Mat, parkbesøk, klessnor og mer lesing

Akkurat i dag, på selveste julaften, er jeg aller mest opptatt av at denne skrivereisen har gått så altfor fort! Det er bare tre dager igjen, og det irriterer meg litt at jeg allerede har flyttet fokus til returreisen, mer enn å bare nyte de siste tre dagene. En form for nedtelling til avreisen blir det alltid, men allerede nå?

Matlogistikken har vært et irritasjonsmoment i flere dager allerede. Det skyldes vel at jeg denne gangen har droppet budsjett. Jeg har på ingen måte levd over evne, men har heller ikke brukt handlelister. Det må man nesten ha for å ha minst mulig mat i kjøleskapet på avreisedagen. Nå er det vel først den siste uken at dette blir viktig, unngå å kjøpe 1 kg ris to dager før avreise og sånn. Jeg har vel vært ganske flink når det gjelder middagslogistikk, men allikevel har jeg handlet inn en full bærepose med mat selv om jeg gikk til butikken for å kjøpe kun et brød. I går handlet jeg siste dunk med vann, og kom hjem med en pakke julekaker attåt - til tross for at jeg allerede er småkvalm med tanke på hvor mye søtsaker jeg skal stappe i meg de neste dagene. De kakene kunne jeg spart meg.

Skrivende under sydensol

Jeg holdt på å skrive syndende under sydensol, men det ville blitt helt feil. Sett i forhold til den gemene turisthopen her på øya, er jeg nok fint lite syndende her jeg tilbringer det meste av dagen og kvelden i bungalowen - skrivende.

Arkivfoto, men omtrent årets kontor.

Men, jeg har det helt topp, trenger ikke nattklubber og baluba for å trives. Nå er jo opplegget mitt kopi av mange tidligere skrivereiser, så jeg vet nøyaktig hva jeg går til. Det største kromspranget på denne reisen er nok at jeg har funnet en helt ny vei til matbutikken... ja, jeg skjønner at andre ville kjedet seg til døde, men så spørs det så klart hva man har sett for seg. Dagene flyr, så jeg har noen vage planer om et par utflukter for å skape noen tidsknagger. Selv om jeg ikke akkurat samler turistopplevelser, er det jo hyggelig med noen minner som ikke inkluderer tastaturet.

Kreaturet har landet

Altså, ikke ørnen, men selveste Herr Kreatur med destinasjon Gran Canaria. Nå venter tre ukers skrivereise og jeg gleder meg til å komme i gang med jobb, sol og litt slaraffenliv innimellom.

Denne reisen ble fremskyndet fra februar neste år, fordi jeg var så heldig å bli booket til to produksjoner ved Operaen, og dermed ikke får anledning til å reise utenlands før langt uti mai. Og når vi kommer så langt prioriterer jeg nok den norske våren og sommeren. Ettersom det stedet jeg har bodd på mange ganger legger ned på nyåret, ble derfor valget enkelt: En ekstra skrivereise nå i desember i stedet for å vente nesten ett år.

Allikevel har jeg savnet det å glede meg til denne reisen. Det kjentes egentlig litt som at jeg må jo bare dra, om jeg nå vil eller ikke - jeg har tross alt bestilt og betalt både reisen og oppholdet.

Datatrøbbel i feriehuset - og noen tanker om teknologi generelt

Jeg er godt og vel tilbake i hovedstaden. Feriehuset er stengt for vinteren og må greie seg selv i mørketiden. Det kan vel tenkes as at noen kikker innom, men det blir ihvertfall ikke noe lengre opphold med fokus på skriving der med det første.

Det siste oppholdet varte i 3 uker. Målet var å skrive mye, og ikke minst komme i mål med en gjennomarbeiding av Krypromanen sånn at den kunne sendes til nytt forlag før jeg reiser på skrivereise til varmere strøk. Jeg hadde påbegynt gjennomlesingen tidligere i høst, og hadde vel allerede erkjent at selv om manus er greit, er det ganske mye jeg ønsker å justere. Mest småpirk, men også for å poengtere enkelte stemninger litt bedre. Men - dette året ser ut til å bli det året da nesten ingenting ville gå etter planen...

