Splitter ny høst og svar fra forlaget

Ja, bloggepausen min ble noen uker lengre enn tenkt, men det viktigste er at jeg nå er tilbake og har hatt en innholdsrik sommer. det er alltid kjekkere å starte høsten når man har med noen nye opplevelser å mimre over.

På skrivefronten har det imidlertid vært en ekstremt stille sommer. Det etterlengtede svaret kom omsider fra forlaget uten at jeg måtte purre, så noe manusrelatert aktivitet har det vært, men jeg har altså ikke skrevet et eneste ord. Nå var det jo planen å vente til september med å jobbe med ny romanidé, og kanskje var det litt vel optimistisk å tro at jeg skulle kaste meg over tastaturet så snart kalenderen vendte ryggen til august. Men jo, selv om det ikke ble skrevet ned, har visse karakterer og scener fra det tenkte nye manuset tatt stadig mer plass i bevisstheten. Men først - du lurer kanskje på hva forlaget syntes om krypromanen?

Skogsroman i feriehuset

Jeg befinner meg i feriehuset, og innimellom diverse festligheter blir det masse tid til å jobbe med det nye skriveprosjektet, Skogsromanen. Som nevnt tidligere, kom ideen til dette manuset seilende helt uten forvarsel på en busstur over fjellet i april.

Jeg forstår at det kan virke en smule useriøst å hoppe fra prosjekt til prosjekt så raskt som jeg har gjort i det siste, så kanskje jeg skal prøve å forklare den litt større strategien. Vitenskapsromanen er fortsatt under arbeid etter ørten år, men er nå satt på pause. Krypromanen er inne til vurdering hos første forlag, men kommer sannsynligvis snart i retur og da må jeg nok jobbe mer med den teksten før den sendes inn til neste forlag på listen. Og så setter jeg altså i gang med et nytt romanprosjekt, Skogsromanen? Og sistnevnte dyttet dessuten Kryssromanen over til 2025...

Innspurt for kryp-romanen

Jeg starter det nye året med å fokusere aller mest på Kryp-romanen. Jeg har satt meg som mål å bli ferdig med førsteutkastet innen neste uke, altså om ca ti dager, og deretter bruke en uke på å jobbe meg gjennom teksten en gang til med diverse mindre justeringer og tillegg.

Jeg er ikke overbevist om at jeg kommer helt i mål på så kort tid, men inntil videre må jeg jo nesten tro at det er mulig!

Planen var at førsteutkastet skal være på bare halvparten av tekstmengden jeg ser for meg at jeg skal sende til et forlag. Kryp-romanen skal være på rundt 80,000 ord, muligens litt mer. Det er visst passe for en debutant, har jeg lest.

Nå tenker du vel at det blir svært krevende, for ikke å si umulig, å skrive halve tekstmengden i løpet av en uke, og det har du nok rett i.

Nye ideer når du minst trenger det

Altså - at nye ideer plutselig kan komme seilende er gull for en forfatter. Vi blir alle mer kreative når vi skriver, og da åpnes gjerne også strømmen av ideer og andre innspill. Kreativitet trigger kreativitet, skriving trigger mer skriving. I hvert fall når vi får det til.

Men noen ganger er enkelte former for kreative innspill litt mindre gledelige sånn i øyeblikket. Man forsøker jo å holde seg til den opprinnelige planen for manus, eller å stenge alle andre prosjekter ute sånn at konsentrasjonen rettes mot den teksten du faktisk jobber med. Men så skjer det ting vi ikke kan kontrollere...

Og det er der jeg befinner meg akkurat nå. Jeg er så fornøyd med at jeg endelig kom igang med å skrive Kryp-romanen, en tekst jeg har gått svanger med i minst fire år. Jeg har flere ideer til andre skriveprosjekter som venter på å få slippe ut, men nå er det altså Kryp-romanen sin tur. Der er det fortsatt momenter som må veies for og mot, og avgjørelser som skal tas, men fordi prosjektet er så godt forankret over så lang tid, er det stort sett bare å skrive. det jeg ønsker meg aller minst akkurat nå er at hodet mitt skal servere meg innspill til helt andre skriveprosjekter.

Og da spesielt helt nye prosjekter!

Tilbake på hjemmekontoret

Skrivereisen er over, og jeg er igjen godt plantet på hjemmekontoret. De 22 dagene i skrivebungalowen ble riktig så produktive, kanskje takket være kjøligere vær enn jeg husker fra tidligere skrivereiser, og jeg er alt i alt fornøyd med oppholdet. Selv om jeg jo strengt tatt ikke burde tatt meg råd til det, 15 000 i merkostnader når jeg hittil i år ikke har tjent en eneste liten krone skal nok merkes framover...

Men, jeg må fokusere på at jeg nok trengte denne turen. Det var fint både mentalt, fysisk og ikke minst for det nye skriveprosjektet mitt som nå har fått en "flying start". Jeg var litt spent på å telle ord. Ofte er det jo sånn at man tror det er skrevet en trillion ord, og så viser det seg at tekstmengden ikke er fullt så overveldende. Jeg vet jo at det viktigste med denne skrivereisen var å få en god start på jobben med Kryp-romanen. Jeg har tygget på plottet io tre-fire år allerede, og da jeg startet oppholdet på Gran Canaria trengte jeg bare et par dager på å gjøre meg kjent med plottet før jeg kom i gang med skrivingen. Det var jo flere år siden jeg hadde jobbet med notatene, og jeg måtte også ta noen innledende runder for å forstå og akseptere det jeg allerede hadde notert. Jeg byttet bare om på to kapitler, men innså at med "min nye metode" kan dette lett justeres senere.

