Skriver du visuelt?

I høst, da jeg skrev på nåværende romanprosjekt, slo det meg at jeg må bli flinkere til å skrive visuelt! Nå har jeg ikke sjekket om dette faktisk er en greie, men vil likevel slå et slag for at noen av scenene i et lengre manus bør være så visuelle at de faktisk blir husket billedlig.

Tenk deg at du leser en bok. Den er fylt med beskrivelser, dialoger og sikkert enda litt til. Vi vet at handling er bedre enn fortelling (show, don't tell). I stedet for å beskrive en hendelse er det altså mer effektivt å faktisk følge karakteren(e) mens de opplever den hendelsen forfatteren vil si noe om. I stedet for å bli fortalt at fru Karlsen er sånn og sånn, bør vi bli vist en situasjon hvor denne egenskapen hos fru Karlsen skinner gjennom. La leseren bli kjent med fru Karlsen selv, uten at vi pøser på med teskje etter teskje.

Jeg er den første til å innrømme at det er fort gjort å bli altfor detaljert i beskrivelsene, selv om jeg jo vet at det funker bedre som leseopplevelse hvis det faktisk er leseren selv som får tolke og sette sammen detaljene. Og her kommer det visuelle inn - når jeg er litt i tvil om at leseren vil forstå situasjonen sånn som jeg har tenkt den, uten at jeg tilbyr alle disse teskjeene, kan det visuelle være et ganske godt virkemiddel. Leseren husker sannsynligvis bildene enda bedre enn en strøm av ord.

Jeg tenker at mye kan formidles gjennom en karakters ansiktsuttrykk. Ansikter er noe av det førse vi mennesker lærer oss å tolke, akkurat der er vi faktisk eksperter alle sammen. Uttrykkene er dessuten stort sett universielle, i alle fall innen hver kultur. Da må vi forfattere gi nok informasjon til at leseren kan gjøre denne tolkningen, men altså helst ikke for mye. Hendelsesløpet, stemningen og et par stikkord kan være nok. Hvis en reaksjon er viktig kan vi finne flere måter å antyde det som er viktig, men uten å bli overtydelige. Er det ikke litt mer givende å lese en tekst hvor du får noen anelser og mistanker, heller enn at forfatteren overforklarer til minste detalj? Hvis du som leser har feiltolket noe, blir det sannsynligvis rettet opp litt senere i fortellingen.

Det visuelle kan både være et verktøy i det små, men er kanskje enda vikigere i det store og det minneverdige. Tenk klippen i Lion King. Jeg husker lite fra filmen, men  klippen husker jeg veldig godt fordi den er et solid og effektivt grep. En enkel og naturlig detalj som representerer så mye. I en lengre tekst tenker jeg at det godt kan være flere sånne bilder som setter seg fast hos leseren. Tenk så kjedelig å ha skrevet en roman hvor leseren  har glemt alt etter bare et par måneder! Når jeg har lest en bok hvor det finnes e sånn bilde, husker jeg det visuelle mye lenger enn resten av hitsorien. Med noen sterke visuelle inntrykk skaper du bilder som leseren kan ha med seg i lang tid. Det kan være alt fra symboltunge elementer - som den nevnte klippen, til humoristiske situasjoner hvor f.eks. akrobatikk og dramatikk inngår - se for deg en person som holder seg desperat fast i båtripa med hendene mens tærne så vidt er plantet på bryggekanten. Hvis du har sånne scener børe du gjøre nok ut av dem til at bildet fester seg hos leseren.

I kryp-romanen er det bare et par sånne scener, og grunnen til at jeg har grublet litt på dette temaet er nok at jeg ikke syntes jeg hadde greid å utnytte de scenene godt nok. Den ene er først og fremst ekkel, men ikke sterk nok visuelt. Det ble vanskelig å vite hvor mye detaljene skulle poengteres dersom leseren uansett husket de ubeagelige bildet. Når blir nok for mye? Den andre scenen er først og fremst dramatisk og litt grotesk, men vanskelig å beskrive fordi den inngår i et av de store spørsmålene som mye av fortellingen sirkler rundt, og derfor ikke kan være veldig eksplisitt. Skal jeg da smøre godt på i siste kapittel, eller er det aller best om leseren selv danner seg det bildet? Ja, litt kryptisk må man jo få lov til å være :)

Nå skulle jeg vært i mål med kryp-romanen, men siden jeg ikke er fornøyd med avslutningen - det er noe som mangler uten at jeg er sikker på hva, gir jeg meg selv noen uker til å finne løsningen. En vesentlig grunn til at jeg hadde lyst til å bli ferdig akkurat nå, er at jeg reiser på skrivereise i tre uker, og da hadde jeg j tenkt å jobbe med neste prosjekt. Men - jeg tror faktisk a det kan være vel så produktivt å bruke reisen til å avslutte kryp-romanen. Da har jeg dessuten mer å jobbe med enn om jeg skulle bygget nytt plott - som jo tar tid og ikke bare skjer foran tastaturet. Kanskje får jeg gjort litt med begge deler.

Enda en uke til avreise, men jeg bør vel så smått begynne å planlegge litt. Jeg vet at passet er gyldig, men det er stort sett det eneste som er klart :)

Skrives snart!