For hva skjedde etter bare et par dager i feriehuse? Jo, laptopen låste seg fullstendig. Det var ikke mulig å gjøre noe som helst på den, og ikke var det mulig å slå den av heller.

Jeg må visst trappe ned

Nylig nevnte jeg ar jeg så smått har begynt å innse noe som kan endre hvordan jeg jobber med skriveprosjektene mine.

Jeg har lagt opp til en rutine hvor jeg dedikerer hvert kalender til et nytt skriveprosjekt, samtidig som jeg fortsetter å sende inn tidligere manus, ev med litt justering underveis om jeg trenger en pause fra hovedprosjektet. Den årlige skrivereisen i januar/februar skulle være innspurten på hvert prosjekt.

Dette fungerte helt fint i 2023, men dette året ligger jeg altfor langt bakpå. Og da hjelper det ikke såp mye at neste skrivereise må skje et par måneder tidligere enn normalt. Rutinen funker rett og slett ikke, og det er vel på tide at jeg nedjusterer egne forventninger og justerer fortsettelsen.

Vanskelig inngang

Som tenkt, så gjort. Men kanskje ikke fullt så mye gjort som jeg skulle ønske. Planen min var å ta et avbrekk fra Skogsromanen for å gi Krypromanen en kjapp gjennomgang, før det manuset sendes ut i verden igjen. Det slo meg nemlig at det er litt sløvt av meg å la det prosjektet ligge helt i ro siden det jo egentlig bare er å finjustere og så å sende det til det ene forlaget etter det andre, mens jeg dukker ned i Skogsromanen igjen.

Ja, det var sånn jeg så det for meg - en kjapp gjennomlesing og så noen justeringer som jeg vet jeg burde gjort før jeg sendte manus fra meg i mars i år. Jeg tenkte at det var bagateller som ikke burde være avgjørende for napp eller ikke napp.

Jeg har funnet fram dokumentet og til og med åpnet det. Men det gikk ikke lang tid før jeg forstod at en kjapp greie ikke lar seg gjøre. Teksten er ikke direkte dårlig, men jeg ser stadig steder hvor jeg vil rette litt. Bytte ut et ord, flytte en setning eller et poeng - litt lenger fram eller bak. Og så ble jeg dessverre ganske irritert på meg selv da jeg begynte å gruble på om starten egentlig er så god som jeg hele tiden har trodd...

Manusbytte og premierefest

 Bare en kjapp oppdatering i dag. Høsten er kommet til hjemmekontoret, her er det nå like lav innetemperatur som i feriehuset, men satser på at sentralvarmeanlegget blir aktivert snart. Kjedelig å skrive med kalde fingre, men forøvrig er jeg ikke særlig frysen av meg.

Nå begynner realitetene å ta tak, og da er det jo fint at det er høst. Jeg har nevnt før at for meg er høsten fortsatt litt som skolestart - en god tid for å sjerpe rutiner og mål! Og akkurat nå har jeg innsett at jeg jo nesten må gi Kryp-rmanen litt oppmerksomhet igjen. Det er et halvt år siden manuset ble refusert, etter første innsendig til forlag. Jeg visste da at det var flere småting jeg kunne forbedre, men sendte det fra meg likevel. Nå er det på høy tid å jobbe litt med de justeringene, for å få sendt manus til neste forlag. Det er jo litt luksus å kunne sende en tekst til forlag etter forlag, mens jeg etter hvert fortsetter å skrive på Skogsromanen. Har ingen planer om å skrote Krypromanen før i alle fall ti forlag har lest manus...

Skrivereise bestilt

Min neste årlige skrivereise blir av det kjølige slaget. Normalt venter jeg lengst mulig med å bestille både opphold og flyreisene, men denne gangen fikk jeg det plutselig for meg at jeg bare måtte hoppe i det, allerede i august! Ved forrige reise ventet jeg nok helt til nyttårssalget med å kjøpe returreisen.