Må hovedkarakteren være sympatisk?

Det er bare én uke igjen av denne skrivereisen. Jeg har jobbet nesten så godt som jeg håpet på, og det er vel bare naturlig at jeg ikke skriver ferdig hele førsteutkastet til ny roman på tre uker. Jeg synes at jeg har jobbet bra, og enda blir det jo mange skriveøkter før jeg vender mulen nordover igjen.

Jeg regner med at detaljer rundt skrivingen er litt mer spennende for meg enn for deg, så i dag tenkte jeg å lufte noen tanker om karakterene. Og da litt mer generelt, og ikke spesifikt for dette manuset. I dette manuset har jeg allerede introdusert alle de fem viktigste karakterene, men jeg skriver veldig kortfattet i første runde, så jeg har ventet med utseende og detaljert bakgrunn etc. Jeg vet omtrent hvem personene er, men tar en grundigere runde på det senere. Men ett spørsmål dukker opp igjen - er det større sjanse for at eet forlag skal våge å satse hvis hovedkarakteren er sympatisk og med positive kvaliteter som leseren kan kjenne seg igjen i?

Jeg har det med å foretrekke usympatiske hovedkarakterer, kanskje det er et feilgrep?

Lettere tenkt enn gjort

 Det går fortsatt rimelig greit med det nye manuset. Jeg har funnet en god arbeidsrytme på skrivereisen, den omfatter en skriveøkt på formiddagen og en på kvelden. Da blir det tid til både lesepauser i solstolen og lange spaserturer på ettermiddagen, som f.eks. turer til stranden. Strand midt på dagen er uaktuelt for en som ikke er glad i å ligge i ro for å bli brun (eller rød).

Hittil har jeg skrevet ut 3 kapitler og jeg er ganske fornøyd med innholdet så langt. Jeg har riktignok fokusert litt mer på detaljer i teksten enn jeg hadde planlagt. Kanskje er noen partier dessuten for lange og kan flyttes senere i manus for å ikke bremse handlingen for mye så tidlig i fortellingen.

Tanken var å skrive meg ganske kjapt gjennom hele romanen uten å dvele for lenge ved hver enkelt formulering. Jeg ville heller  jobbe meg gjennom en litt komprimert versjon av manus for å se at historien og plottet faktisk fungerer - før jeg bruker tid på flikking av tekst og detaljer.

Men, så enkelt var det altså ikke...

Jeg er i gang!

Jeg brukte nok en dag mer enn planlagt på struktur og plott, men nå som fundamentet er på plass tenker jeg at det var verdt det.

Det er veldig fint å være i gang med skrivingen samtidig som jeg har god tro på plottet. Det er mer enn 15 dager igjen av denne skrivereisen, jeg har faktisk tro på at jeg skal komme langt med førsteutkastet før jeg vender mulen nordover igjen. Det spiller ikke så stor rolle nøyaktig hvor langt jeg kommer, for både 70% og 95% er bra.

Planen er å jobbe motsatt av hvordan jeg gjorde det med "Vitenskapsromanen". Da skrev jeg først litt på måfå, deretter måtte jeg skrive om hele manuset p.g.a. en vesentlig endring i plottet, og sist men ikke minst må ca halve manus barberes bort for å styrke sjansen for at forlaget i det hele tatt leser manuset før det refuseres. Denne gangen skal jeg gjøre det smartere.

Om romanmanus - helheten

Jeg har tenkt å dele litt fra den pågående gjenomgangen av «vitenskapsromanen» (arbeidstittel). Det er allerede flere år siden jeg sendte dette manuset til det første forlaget på listen, og siden har det bare vært innom ett annet forlag - også det er nok allerede et par år siden. Nå tar jeg meg sammen for å forbedre manus, bl.a. inspirert av mange skriverelaterte videoer jeg studerte på Youtube i julen. Utover våren vil jeg dele noen tanker og kanskje nyttige tips mens jeg jobber på.

Jeg må presisere at jeg ikke er ekspert på noe av dette, aldri har fått antatt noen roman, og at jeg rett som det er står bom fast når jeg nå bearbeider manus. Når jeg skriver om prosessen er det først og fremst for å motivere og strukturere meg selv og ikke fordi jeg vet hvordan det skal gjøres, men kanskje også andre kan finne nyttge innspill til prosesser rundt jobbingen med eget manus. Vi er jo mange i denne båten, selv om alle manus har sin egen unike løsning. Kanskje er det viktgste å være litt bevisst på den prosessen det er å skrive og bearbeide en så lang tekst?

Nå i starten fokuserer jeg litt på helheten. Senere blir det naturlig å svippe innom temaer som rytme, spenningskurver, konflikter og mye mer. Jeg hadde tenkt å sette opp en litt detaljert framdriftsplan, men tror det bare gjør "vondt verre" om jeg skal låse meg. Jobben er veldig omfattende og jeg trenger nok å ta fatt på oppgavene når jeg ser dem. Så, jeg satser heller på å ta en etappe om gangen, og så får heller blogginnleggene også komme litt i rykk og napp.

