.

Og - det kan nok være fornuftig å lade batteriet litt nå. I hele september blir det nemlig prøver i Operaen, faktisk 6 dager pr uke mens det står på som verst. Jeg har fortalt om ballettforestillingen "Manon" tidligere, hvor jeg blir en av omtrent femten statister. Men i tillegg skal jeg jobbe med en humoristisk operaoppsetning, "Gianni Schicchi" - faktisk den operaen jeg nevnte at jeg ikke rakk å prøve for, fordi jeg var bortreist. Jeg har ikke røpet det før nå, men jeg var superheldig og fikk komme på egen audition en annen dag, og selv om jeg ikke var helt fornøyd med innsatsen min der, ble det et hyggelig møte som altså resulterte i at jeg fikk tilbud om å bli med videre!

Justert utfordring for 2018

Mens jeg en anelse solbrent inntar jordbær i feriehuset og fortsatt drømmer om å bli en forfatter som faktisk virker, skjer det ganske mye spennende på andre fronter. I juni fortalte jeg at årets store utfordring nok blir å medvirke som statist i en ballettforestilling i Operahuset. Men hvor feil kan man ikke ta?

Kan det virkelig være en så stor utfordring å stå på scenen med Nasjonalballetten, når jeg jo teaterdebuterte med brask og bram på Folketeateret i fjor? Jeg lander på at, nei - selv om det definitivt er spennende er det slett ingen stor utfordring i seg selv. Denne gangen vet jeg jo omtrent hva jeg går til. Dessuten er det morsommere med et mål som jeg setter meg før det allerede er blitt en realitet.

Så jeg har tenkt litt, og kommet fram til noe som er relatert til film og teater, men som fortsatt kjennes ganske ubehagelig. Noe jeg lenge har ønsket å prøve men ikke helt våget å gjøre.

Herr Kreatur danser videre

I dag kan du holde deg godt fast, for nå får du vite hva som sannsynligvis blir årets utfordring! Til høsten kaster jeg meg nemlig utpå enda et nytt område, noe jeg jo har tenkt å gjøre til en årlig tradisjon. I 2014 hoppet jeg av fast jobb. I 2015 startet jeg nettbutikk. I 2016 ble jeg filmstatist. I 2017 opptrådte jeg for første gang på en teaterscene. I 2018 hopper Herr Kreatur elegant videre til et visst operahus i Bjørvika!

Nå har jeg som nevnt allerede vært statist og bittelitt skuespiller i et par år, så akkurat det er ikke den helt store utfordringen. Og siste året deltok jeg i 53 forestillinger av Les Misérables på Folketeateret, så heller ikke det å opptre live på en stor scene er helt nytt (men fortsatt litt skummelt og veldig spennende). Men når jeg nå kan avsløre at jeg, iboende en aldrende og ikke spesielt spretten kropp, skal medvirke i en ballettforestilling på hovedscenen i Operaen, ja da blir du vel kanskje litt målløs allikevel?

Aldri helg på hjemmekontoret?

For mange betyr det å drive egen virksomhet at det nesten aldri blir skikkelig helg. Fridager kommer i veien for det man vil oppnå, og jobber man hjemme blir det enda vanskeligere å ta seg fri fra diverse oppgaver.

Jeg har det ihvertfall sånn; Selv om alt kan vente til mandagen, er det å være hjemme nesten ensbetydende med å være delvis tilkoblet hjemmekontoret. Jeg starter gjerne lørdagen og søndagen på samme måte som en hvilken som helst ukedag, selv om jeg vet at jeg burde finne på noe helt annet. Jeg gjør jo andre ting innimellom, men kommer stadig innom hjemmekontoret i løpet av dagen. Hvis jeg er ute på noe eller har besøk, så gleder jeg meg nesten litt til jeg snart kan sjekke kontoret igjen. Det er nesten blitt en besettelse, men en trivelig en, må jeg jo legge til.