Neste skrivereise kjennes annerledes på flere måter, og det har allerede vært litt krøll rundt bestillingen. Jeg kjøpte nemlig returbilletten til medio februar 2025 allerede da jeg returnerte fra forrige tur i februar i år. Skrivingen hadde gått så bra og jeg var superklar for neste tur. Fordi stedet jeg har bodd på sju (?) ganger avvikles rundt nyttår, visste jeg ikke helt hvor jeg skulle bo, og derfor kjøpte jeg bare flybillett den ene veien, ettersom jeg kom over en billett til bare sånn omtrent 500,- riktignok etter fratrekk av noen bonuspoeng. Billigste jeg har fått tak i noen gang! Men det viser seg snart at det var bare dumt å være så tidlig ute, for vips så dukket det opp noen måneder med jobb i Operaen, og dermed kan jeg ikke benytte meg av billigbilletten likevel. Så lett går altså en billett fra å være utrolig billig til utrolig dyr (fordi den ikke kan benyttes). Operajobben er imidlertid så omfattende at jeg aldri var i tvil om å heller jobbe.

Fortellerstemmen

Vi som skriver hører jevnlig om hvor viktig fortellerstemmen er.

Det er nok verdt å være bevisst på dette, for en god fortellerstemme kan hjelpe fortellingen din med å nå fram til leseren. En god stemme kan være avgjørende for å få napp hos et forlag. Noen ganger er det en unik fortellerstemme som gjør at forlagskonsulenten fatter interesse. Er stemmen eksepsjonelt god, trenger kanskje ikke selve fortelllingen å være fantastisk.

Men hva er egentlig en fortellerstemme?

Jeg vet ikke. Det er derfor jeg spør.

Matbudsjett på sparebluss

Matvarekjedenes påståtte prissamarbeid debatteres livlig i media for tiden. 

Det er visstnok ulovlig for den som driver en bedrift å sjekke hva konkurrentene tar betalt for tilsvarende varer. Hvis du oppdager at torgboden ved siden av din har lavere pris har du i alle fall ikke lov å sette ned prisen din tilsvarende for å prøve å kapre noen flere kunder. Prisjusteringer opp tør jeg ikke engang tenke på. Når jeg selv er i butikken for å handle mat tør jeg knapt å sjekke prisene i frykt for å plutselig bli part i den samme kriminelle grusomheten som altså fort kan resultere i milliardbøter - akkurat det har jeg jo ikke råd til...

Spøk til side - men litt alvor også, da. Selv om jeg lever milevis under den såkalte fattigdomsgrensen synes jeg hele saken om prissamarbeid er idiotisk. Det egentlige problemet i matbransjen, foruten at det er altfor mange mellomledd som tar ut profitt, er at det for få matvareaktører og at hver av dem har for stor markedsandel. Innfør gjerne en maksgrense for hvor store kjedene kan være, men la næringen selv få vurdere utsalgspris på varene sine.

Etter 10 år på sparebluss med et rigid matbudsjett, er jeg tydeligvis blant de få som synes mat er passe dyrt. Tidligere greide jeg meg med drøyt 1500 kr pr måned uten egentlig å lide noen som helst nød. De siste par årene tøtsjer jeg nok 2000 kr pr måned, men så følger jeg ikke lenger budsjettet mitt like nøye som før. Flere har bedt meg dele litt mer om hvordan jeg greier meg med så begrenset inntekt, så her kommer det noen råd til deg som synes det er blitt altfor dyrt med mat. 

Bygger opp til Flying Start

Juli går mot slutten og det er vel på tide å forberede seg på litt mer produktive dager igjen? Jeg har alltid likt sensommeren for etter noen rolige uker blir jeg rastløs, og jeg digger jo å lage allslags planer og til og med å iverksette de fleste av dem. Det stopper tidsnok opp, så det er et poeng å få til en "flying" start på høsten sånn at mye blir gjort tidlig. Det henger muligens litt igjen fra skoleårene da ny timeplan og nye bøker var et stort høydepunkt. Blanke ark og nye muligheter!

For årets store skriveprosjekt, "Skogsromanen", har sommerpausen vært en dum ting. Det er så lett å falle ut av boblen, i hvertfall har jeg det sånn når jeg jobber med en større tekst. Å skrive ihvertfall bittelitt jevnlig er en mye bedre strategi, men dessverre sklir det ofte litt ut i sommermånedene. En uke uten å åpne tekstdokumentet er nok til at all produktivitet bremser opp. Særlig fordi det innimellom kommer ideer som jeg da ikke får grepet tak i, og som i mange tilfeller må ses som tapt når jeg omsider kommer meg opp på hesten igjen.