Forberedelser til roman

Jeg har ikke så mange romanmanus på samvittigheten, men jeg har skrevet en del fortellinger opp gjennom, både noveller, noen filmserier (eksperimentering) og tre romaner.

For alle slags fortellinger har jeg erfart at skriveprosessen blir mer rasjonelt hvis jeg har gjort gode forberedelser som da gjerne oppsummeres i en komprimert disposisjon. Jo tidligere i prosessen jo bedre. Så her vil jeg skrive litt om noe av det jeg tenker et sånn forarbeid bør omfatte. I en senere bloggpost vil jeg dele hvordan jeg samler det meste i en disposisjon.

En disposisjon består av mange elementer, som hver for seg er viktige og som samlet utgjør historiens bakteppe. Jeg tenker da primært på karakterene, stedene hvor handlingen utspiller seg, og selvfølgelig selve plottet - den tråden som skal binde det hele sammen og som forhåpentligvis inneholder nok begivenheter og framdrift til at leseren får lyst til å lese videre.

Gode skriveøkter før vinterens skrivereise

Snart er det duket for min årlige skrivereise til varmere strøk! Hver vinter drar jeg til Gran Canaria for å skrive i noen uker. I fjor resulterte det i noen svært produktive uker, og håpet er at det skal gjenta seg.

Det er imidlertid med en svak bismak jeg setter meg på flyet, for denne gangen har jeg definitivt ikke råd til en såpass kostbar utskeielse. Selve flyreisen er ikke så kostbar, men oppholdet koster meg nesten 15% av netto årsinntekt for i fjor. Det er klart det ville vært mye smartere å bli hjemme og heller senke skuldrene litt med tanke på de faste regningene framover. Men, turen ble bestilt i høst, før jeg visste at det skulle bli uvanlig få oppdrag i november og desember. Halve oppholdet ble betalt lenge før jul, så det er uansett ikke aktuelt å droppe reisen. Ingenting refunderes med mindre jeg kan skylde på helsen, og det kan jeg jo ikke.

Nytt om «Vitenskapsromanen»

Fikk du med deg at jeg sendte «Vitenskapsromanen» til et forlag for første gang i desember? Første gang på omtrent tjuefem år! Jeg vet at mange heller ville ha ventet med å annonsere en sånn innsending til det forelå et svar, men jeg synes at spenningen underveis også godt kan nytes og deles. Det er jo ikke sannsynlig med noe gledelig utfall, så hvis jeg skal vente til manus er antatt, får jeg kanskje aldri noen anledning til å skrive om dette temaet her på bloggen.

Uansett, nårt jeg har sagt A så må jeg jo følge opp med B, og nå har jeg fått tilbakemelding fra forlaget. Den kom faktisk for ganske lenge siden, men siden det ble refusjon, akkurat som forventet, var det liksom ingen stor nyhet som det hastet med å dele.

Spenningen lå først og fremst i om det ville følge med noen uttalelser, noen kommentarer overhodet. Noe som kan gi meg en bitteliten hjelp videre. Jeg vet jo at manuasert er et førsteutkast og at det gjenstår mye arbeid, men jeg er usikker på hvilke momenter som bør styrkes eller tones ned, og så videre. Kanskje er jeg ikke god nok på å formidle det som forhåpentligvis er en brukbar idé.

Hurra, jeg gjorde det!

I dag er en stor dag, bare så du vet det! Faktisk en gledens dag, selv om det handler vel så mye om skrekkblandet fryd! Jeg har nemlig gjort noe som jeg har utsatt gang på gang, og som du kanskje - og med rette, har tenkt at aldri kommer til å skje. Men idag skjedde det altså likevel!

Jepp - jeg har omsider sendt «Vitenskapsromanen» til et av de største forlagene! En hel sverm av tanker og følelser svirret rundt i toppetasjen idet jeg trykket på den skumle send-knappen, virkelig et nervepirrende øyeblikk! Jeg har ikke roet meg helt ennå, men det er godt å vite at jeg ikke lenger kan gjøre noe fra eller til. Jeg kan bare vente.

Det kjennes helt topp å være i mål med førsteutkast av manus, selv om jeg ikke er fornøyd med resultatet og har mistet troen på noe napp. Jeg har en hel liste med ting som fortsatt bør endres, men på et tidspunkt måtte jeg jo bare sende det fra meg, ikke sant? Jeg ville neppe vært fornøyd uansett hvor lenge jeg venter.

Prosessen med dette manuset har vært overraskende tung. Jeg vet jo at det må ta tid å skrive en roman, men jeg gjorde det ikke akkurat enkelt for meg selv ved å flette inn elementer fra en vitenskapsgren som jeg ikke kunne noe særlig om på forhånd. Det kunne vært løst så mye snedigere, jeg kunne ha startet helt på nytt etter mer enn to års jobbing. Det tok så klart tid å finne formen både i språk og jobbrutine, siden dette var mitt første store skriveprosjekt på tjuefem år. Jeg visste jo at det ville bli krevende, men hadde allikevel sett for meg at det skulle gå greiere - og ikke minst veldig mye kjappere.

Men nå er altså manus ute og lufter seg for første gang, forhåpentligvis får jeg noen innspill før jeg vurderer hva jeg gjør videre. Jeg regner ikke med å høre noe fra forlaget før i februar, og det er helt greit - for pausen skal nytes til fulle!

Uansett utfall, vinteren blir ekstra spennende!

