28. juni 2014

Hoppet er utført - men ennå er det langt fram

Jeg har en drøy ukes ferie, og har rømt både jobben og byen. Jeg befinner meg i et feriehus, hvor jeg har nok å gjøre både inne og ute.

Det er godt å roe tankene litt, men jeg må nok erkjenne at jeg ikke har helt kontroll på situasjonen ennå. Jeg gleder meg til å ta tak i nye prosjekter fra november, selv om det pt pågår litt drakamp med arbeidsgiver om jeg kan jobbe litt lenger. Det verste scenariet går faktisk på at jeg skal ha 6 måneders oppsigelsestid, noe jeg selvsagt ikke er interessert i - 4 burde holde. Det jeg får gjort i november og desember skal jo danne grunnlag for inntekt i januar og februar. Ikke sant?

Iblant kjenner jeg et snev av panikk. Men bare et snev, eller som et lite stikk. Selv om englegrisen skal sørge for at jeg har mat på bordet og strøm i kontakten, blir jo fallhøyden stor.

Jeg tror at alt blir bra når ting får gått seg til. Så snart gode rutiner er på plass, og jeg ser at det blir som en ny arbeidsdag, bare annerledes. Ennå virker det som om jeg må vente en liten evighet, men for hver dag kommer drømmen litt nærmere...

24. juni 2014

Jeg svever. Jeg faller.

Jeg befinner meg i en merkelig fase for tiden. Jeg svever, jeg faller. Jeg vet ikke helt hvilken retning det går.

I går leverte jeg søknad om permisjon i to år. Jeg vet ikke om den vil bli innvilget, men håper på det. For jeg skal jo ikke nødvendigvis rømme fra jobben, jeg skal bare sjekke om jeg kan få til noe annet. Uansett om jeg lykkes eller ikke, er det stor sannsynlighet for at jeg trenger en vanlig jobb igjen om to år.

I morgen skal vi ha jobbmøte om stillingen min. Jeg tror ikke at det møtet har betydning for søknaden, det handler faktisk mer om mitt ønske om at stillingen blir en anelse restrukturert før den skal utlyses. Det handler også litt om hvilke oppgaver jeg skal prioritere de neste fire månedene. Det er mange baller i luften for tiden, og jeg rekker ikke å bli med på å lande alle.

Men altså, denne følelsen av å både sveve og å falle er litt merkelig. Det kjennes som en blanding av glede og sorg. Men samtidig er det ingen av delene. Rart. Jeg håper at følelsen slipper taket, og at det ikke vil kjennes sånn gjennom hele den tiden som gjenstår til jeg kan fokusere hundre prosent på nye gjøremål.

Jeg angrer ikke, men realitetene synker tydeligere inn nå som jeg øyner alvoret som venter der framme. Ikke minst når det gjelder dette med å tjene noen slanter. Jammen greit at det blir litt ferie framover, tror jeg trenger det akkurat nå :)



22. juni 2014

Oppsigelse eller permisjon?

Etter mange måneder med grubling, er jeg endelig kommet fram til handling! I forrige uke informerte jeg arbeidsgiver og kolleger om at jeg har planer om å se hva jeg kan få til på mer kreative områder. Det kjennes bra å ha sluppet katten ut av sekken, og det har blitt litt prat om det på jobb hver eneste dag. Det hjelper meg til å erkjenne at skiftet er mer enn bare tankespinn, nå skal tankene omsettes til handling.

Første handling er å levere en formell, skriftlig sak til arbeidsgiver. Før det er gjort er det jo faktisk ikke offisielt, og kanskje heller ikke fullt ut bindende.

Selv om målet selvsagt er å lykkes med nye arbeidsoppgaver, er jeg realist nok til å se at det blir utfordrende. Ikke vet jeg helt konkret hva jeg skal jobbe med, og jeg kan jo heller ikke ignorere at det finnes mye konkurranse der ute. Verden er full av skribenter og forfatterspirer, og jeg må nok stille opp med både unik stemme og idé, pluss en stor porsjon flaks, for i det hele tatt å nå fram. Derfor søker jeg om permisjon istedet for å si opp jobben. Ett år er for kort tid til både å finne uttrykksform og ideer, og så å jobbe fram noe som andre vil ha. To år bør derimot være nok til at jeg har en fornemmelse av om ideer og talent har livets rett.

Så nå har jeg skrevet en søknad om to års permisjon! Jeg er veldig klar på at jeg ikke skal gå fra noe, men til noe. Og kanskje skal jeg også gå tilbake til noe. Jeg skal teste ut, og er rimelig trygg på at jeg ikke ser det som et nederlag selv om jeg er tilbake i gammel jobb om to år. Det blir uansett mange nyttige erfaringer, og utvilsomt en fantastisk og spennende reise!