Taushet er gull?

 På ingen måte. Når det er "stille som i graven" (forøvrig tittelen på en av mine krimnoveller long time ago), er det sikkert lett å tro at det jobbes som bare det. Det er kanskje litt sånn, ihvertfall i perioder, at det blir mer tid til blogging når skrivingen begrenses av sperrer og vegring og denslags. Men nei, denne siste måneden har bare vært som et stort svart hull.

Jeg har ikke hatt tid til å skrive. Altfor mye tid har gått med til nytt system for innrapportering for AS'et. Heldigvis avviklet jeg det ene, men det nye skjemaet som skulle være en forenkling har hittil tatt omtrent fem fulle arbeidsdager å fylle ut, og jeg er enda ikke i mål. Den gamle ordningen var unnagjort på omtrent femten minutter, og kostet dessuten ikke 1700,- pr år...

Jeg har masse regnskapserfaring, men det hjelper lite når man tar i bruk e nytt system hvor det meste ser ut til å ta utgangspunkt i at jeg knapt har ført regnskapet allerede. Det er nesten som å bokføre alt sammen en gang til. Jeg skal ikke gå mer i detalj, og jeg antar at det blir litt greiere neste år, men jeg gruer meg allerede.

Tilbake til start?

Jeg har fått tilbakemelding fra det første forlaget som fikk lese Kryp-romanen. Det ble som forventet refusjon. Selv om det jo er veldig fint med en avklaring skulle jeg faktisk ønske at de hadde brukt enda mer enn 5 uker. Nå blir det nemlig litt vanskeligere å fokusere på bare Skogsromanen, fordi jeg jo også må forberede meg på å jobbe med Kryp-romanen før det manuset sendes ut igjen. Det kommer til å romstere i hodet mitt selv om jeg bestemmer meg for å sette den jobben litt på vent.

Noen refusjoner hører med og kjennes egentlig ikke som et nederlag. Jeg tøyset jo litt med suksess og verdensherredømme, men innerst inne vet man jo så altfor godt at det ikke blir napp på første forsøk. Det er minst to opplagte grunner til det: Manuset er ikke godt nok gjennomarbeidet, og dessuten kan jeg ha sendt det til "feil" forlag. I dette tilfellet er nok begge grunnene aktuelle, men i hvor stor grad vil jeg jo aldri få vite. Så - er det nå tilbake til start?

Skogsroman i feriehuset

Jeg befinner meg i feriehuset, og innimellom diverse festligheter blir det masse tid til å jobbe med det nye skriveprosjektet, Skogsromanen. Som nevnt tidligere, kom ideen til dette manuset seilende helt uten forvarsel på en busstur over fjellet i april.

Jeg forstår at det kan virke en smule useriøst å hoppe fra prosjekt til prosjekt så raskt som jeg har gjort i det siste, så kanskje jeg skal prøve å forklare den litt større strategien. Vitenskapsromanen er fortsatt under arbeid etter ørten år, men er nå satt på pause. Krypromanen er inne til vurdering hos første forlag, men kommer sannsynligvis snart i retur og da må jeg nok jobbe mer med den teksten før den sendes inn til neste forlag på listen. Og så setter jeg altså i gang med et nytt romanprosjekt, Skogsromanen? Og sistnevnte dyttet dessuten Kryssromanen over til 2025...

Personlig næringsdrivende og skattemelding

Jeg har levert årlig skattemelding ørten ganger (husker til og med at det en gang i tiden het selvangivelse), og jeg har drevet eget AS i snart ti år. Jeg har et godt og trent øye for tall, og lider heller ikke av skjemaskrekk. I år leverer jeg skattemelding for første gang som selvstendig næringasdrivende/ENK og til tross for en viss fartstid var det ikke bare bare å finne ut av hva jeg nå skulle levere. Verken Skatteetaten eller andre etater er spesielt gode på å informere, og jeg er dessverre ikke overrasket.