Livstegn fra tastaturet

Puh! Det er sommer, det er snart ferie - og her sitter jeg og prøver å komme i mål med «Vitenskapsromanen» før jeg reiser bort! Og selv om du sikkert ferierer langt unna hverdagstastaturet ditt, lurer du kanskje på om jeg rekker å sende fra meg manus før jeg tar ferie?

Vel, jeg skal først skryte litt av meg selv, for jeg har faktisk jobbet veldig godt de siste par ukene. Planen jeg satte opp er blitt fulgt med bare et par dagers etterslep. Det skyldes først og fremst at de oppsatte arbeidsøktene ble for tidkrevende, men i tillegg fikk jeg hele tre dager med filmjobber - selv om det er midt i sløveste ferien for de fleste.

Jeg har nå skrevet ferdig alle de bolkene som manglet tekst, med unntak av én. Jeg har flikket på tekst jeg hadde skrevet før. Jeg har også (omsider) lært meg at det funker helt greit å skrive litt kortere enn jeg opprinnelig hadde tenkt, ja faktisk vurderte jeg å droppe enkelte av de gjenstående avsnittene helt. Hver tekstbolk bør ha en hensikt i forhold til helheten, og noen ganger kan essensen formidles med så få setninger at det kan flettes inn andre steder i manus.

Jeg har også fokusert på de viktigste handlingstrådene i fortellingen, kanskje den viktigste oppgaven i denne fasen. De krever litt ulik progresjon. Det er litt komplisert å skulle se dem i forhold til hverandre, men lappene på soveromsdøren har vært til god hjelp. Jeg hadde tenkt å jobbe med hver tråd for seg, men innser at det nok er like greit å jobbe med alle handlingstrådene samtidig, da ser jeg lettere hvor de ikke er tydelige nok for leseren, og hvordan de fordeler seg utover i teksten. Jeg synes det er vanskelig å få den gode oversikten om jeg bare hopper omkring i manus istedet for å jobbe meg gjennom teksten fra start til slutt.

Og her kommer jeg til det som nok er den største feilen jeg har gjort så langt. Jeg begynte nemlig å skrive bruddstykker før jeg hadde spikret grovplott og struktur. Både språk og retning har jo utviklet seg i løpet av disse to årene, særlig fordi det er min første lengre tekst og jeg ikke allerede hadde inne en stil. Det er en krevende jobb  å skulle omskrive de tidligste avsnittene. Det er noe som heter kill your babies, men det er neimen ikke lett! Neste gang skal jeg ikke skrive noe særlig i hoveddokumentet før plottet er på plass!

Men, det nærmer seg altså! Teksten kunne blitt bedre hvis jeg hadde brukt enda mer tid, for det er først nå at jeg kan vurdere resultatet som en helhet. Jeg har imidlertid null erfaring med å se hva som funker og ikke funker i forhold til leseren, så jeg risikerer nok å gjøre teksten dårligere hvis jeg jobber for mye med den. Derfor holder jeg meg til planen om å sende dette fra meg mens det ennå er sommer. Jeg regner med at forlaget ofte mottar førsteutkast, og at det ikke er avgjørende for om de vil vurdere teksten min.

Så - rekker jeg å sende fra meg manus før jeg drar til feriehuset? Nope, hvis jeg skulle sendt det fra meg nå, ville det bety å sende avgårde noe som lett kunne blitt litt bedre med bare noen dagers ekstra innsats. I og med at jeg ikke er helt overbevist om at teksten blir møtt med jubel og fyrverkeri, er det nok like greit at jeg tar meg tid til et par ekstra gjennomlesinger etter at den siste tekstbolken er skrevet ferdig i dag. Først en gjennomlesing fra start til slutt med fokus på de nevnte handlingstrådene. Deretter en ny gjennomlesning med fokus på korrektur og språk. Jeg trenger nok to-tre dager på hver sånn gjennomgang, så dermed går årets sommerferie i vasken. Men det er nok verdt det - for nå er jeg så nær målområdet at jeg faktisk kan høre korpsmusikken!

Sommer og romaninnspurt

Jeg holder et litt lavere tempo her på bloggen i sommer. Dels fordi det blir noen turer til feriehuset hvor det ikke er internett, dels fordi sommeren gjerne må få utspille seg på helt andre arenaer enn en dataskjerm, men ikke minst fordi jeg har bestemt meg for å komme i mål med «Vitenskapsromanen»!

Og denne gangen skal fristen overholdes, det betyr at jeg bare har et par uker igjen før alt skal være klart. Nå har jeg jo skrevet, tenkt og knadd i to år allerede, også med lange pauser innimellom, så det kjennes som jeg har bearbeidet teksten etter å ha fått avstand til stoffet utallige ganger. 

Det som gjenstår er noen få korte kapitler som ikke er skrevet. Jeg har notert nok til å vite hva hensikten med avsnittene er, men først og fremst er de tenkt som lommer i fortellingen hvor jeg også kan legge inn opplysninger, hint og justeringer etc som har kommet til etter hvert, og som det ikke er veldig viktig hvor blir puttet inn. Noen av disse kapitlene kan jeg kanskje droppe helt. Jeg har satt av en uke til dette arbeidet, og er nesten i mål!