19. juni 2014

Katten er ute av sekken - kolleger er informert!

Endelig! Nå har jeg informert om planene mine til alle de nærmeste kollegene mine!

Det ble en nokså merkelig seanse, helt annerledes enn jeg så for meg. Bl.a. mye mer emosjonelt enn jeg var forberedt på. Jobben har vært familien min i mange år (enda flere enn du tror). Klart det er følelser involvert.

Og selv om det kom overraskende på alle, var alle sammen støttende og syntes jeg er tøff. Modige meg som skal hoppe for å se hva jeg kan få til på egenhånd. Jeg vet faktisk at ihvertfall én kollega kunne tenkt seg å gjøre det samme, men dette hoppet er mitt!

Vi skal ta en prat om det kan være en mulighet for permisjon, men målet mitt er jo å lykkes med mitt nye prosjekt. Jeg er litt redd for at en jobb på vent om to år vil være litt hemmende på innsatsen min framover. At det da blir en lang ferie istedet for en ny start. Mindre risiko kan gi mindre press - tror jeg ihvertfall.

Det kjennes ubeskrivelig godt å ha informert kolleger! Først nå ser jeg hvor stor hemmelighet jeg har gått med i snart et helt år. Jeg er et laaangt skritt videre!

16. juni 2014

Hvite løgner

Jeg har vært på noen dagers jobbseminar. Der har jeg pratet med mange flotte folk fra hele landet, de fleste har jeg hatt kontakt med i jobbsammenheng i mange år.

Siden jeg jobber sentralt og er med på å gjennomføre seminarene, blir det til at de fleste vil slå av en prat. Mens deltakerne varierer en del fra år til år, er jeg blant de få som har deltatt hver gang.

Denne gangen ble det veldig spesielt for meg. Det var sannsynligvis mitt siste seminar, og siste gang jeg møter mange av deltakerne. Men siden jeg ennå ikke har sluppet katten ut av sekken overfor arbeidsgiver, kunne jeg jo ikke si noe som helst om at jeg har tenkt å slutte i jobben ganske snart. I sånne sammenhenger blir det ofte pratet om oppgaver som skal løses framover og selvsagt prøver jeg å motivere og inspirere, som om jeg skal bli med videre.

Noen lurer også på hvordan det er å jobbe sentralt, og vil vite hvordan jeg trives. Ikke nødvendigvis mer enn høflig konversasjon, men jeg måtte jo servere noen hvite løgner, som om vi selvsagt snakkes igjen. I tillegg møtte jeg mange som deltok for aller første gang, og som det ville vært hyggelig å følge opp. Men nei, det skal jeg jo ikke.

Ved avreise ble det en ekstra god klem til mange, men de visste jo ikke det som jeg visste - at det ikke var en ordinær takk for nå-klem, men faktisk en takk for alt som var-klem. Muligens vår siste klem ever.

Jeg føler meg ganske lumpen, men det går vel over. Nå må jeg manne meg opp til å informere arbeidsgiver og nære kolleger denne uken. Men hvilken dag er bedre enn en annen dag, mon tro?

12. juni 2014

Hva koster drømmen?

I dag skriver jeg litt om hva prislappen blir hvis jeg faktisk sier opp fast jobb for å få mer tid til bl.a. å skrive. Det skjer sannsynligvis om en drøy uke! Er jeg egentlig klar over hvor mye jeg er i ferd med å ofre? Sannsynligheten er jo ikke spesielt stor for å tjene penger på skriving eller de andre relaterte prosjektene.
Den økonomiske hverdagen min vil definitivt bli snudd på hodet.

Jeg skal ikke brette ut detaljer om min privatøkonomi, men jeg kan si så mye som at inntekten fra jobben min i dag medfører at jeg betaler toppskatt. Økonomisk sett vil overgangen fra fast inntekt til drømmehverdag bli stor. Er jeg villig til å gi avkall på en romslig, fast månedslønn? Sånn, helt frivillig?

De få som vet litt om planene mine er delte -  noen synes at jeg skal hoppe (yes!), andre at jeg er gal og vil angre fordi den økonomiske tryggheten jeg har i dag er langt viktigere. Dette er vel ytterpunkter som reflekterer ulike mennesketyper, og sannsynligvis vil ingen av dem få 100% rett.