Da jeg registrerte ENK ble alle mine kontaktopplysninger selvfølgelig registrert. Det burde ikke være noen større sak for myndighetene å lage seg en liste med alle nyregistreringer, og sende disse litt info om gjeldende regler. Telefonselgere samt svindlere greier det, så hvorfor er det så vanskelig for Skatteetaten? Jeg etterspør ikke mye, men en kort oversikt over hvilke plikter og rutiner jeg må forholde meg til. Ja, jeg kan lete meg fram til diverse info på nettet, men utenom skattemeldingssesongen er denne typen informasjon mindre tilgjengelig. Det er vanskelig å søke på noe man kanskje ikke vet om. Det er den *komplette* oversikten jeg savner.

Ventetid og verdensherredømme

Det blir litt kort i dag. Venter på rørleggeren som skulle vært her for tre timer siden for å fikse noe på badet. Fakturaen har jeg ikke lyst til å tenke på i dag. Da tenker jeg det passer greit med en oppdatering vedrørende Kryp-romanen som er inne til vurdering hos forlag. Også den ventingen kjennes lang, uten at jeg har noe problem med det.

For å ta det aller viktigste først; Nei, jeg har ikke hørt noe. Jeg befinner meg i en slags limbo hvor jeg koser meg litt med å fantasere om hvor henrykte redaktøren og konsulentene er over Herr Kreaturs nye manus. Selveste Kryp-romanen er kanskje det beste de har fått inn på år og dag. De overgår hverandre med å skryte når de møtes i kantinen og er ellers skjønt enige om at miraklenes tid ennå ikke er forbi.

Altfor mange ideer!

Jeg er for lengst tilbake på hjemmekontoret i hovedstaden. Det ble ingen skriving i påsken, men planen var å ta fatt i årets romanprosjekt på bussturen over fjellet. Åtte timer med drodling og notater kunne bli en fin start på et prosjekt som jeg egentlig ikke vet så mye om, bortsett fra at ideen om selve konseptet har fulgt meg i flere år.

Men selv en så forsiktig plan viste seg å gå helt feil! På bussturen skjedde nemlig noe uventet og nesten litt merkelig. Da jeg satt og sløvet mens blikket fulgte et skogkledd dalføre som vi passerte - en tilstand som best kan beskrives som fullstendig avkobling hvor tankene flyter helt fritt, dukket det plutselig opp en stor idé! Den festet seg i toppetasjen og i løpet av et par minutter så jeg omrisset av et nytt plott som jeg aldri før har sett for meg! En helt ny romanidé når jeg altså trengte det som minst! Den neste timen fortsatte underbevisstheten - fortsatt ganske frakoblet det jeg egentlig skulle gjøre, å utbrodere dette nye universet istedet for å fokusere på Kryss-romanen, som jo var planen.

Årets romanprosjekt - tidlig fase

Det er bare en drøy uke siden Kryp-romanen ble sendt til første forlag. De har bekreftet at vurdering normalt tar minimum tre uker, likevel har jeg allerede sjekket for tilbakemeldinger uendelig mange ganger. Det er litt rart at man ikke bare kan ta seg en pause. I stedet lurer seg selv til å tro at eget manus er "noe av det mest fantastiske" som forlaget noen gang har fått tilsendt. Jeg vet jo godt at jeg burde jobbet litt mer med teksten, og jeg vet at man ikke får tilbakemelding så raskt - særlig ikke når den venteuken også inneholdt påskehøytid for forlagets ansatte... Tålmodighet er en dyd, heter det vel, og det kan jeg forstå...

Imens er jeg så smått begynt å jobbe med neste store prosjekt, en ny roman. Jeg vet ikke så mye om den ennå, vi kan godt gi den blogg-arbeidstittel Kryss-romanen ;)

Konseptet har jeg tenkt på i mange år, men jeg har ikke notert noe, og vet heller ikke det eksakte innholdet. Det er vel først og fremst rammeverket jeg har grublet på, og som jeg nå så smått er begynt å formulere litt klarere. Det blir en samling kortere fortellinger som skal henge sammen på litt finurlig vis. Jeg har tenkt på en slags fellesnevner for disse tekstene, og jeg har en viss formening om noen handlingstråder og scener. Men det aller meste er ennå blanke ark.