Deretter bør jeg lese gjennom research-notatene (igjen) og forsøke å flette inn noen flere momenter, setter bare av et par dager til dette. Jeg har selvfølgelig allerde med en del vitenskap, men kan godt gi vitenskapen litt mer plass uten at det blir kjedelig. Jeg kan imidlertid ikke tenke meg at dette er avgjørende når det første forlaget skal vurdere teksten, så planen er at jeg kan jobbe mer med vitenskap og research etter flørste refusjon.

Helt til slutt trenger jeg tid til å gjennomarbeide manus igjen, kanskje et par ganger. Det er jo en enorm jobb, men som sagt har jeg allerede jobbet mye med selve teksten, så i disse avsluttende rundene blir det først og fremst fokus på å lete etter gjentagelser, kjedelige partier som kan strykes, eventuelt om noe må flyttes pga rekkefølge og flyt etc. Jeg har faktisk bare en uke på meg til å gjøre dette, og jeg vet at det kan bli knapt, men hvis jeg finner arbeidsroen, det blir grått og kaldt ute, og det er helt musestille på film. og TV-fronten, skal det gå :)

Grunnen til at jeg bare må komme i mål er at jeg reiser bort, og når jeg returnerer til Oslo er det rett på teaterprøvene. Dessuten har jeg bestilling på to noveller som skal leveres i august. Da regner jeg ikke med at det blir nok tid til å jobbe effektivt med romanteksten.

Så altså, hvis det regner der du er til tross for at det er juli og du har ferie, kan du tenke på at det i hvertfall er godt for noe; Hr. Kreatur har gode skriveforhold :)

Om å skrive for leseren

Å skrive handler i stor grad om å skape bilder som sammen danner en helhetlig fortelling. Det finnes sikkert mange definisjoner på å skrive, men dette kjenner jeg dekker mine skriverier ganske bra, om det nå handler om ukebladnovellene eller «vitenskapsromanen».

Særlig etter å ha jobbet i omtrent to år med sistnevnte prosjekt, som er en vesentlig større og mer komplisert tekst, har jeg brynet meg på utallige utfordringer for å skape de gode bildene. Det kan nemlig gjøres på så mange måter at det neppe finnes bare én riktig måte, men hver enkelt forfatter finner sikkert sin egen måte å uttrykke bildene på. Gjennom handling, eller kanskje dialog. Kanskje er enkelte bilder mer sanselige eller emosjonelle. Det er fullt mulig å beskrive en situasjon ut i fra hva hovedkarakteren kan lukte, bokstavelig talt. Lukt, lyd, fornemmelser, følelser, fakta, dialog, beskrivelser - og ikke minst handling. Jeg har muligens slitt aller mest med dette - når bruker jeg hvilke virkemidler?

Den aller største utfordringen ble jeg først klar over for et halvår siden. Da fikk jeg enda mer å bryne meg på. Jeg forstod at de bildene jeg konstruerer og formidler, er ikke nødvendigvis de samme bildene som leseren oppfatter gjennom å lese teksten. Jeg må med andre ord forsøke å oppfatte teksten på den måten jeg antar at leseren kan oppfatte den. Det er umulig å forutse leseopplevelsen for samtlige, for sannsynligvis er det å lese en nokså individuell greie - mange lesere har sin egen måte å ta til seg stoffet, det kan sikkert bero på personlige egenskaper som f.eks. nysgjerrighet, hukommelse og orienteringssans, men selvfølgelig også leseerfaring. Når jeg beskriver en situasjon kan det være at mange lesere oppfatter nyanser som ikke var tilsiktet, eller kanskje de ikke oppfatter små hint som jeg anser som viktige.

Jeg vil jo gjerne bygge en sammenhengende opplevelse, hvor det finnes frampek til noe som skal skje senere, hvor det hintes underveis om noe som har skjedd tidligere i hovedkarakterens liv, eller kanskje en slags personlig utvikling som går parallelt med hovedhistorien. Men det er veldig vanskelig å gi sånne hint, fordi jeg jo ikke vet hvordan leseren oppfatter dem! Si at en farge på et møbel har betydning senere, eller at været på et gitt tidspunkt er viktig - hvordan presisere sånne detaljer uten å gjøre det overtydelig? Hvordan kan jeg sikre meg at det blir akkurat passe tydelig, men allikevel subtilt? Ofte ønsker jeg å gi leseren et hint uten at leseren oppfatter det som et hint, men allikevel tar det med seg videre.

Det er sikkert stor sjangerforskjell, jeg ser for meg at i en krim vil leseren være mye mer observant, og også lete litt etter de hintene som kan ligge litt skjult i teksten. For en feelgood-bok derimot, eller en grublete vitenskapsbok, er jeg ikke så sikker på om leseren vet om det er nødvendig å legge merke til detaljene.

Jeg har nevnt det tidligere, at «vitenskapsromanen» sannsynligvis går i litt for mange retninger, litt for mange hendelsesforløp. Flere av disse løpene er tenkt å være relativt diffuse, noe som leseren kanskje vil oppdage. Mitt problem er å forstå hvor tydelig jeg må være for å sikre at disse handlingsløpene blir oppfattet av leseren.

Som du forstår har jeg en hel del å lære, og desto mer å fundere over. Jeg regner med at denne type grubling er blant de tingene en redaktør vil kunne hjelpe med. Kanskje også en erfaren testleser. Jeg regner vel ikke med å komme såpass innenfor hos et forlag, men det er vel lov å håpe - målet er jo i første rekke å komme i dialog, og jeg kjenner nok at et sånn møte vil være ekstra nyttig for meg i det videre arbeidet med «vitenskapsromanen».