Utenfor komfortsonen

Mye av det jeg har foretatt meg som frilansfant de siste tre årene har vært basert på at jeg ville riste litt i meg selv og sjekke hva som finnes utenfor den berømmelige komfortsonen. Jeg ville teste ut hva jeg kunne få til på områder hvor jeg ikke hadde fokusert noe særlig, men som jeg trodde jeg ville like å utforske, som f.eks. skriving og film. Samtidig kjente jeg også et behov for å bryte litt med det vante, og du som har fulgt meg her på bloggen eller på facebook vet jo at jeg har gitt meg selv en del utfordringer.

Skal, skal ikke? Kan, kan ikke? Mantraet mitt har vært at ingenting er umulig, enkelt og greit! Jeg kan faktisk få til hva som helst hvis jeg bare vil! OK, litt på kant med janteloven, og dette lille opprøret kan jeg sikkert skylde på alderen min. Som godt voksen er det mye lettere å ta meg selv mindre seriøst, å ikke være så redd for å dumme meg ut. Lettere å tillate meg å gjøre greier fordi jeg vil og ikke bare for å oppnå heder og aksept. Jeg har ikke lenger noe å tape på å utfordre meg til å gjøre ukomfortable greier, tvert imot gir nye blundere også minner og økt selvinnsikt. Når jeg gir litt blaffen, så er det jo heller ikke lenger så skummelt. Og jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har også vært ung og opptatt av å gjøre de riktige tingene, eller ihvertfall å ikke skille meg altfor mye ut. Vi strekker oss jo alle etter et slags ideal, ikke sant, om nå den påvirkningen kommer utenfra eller innenfra.

Rapport 2017 - utrolig at det går rundt

Utrolig men sant - til tross for at jeg ennå leker meg med ulike kreative prosjekter istedet for å ha fast jobb, har økonomien vært langt romsligere det siste året. Ikke skjønner jeg helt hvorfor, men en tydelig konsekvens ser jeg jo - når jeg ikke er raka fant senker jeg skuldrene og jobber ikke lenger like hardt og målrettet.

Men altså, i dag tenkte jeg å ta en kjapp oppsummering igjen, litt for å gjøre meg ferdig med fjoråret. Egentlig er disse rapportene kvartalsvise, men det er vel mer naturlig å se hele 2017 under ett. Hvordan gikk det med ymse aktiviteter i 2017?

Når jeg omtaler økonomien som romslig, skjønner du sikkert at det må ses i forhold til at jeg nesten ikke har inntekter. Det er ikke store forbedringen som skal til når jeg jo unner meg fint lite utenom billigmat, husleie og strøm. Også en årlig skrivereise, da. Det har imidlertid vært en bedring, for det siste året har jeg nesten ikke hatt trøbbel med å betale regninger, det har stort sett vært litt å gå på. En sånn buffer er gull, selv om man jo raskt tar den for gitt. Derimot er det fryktelig mye stress involvert hvis det mangler penger på konto eller om det sannsynligvis går akkurat opp i opp etter at diverse smarte grep er tatt. I 2017 ble det mye mindre stress rundt diverse forfall, og det kjennes veldig bra!

Godt nytt skriveår!

Jeg er tilbake på hjemmekontoret, skrivereisen var vellykket og jeg fikk gjort nesten alt det jeg hadde sett for meg. Nå gjenstår bare å betale regningen, men i år skal akkurat det gå veldig greit.

Å reise bort gir anledning til å jobbe på en annen måte - i et annet lys, under en annen sol, med betydelig distanse fra de vante omgivelsene blir det lettere å tenke annerledes. Så, i tillegg til å jobbe med plottet for «Prosjekt Håp» har jeg nok også grublet litt over hvordan jeg kan jobbe bedre i det nye året. Jeg elsker å sette opp mål og strategier.

Jeg har likt de utfordringene jeg har brynet meg på de siste årene, og vet at jeg må finne på noe nytt også i 2018. Den utviklingen jeg har hatt siden jeg sa fra meg fast jobb i 2014, selve utgangspunktet for denne bloggen, er blitt et slags mantra for meg, og jeg har ikke noe ønske om stillstand helt ennå.