Jeg er skrudd sammen sånn at høyt forbruk ikke er synonymt med større lykkefølelse - jeg vet at jeg kan ha det helt fint uansett. Men når inntekten først er der, så forbruker man jo også litt mer, og kanskje blir savnet større enn jeg tror? Riktignok utsetter jeg gjerne shopping i det lengste, og klør heller ikke i fingrene hvis det står litt igjen på konto når det nærmer seg ny lønningsdag. Det meste jeg ønsker meg kan godt kjøpes «om noen måneder», eller ikke i det hele tatt - det er ikke så vesentlig. Men orker jeg en situasjon hvor saldo er superviktig nesten hver eneste dag, tro?

Så hva har jeg egentlig tenkt å leve av? Det er her sparegrisen min kommer inn som en reddende engel. En ekte englegris, faktisk! Hvis jeg aksepterer å leve litt på sparebluss og ellers har en god porsjon flaks, kan grisen holde meg flytende i et par år, selv om nye inntekter blir beskjedne. To år bør være nok tid til å finne ut om endringene har noe for seg og om jeg kan få til noe. Nok tid til å gi meg roen som kanskje trengs for å være kreativ og produktiv.

Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, er jeg i ferd med å gi avkall på det trygge. Jeg er ferd med å gjøre noe som veldig mange synes er dumt, eller i beste fall dumdristig. Dette temaet er viktig for meg, og det bør det jo også være, for selv om hele prosjektet bærer preg av naivitet, forstår jeg at jeg ikke bare kan hoppe av en fast jobb uten nye inntekter, og tro at alt skal ordne seg sånn helt av seg selv. Men så ser jeg jo samtidig at jeg må ta en stor risiko for å få til en stor endring. Og det er altså der jeg befinner meg akkurat nå midt i tilspranget!

Jeg trøster meg selv med at om det ender med skadeskutt økonomi og slaktet englegris, vil jeg ihvertfall være mange erfaringer rikere. Men prisen for disse erfaringene blir altså høy, og jeg er fortsatt litt usikker på om det kan være verdt det. Nå er det nesten for sent å feige ut, og pulsen øker... Og jeg skulle ønske jeg ikke var redd for at jeg kan komme til å angre!

10. juni 2014

Et ekstra bein å stå på

Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke bare skal skrive.  Et viktig moment i planen er nemlig å ha flere bein å stå på, og da tenker jeg først og fremst på mulige inntekter. Detaljene vil jeg vente med til jeg har sagt opp jobben og føler at jeg kan blogge litt friere, men ett av disse beina har allerede begynt å vingle litt.

I starten fokuserer jeg på inntekter uansett hvor små de er, så lenge det er en viss mulighet for at jeg kan påvirke dem gjennom økt innsats, eller at de ihvertfall er relativt stabile. Og etter hvert må selvsagt inntekten stå i forhold til tidsbruk. Det kan også bli aktuelt å bruke tid på noe som ikke gir inntekter, men først må jeg se at det går rundt økonomisk.

Vinglebeinet handler om fotografering. Jeg liker å fotografere og har mange bilder liggende. Nå har jeg lest endel om å selge bilder via byråer på nettet, også kalt "microstock" eller "stock photo". Om jeg får til bare litt salg, kan jeg kanskje greie å tjene et par hundringser i måneden på litt sikt. Det er jo ikke mye, men det er dette med at alle bekker små... For å få til det må jeg nok laste opp flere hundre bilder, noe jeg tenkte at jeg kan drive med innimellom skrivingen - litt for avkoblingens skyld, men også for å komme meg vekk fra dataskjermen iblant.

Jeg er amatør og har heller ikke topp (men greit) fotoutstyr, men tror jeg har et "godt øye". Jeg har begynt å sondere terrenget der ute, og jeg er fullstendig klar over at gullalderen for microstock var for 4-5 år siden. I dag er det mye vanskeligere å starte på null. Det finnes omtrent ti store byråer der ute, og de fleste får inn omtrent 20.000 nye bilder hver eneste dag! Så ja, jeg drukner jo i mengden og forventer ingen stor lykke, for å si det sånn. Men det er heller ingen forpliktelser involvert og jeg eier fortsatt bildene mine.

Hvert foto må godkjennes av byrået. Så jeg sendte inn et par håndfuller for å prøve meg fram - og fikk samtlige refusert. Nå må jeg erkjenne at de bildene jeg selv synes er kreative og bra, ikke egner seg som stockphoto. Sukk! Så her er det ikke nok å knipse, men jeg må også lære meg hvilken type bilder som går gjennom. Dermed har jeg tenkt at dette likevel ikke er noe for meg. Det er bortkastet tid å klargjøre og laste opp bilder jevnlig hvis det ikke gir noen inntekter.

Men så, i dag er plutselig mine 3 første bilder godkjent! Og det inkluderer til og med et foto som jeg ikke trodde var teknisk godt nok. Med ett ble dette ene beinet litt aktuelt igjen, tror jeg. Langt fra stødig, men en mulighet? Jeg er fortsatt ikke overbevist, men vil nok prøve å få godkjent noen flere bilder.