Sjanger alt eller ingenting

Det er utrolig hvor mange faser jeg skal gjennom i bearbeidelsen av «Vitenskapsromanen». Det er nærmest pinlig å tenke tilbake på at jeg helt oppriktig (og en smule naivt) trodde at jeg skulle greie den selvpålagte fristen i fjor høst. Det er jo allerede et hav av tid siden september 2016, og det har vært mye jobbing som jeg ikke hadde noen mulighet til å forberede meg på.

Sånn er det å være fersk forfatterspire. Å forutse oppgavene er faktisk helt umulig. Jeg trodde at jeg skulle jobbe mer effektivt enn jeg har greid, men samtidig var jeg jo ikke klar over at både idé, karakterer og tekst hadde behov for å modnes. Det skumle med en sånn modning er at det lett kan komme inn helt nye ideer, justeringer av både karakterer, relasjoner og hendelsesforløp. Ofte til det bedre, men også med en viss fare for at jeg legger til elementer som ikke er nødvendige for hovedtanken, og som dermed fører meg litt bort fra den opprinnelige ideen. Det kan rett og slett bli for mye, for komplisert.

Og denne utviklingen påvirker også sjanger, vil jeg tro. Min største angst er at forlaget skal si at prosjektet mitt mangler en klar sjanger, eller at manus har litt fra så mange ulike sjangre at det rett og slett blir for sprikende. Dette synes jeg det er vanskelig å forholde seg til, for jeg kan jo ikke noe om sjanger. Jeg vil tro at sjanger påvirker forhold som oppbygging og struktur av manus, men også potensiell lesergruppe, hvem jeg skriver for. Sistnevnte er trolig av stor betydning når et forlag skal vurdere en tekst for et marked.

Noen ganger tenker jeg at manuset mitt vipper innom litt for mange sjangere, eller rettere sagt kunne det ha gått i flere retninger. Det er litt navlebeskuende samtid - noe jeg for enhver pris ville unngå da jeg startet, men siden hovedkjernen som omfatter vitenskap er ganske original, våget jeg allikevel. Men det er også med en god del filosofiske betraktninger, samtidig som det tidvis er litt spenning. Når det i tillegg er elementer av sci-fi (eller grenser det mot fantasy?), tenker jeg at et forlag kan mene at jeg prøver på for mye på en gang. At jeg burde ta et helgekurs i begrensningens kunst. At jeg må ta et valg og heller male på et mindre lerret.

Akkurat dette er noe av det jeg er mest spent på når jeg snart sender fra meg mans fo første gang. Her har jeg nok mye å lære, og jeg må stålsette meg for tilbakemeldinger av det mindre ønskelige slaget. Kanskje blir en omskrivingsjobb langt mer omfattende enn jeg kan drømme om...

Da jeg startet å skrive hadde jeg ikke noen sterk mening om sjanger. Det er nok kommet til litt mer dramatikk og overraskelser underveis i prosessen, men det er jo ikke sikkert at en leser vil oppfatte dette på samme måte som jeg. Struktur, utvikling, oppbygging, forløsning og alt det der er faktisk ganske vanskelig. Vil grepene mine bli oppfattet av leseren i det hele tatt? Må det være ydeligere, eler det faktisk så overtydelig at leseren ikke får lov til å fundere litt på egen hånd? Uten erfaring er det heller ikke så lett å se en tydelig sjanger, og det var jeg jo ikke forberedt på. Når jeg spør meg selv om hva jeg skriver, hvem jeg skriver for og hva jeg tenker om sjanger, så har jeg egentlig ikke noe klart svar. Det ble som det ble, historien fikk utvikle seg selv mens jeg forsøkte å trekke fram interessante tråder og å begrense innfallene mine litt.

Jeg tenker at selve historien må få være det aller viktigste, for meg er det sånn at det jeg vil fortelle overskygger sjangerbegrepene. Kanskje er det feil å tenke sånn. Kanskje er det en opplagt svakhet at det blir for lite av alt - eller for mye av ingenting.

Tid tar tid

Ja, du leste riktig; det skal stå tid, og ikke ting. For selv om ting tar tid (ttt), gjør også tid det. I dag har faktisk hele dagen gått med til å sortere tid.

Jeg er tilbake fra feriehuset. Fikk ikke skrevet så mye på «vitenskapsromanen» som jeg hadde håpet på, for jeg var kraftig forkjølet i nesten en hel uke. Men en del fikk jeg da gjort. Det handlet mest om å skrive ut tekstbolker hvor jeg manglet tekst eller dialoger, og å gi litt blaffen i oversikter og struktur og denslags. Sånne oppgaver er det mye lettere å jobbe med her på hjemmekontoret.

Så på selveste Langfredag har jeg altså ryddet i tiden. I feriehuset fant jeg nemlig fort ut at jeg ikke hadde noen god oversikt å sjekke mot mens jeg skrev. I teksten har jeg slengt litt vilkårlig rundt meg med ukedager og kalendermåneder, antall år siden ditt og datt. Jeg har sett det som detaljer som kan justeres senere. Men siden hovedhistorien foregår innenfor et begrenset tidsrom, blir det jo nødvendig å porsjonere hendelsene med en viss baktanke. Altså savnet jeg en god oversikt. På liten skjerm blir sånne behov enda tydeligere, for det blir krøkkete og upraktisk å ha flere programmer oppe på skjermen samtidig.

Jeg har laget noen oversikter for hendelsesforløpet tidligere, men de har tydeligvis ikke vært gode nok, ettersom jeg knapt har åpnet dem etter at jeg begynte å skrive for fullt. Så nå har jeg jobbet meg gjennom hele manuset og notert hver enkelt hendelse i forhold til en reell kalender. I manus har jeg dessuten lagt inn hvilken dato hvert enkelt avsnitt utspiller seg, sånn at jeg lett kan se tidsperspektivet mens jeg skriver. Noen steder måtte jeg endre litt tekst for å få det til å gå opp tidsmessig. Datoene er imidlertid ikke viktige for selve historien, så jeg fjerner dem før teksten sendes til forlagene.

At dette skulle ta en hel dag overrasket meg litt, men det kjennes i alle fall som om jeg har gjort noe viktig i dag. Det førte også til at tidsrammen for hovedhandlingen måtte utvides i både starten og slutten for å få plass til alt som skal skje på en troverdig måte. Det ble også litt lettere å se naturlige overganger mellom avsnittene. Dessuten fikk jeg et klarere inntrykk av den avsluttende delen, for der skal ganske mange tråder nøstes opp i løpet av noen få dager. Tidsforløpet kan selvsagt finjusteres senere, kanskje hendelser til og med bytter plass. Men alt som kan skje senere trenger jeg ikke å bry meg om ennå. For akkurat nå handler det mest om å få klar førsteversjonen. Og hvordan det går sånn i innspurten skal jeg nok huske å nevne i neste uke!

God påske!

Personkortene ga meg Eureka-opplevelse

Jeg hadde ikke tenkt å oppdatere igjen allerede i dag, men i helgen hendte noe fantastisk som jeg bare må dele! For en stund siden fortalte jeg om min litt rare skriveteknikk, hvor jeg intervjuer meg selv. Men jeg har tydeligvis også andre teknikker på lur, også én som innehar langt mer krutt enn jeg hadde drømt om.

Som du vet jobber jeg for tiden med å ferdigstille mitt første større manus på veldig mange år, «vitenskapsromanen». Jeg har nevnt at jeg sliter litt med enkelte momenter, rammene, eller hvilke knapper jeg skal trykke aller hardest på. Dette skulle riktignok ikke hindre meg i å sende manuset til et av de større forlagene, men jeg vil jo gjerne ha litt bedre kontroll på strukturen og alt det der før jeg deler teksten med et forlag.

Og så skjedde det altså noe litt merkelig og helt vidunderlig! Jeg trodde at jeg hadde et OK plott og at historien var grei nok, men denne helgen laget jeg "personkort" for en del av bi-karakterene. Det hender at jeg gjør dette for lettere å kunne meditere over mulige baktepper og scenarier etc. Kortene, som lagres som billedfiler, gjør det rett og slett lettere for meg å bli kjent med karakterene. I tillegg noterer jeg litt i et regneark, alt etter hvor viktig det er å huske detaljer. Hovedkarakterene føler jeg at jeg kjenner godt nok, men de mest perifere bikarakterene hadde jeg faktisk ikke studert så nøye før nå.

Jeg elsker jo detaljer, og sånne personkort rommer ganske mange opplysninger om hver enkelt karakter - et bilde (jeg bruker et gammelt dataspill til å lage utseendet og tar skjermdump av ansiktet, opplever det som veldig nyttig å kunne SE de viktigste karakterene), personlige egenskaper, enkelte favoritter, mål med livet, jobb og noen genetiske data. Det er viktig at jeg kun noterer stikkord eller koder, og ikke hele setninger, for løsrevne ord kan lettere gi meg nye ideer neste gang jeg studerer et sånn kort. Det bør ikke være altfor låst. Det er ikke hensikten å dvele lenge ved opplysningene heller, men kortene er gode å ha som referanse når jeg skal være tro mot en karakters utseende, personlighet og væremåte. Ved å ta en kjapp titt vet jeg hvordan vedkommende vil reagere basert på generell attityde. Dette hjelper meg til å gi karakteren riktige reaksjoner og beskrivelser over tid, men det hjelper meg også til å finne riktig bikarakter til de ulike settingene - bikarakterer er jo gjerne med for å skape situasjoner som trigger reaksjoner eller understreker visse trekk ved en hovedkarakter. Er du med? Når man som forfatter introduserer en bikarakter bør det ha en hensikt, selv om dette ikke trenger å være så åpenbart for leseren.

Vel, da samtlige personkort var klare for en gitt gruppering av bikarakterer, fylte jeg dataskjermen med bildene, hentet meg en stor kopp kaffe og ble sittende å betrakte dem. Det satte igang nye tanker! Litt etter litt skjedde det rare ting, jeg stilte meg spørsmål om hvordan det kunne ha seg at sånn og sånn, i forhold til manus. Hva har egentlig x og y felles, de som har så ulike egenskaper? Hvem av disse liker hovedpersonen egentlig best, basert på personlighet og adferd? Hvem ER disse karakterene egentlig, hvordan relaterer de i forhold til hverandre?