Det er ikke sikkert at noen der ute vil kjøpe bildene mine, men jeg tror jeg uansett skal laste opp kanskje 5 nye bilder hver uke de neste månedene. Har jeg ikke solgt noe når jeg når femti bilder, må jeg tenke meg om igjen.

Ha en fin uke!

7. juni 2014

Nytt blikk på hjemmekontorplassen

Når jeg etter hvert skal jobbe hjemme, er det naturligvis viktig å ha en god og velfungerende arbeidskrok. Det er riktignok nesten 3 uker til jeg sier opp min faste jobb, og deretter enda noen måneder før jeg for alvor flytter inn på hjemmekontoret, så det høres kanskje litt tidlig ut å styre med dette akkurat nå. Men på grunn av et større oppussingsprosjekt i leiligheten min de neste ukene, må jeg uansett flytte rundt på endel saker, og da er det vel like greit å tenke litt framover, når jeg først er i gang.

Jeg skal foreløpig ikke kjøpe inn noe nytt - verken møbler eller teknisk utstyr. Jeg er heller ikke opptatt av at det skal se så smart ut - dette er ingen interiørblogg, ha! Det handler mer om å gjøre kontorplassen mer funksjonell, og ikke minst å rydde plass for kommende rutiner. Hva trenger jeg av bordflate og hylleplass?

Hvor mye ikke-jobbrelatert bør ryddes vekk for å gi litt luft? Det meste! Jeg har mange hobbyer, og jeg tar ofte vare på ting jeg tror jeg kan ha glede av senere. Dette gjelder dessverre også hobbyer som jeg aldri prioriterte men som jeg tror jeg en dag skal få tid til. Kataloger, notater, dataprogram, gamle arkiv, you name it. Litt Espen Askeladden, tenker du? Nja, mer sånn at jeg godt kan rydde og kaste oftere, tenker jeg. Samtidig liker jeg jo å omgi meg med ting som minner meg om det jeg er opptatt av.

Uansett unnskyldninger, jeg kan ikke ha arbeidsplassen full av distraksjoner. Løsningen må bli et bedre system sånn at det er jeg som bestemmer når jeg skal flytte fokus. Ute av syn, ute av sinn. Og sannsynligvis kan jeg kaste mye.

Skrivebordsskuffene blir nærmest et eget prosjekt. Jeg bør vente litt med de, skal jo helst unngå å lage enda mer rot sånn rett før oppussingsprosjektet. Men tid kommer, for sommeren blir lang i år...

Egentlig trenger jeg ikke mye plass for å kunne skrive og å sysle med de andre planlagte aktivitetene, for målet er tross alt mest mulig papirløst. Men det blir jo alltids noe papir likevel, ikke minst fordi jeg synes det er godt å jobbe med penn og papir iblant - som avkobling fra det å stirre inn i dataskjermen hele dagen.

Greier du å jobbe helt papirløst?

4. juni 2014

Er uforskammet rolig

Sitringen, boblingen og skjelvingen har gitt seg!

Jeg sitter rolig på jobb og konsentrerer meg om alt som skal gjøres. Bare en sjelden gang streifer tankene det som skal skje om en liten håndfull uker - og da kjenner jeg det begynner å boble så smått, men så jobber jeg bare videre.

For noen uker siden greide jeg knapt å tenke på annet enn at jeg snart skal overraske alle på jobb med å si opp. Nå kjennes det som om avgjørelsen er tatt, som om alle forberedelser er gjort, sånn mer eller mindre. Som om det bare er et slags prosjekt som alle andre prosjekter. Eller, kanskje jeg bare har innsett at nå har jeg fundert så lenge på dette at det faktisk ikke er stort mer jeg kan fundere på før den store oppsigelsesdagen er her.

På en måte kjennes det litt feil at jeg nesten ikke tenker på det mens jeg er på jobb. Det føles litt som å være i et vakuum, alt står fast i noen uker til. Fire for å være nesten nøyaktig. Slutten av juni, for å være nesten helt nøyaktig. Egentlig burde jeg kjenne sitringen hele tiden, den har vært en godfølelse som jeg ikke har gjort noe forsøk på å stagge. Og egentlig burde jeg grue meg litt mer til slutten av juni, litt mer for hver dag. Men pulsen er den samme på onsdag som den var på tirsdag.

Jeg er ganske avslappet til det hele. Betyr det at jeg bare ikke har forstått at det nærmer seg? Eller er det fordi det er ekstremt travle dager på kontoret? Hm, jeg hadde vel forventet litt høyere puls nå i juni...
[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]