Ganske plutselig oppdaget jeg at hele «vitenskapsromanen» faktisk hadde et ekstra "lag" som jeg ikke hadde sett tidligere, en greie som nødvendigvis flytter fortellingens fokus ganske mye! Som å oppdage et helt nytt rom, og tenke at ja, sånn må det være! Det pussige er at det nye passer perfekt med alle eksisterende deler, noen nye koblinger mellom enkelte scener dukket også opp - helt naturlig som om de bare har ventet på å bli oppdaget. Ganske merkelig at en sånn meditasjonsøkt var alt som skulle til for å se noe jeg har oversett i snart 18 måneder. Enkelte bikarakterer og miljøer er plutselig blitt viktige for historien, mens momenter jeg trodde var sentrale, nå kan tones litt ned. Det er først nå at jeg føler meg trygg på at historien har et helhetlig plott! Nå ser jeg at det plottet som jeg har jobbet med i mer enn et år jo manglet både spenning, framdrift og avslutning! Ikke rart at jeg følte at noe var uferdig og nølte med å ta det aller siste skrittet!

Den nye tvisten medfører ikke noen større forsinkelse, det som allerede er skrevet er fortsatt viktig. Men jeg trenger noen nye scener, og dessuten må jeg lage noen løse hinte-tråder som kan lede leseren fram mot en tilsvarende Eureka-opplevelse som min.

Best av alt er at jeg plutselig er supertent på å skrive! Endelig har jeg fått tilbake troen på at dette blir bra! Jippi!

Litt nervøs for manus

Jeg prøver å blogge litt hver uke og da er det greit at torsdagen er nesten fast dag. Det er midt mellom vinter og vår, dagen har såvidt rukket å bli lengre enn natten, og her på hjemmekontoret kribler det litt med tanke på sommersesongen. Jeg liker vinteren, men sommeren er hakket triveligere. Det eneste dumme med sommeren er at det gir dårlig samvittighet å sitte inne og skrive. Da må jeg kjempe litt mot de lyse sommerkveldene. Det er mye enklere med mørke og kulde når det skal fokuseres på skriveprosjekter og andre oppgaver som krever konsentrasjon over tid.

Heldigvis kommer jeg i mål med «vitenskapsromanen» før sommeren kommer for fullt. Det er nok ennå noen uker igjen til innsending, men det nærmer seg jo. Og jeg må innrømme at jeg gleder meg ekstremt til å få dette ut av verden, ut av syn og ut av sinn i alle fall for noen uker. Jeg trenger å gjøre noe annet nå, en lengre pause er etterlengtet!

Noen korte avsnitt gjenstår, tekst som ennå ikke er skrevet, men de henger sammen med flyt og oppbygging av teksten forøvrig, og jeg har holdt igjen helt bevisst. Ennå finnes en hel del momenter som jeg er usikker på, og som det er vanskelig å forklare, selv for meg selv. Det kan tenkes at manus kunne hatt godt av en tydeligere linje, fokus på færre retninger, men jeg greier ikke å se hvor forbedringene kan gjøres. Selve språket er sannsynligvis middelmådig, men det er ekstremt vanskelig å være objektiv til sitt eget manus etter å ha jobbet med det over så lang tid. Dessuten må jeg innrømme at jeg er rimelig lei hele fortellingen, og det er vel ikke da man tar de aller smarteste avgjørelsene? Jeg vet at jeg burde hatt en testleser, men samtidig tror jeg ikke at jeg orker tanken på kritikk og motbør akkurat nå når jeg kjenner at jeg bare må bli ferdig. Småting er selvsagt greit, men jeg er litt redd for at tilbakemeldingene ville blitt tøffere enn som så.

«Dette er jo verken det ene eller andre, totalt forvirrende!». «Jeg må ærlig innrømme at jeg falt av lasset etter de første ti sidene. Orket dessverre ikke å lese mer.». «Det er nesten umulig å få tak på ideen som ligger bak. Hva er det egentlig du prøver å fortelle?». «Dette må være det mest rotete jeg noen gang har lest. Er du sikker på at du vil sende dette til et forlag?»

Misforstå meg rett; En sånn testleser er sikkert gull verdt, men jeg tror rett og slett at det er for sent for dette manuset. Hvis jeg ikke orker tanken på å begynne forfra, kaste rundt på ideer og kanskje kutte ut halve teksten, ja da har det heller ikke så mye for seg å be noen om å bruke tid på å testlese. Jeg forstår jo at et forlag vil være enda strengere. Kanskje de ikke engang finner det fornuftig å bruke konsulenthjelp på dette manuset. Trenger jeg å ta alle sorgene på forskudd? Nope.

I høst kom det veldig mange nyttige kommentarer da jeg begynte jakten på et forlag. Nå har jeg bestemt meg for hvem som skal få manuset først. Hvilket forlag det blir får du selvfølgelig ikke vite her og nå, men jeg begynner med de store. Jeg ser for meg at jeg prøver i hvertfall fire forlag etter hvert, hver gang med ny gjennomarbeiding av manuset. Håpet er å få noen konstruktive tilbakemeldinger som hjelper meg til å se hvor jeg kan rydde.

Uansett vil det bli et par måneders ventetid på hvert svar, kanskje ennå lenger i feriesesongen. Det er lenge nok til at jeg får litt avstand til alt sammen, og siden jeg jo tar for gitt at det blir refusjoner på løpende bånd, gjør det heller ikke noe om ventetiden blir ennå lenger enn jeg tror - det blir litt som å ha fri! Jo - jeg gleder meg til sommeren!