Endelig i mål - Sjekkliste før innsending

Det er en helt fantastisk følelse å være ferdig med et romanprosjekt! Det er vel noe alle som har skrevet en lengre tekst kan underskrive på, uavhengig av sjanger. Men vi er sikkert også enige om at selv om teksten har nådd en viss lengde, plottet tilfredsstiller og noen gjennomarbeidinger har forbedret alt sammen, så henger det fortsatt igjen en følelse om at nei - manus er jo ikke heeelt ferdig, det blir det visst aldri.

Akkurat der er jeg nå med Kryp-romanen. I dag ble jeg ferdig med andre gjennomarbeiding av teksten, og samtidig som jeg egentlig er fornøyd, er det fortsatt mange ting jeg tror kan bli bedre. Men siden jeg regner med at jeg aldri vil bli helt fornøyd, tenker jeg at på ett tidspunkt må jeg jo sende teksten fra meg for første gang. Og da står valget mellom å bare sende det ut nå mens jeg kanskje uansett trenger en pause, eller å vente lenge - kanskje i flere år.

Men hvordan kan jeg vite at teksten er klar for å bli sendt ut i verden? Jeg har laget meg en sjekkliste.

10-år som forfatterspire, linselus og dagdrømmer!

 Jeg tror faktisk at jeg skal unne meg et aldri så lite jubileumsinnlegg her på bloggen! Attende januar var det nøyaktig 10 år siden den aller første bloggposten, og det gikk meg altså hus forbi! 2014 ble et spesielt år for meg - da vurderte jeg å slutte å jobbe for heller å bruke mer tid på kreative aktiviteter. Først i juni delte jeg dette med kollegaene mine i den faste jobben som jeg da ennå hadde. Og så hoppet jeg :)

Nå har jeg lest noen 2014-poster, og jeg må si det har skjedd en hel del siden de første grubleriene. Det var nesten litt morsomt å lese når jeg nå vet hvordan det gikk med alt det kreative. Ok, så ble jeg aldri "geniforklart" og jeg tjener fortsatt bare en femtedel av lønnen jeg hadde i den faste jobben, men gleden ved å fylle dagen med egne prosjekter lar seg ikke måle i pengeverdi. I 2014 ante jeg ikke at jeg skulle  ha sånn omtrent 35 noveller på trykk, og at jeg skulle skrive Vitenskapsromanen (som riktignok ikke tok forlagene med storm). Eller at jeg, som aldri før hadde stått på en scene, skulle ha småroller på Folketeateret og på Operahusets hovedscene. Eller at jeg skulle medvirke i rundt regnet 100 filmproduksjoner og i en periode bli gjenkjent på gata. Eller at jeg skulle drive flere nettbutikker. Eller at det skulle bli tradisjon med en årlig 3-4 ukers skrivereise til Kanariøyene. Eller at jeg skulle holde foredrag i Hageselskapet (!) og være styremedlem i flere år i en forening i hovedstaden.

Tempo og unike karakterer

I forrige uke ble jeg ferdig med første fulle gjennomarbeiding av Kryp-romanen! Førsteutkastet ble klart halvveis ut i årets skrivereise i februar, men det betyr jo ikke at manus er klart for å bli sendt til det første forlaget. Jeg fant imidlertid at manus er så pass godt jobbet med underveis, at den siste gjennomarbeidingen faktisk ikke medførte så store og mange endringer. Det var mest snakk om å legge til litt mer informasjon i enkelte scener, og selvfølgelig å stramme språk og rette skrivefeil i hele teksten.

Nå har jeg en runde med litt mer flikking, mens jeg grubler litt på om teksten faktisk allerede er leseklar for forlag.

I dag tenkte jeg å skrive litt om tempo, ett av de temaene jeg jobber litt med nå i innspurten. Jeg kan ikke så mye om dette, men forstår at det er en bra ting å ha et bevisst forhold til dette med tempo og rytme i teksten. Det handler vel først og fremst om å hjelpe leseren il å forstå hvordan deler av manus skal leses. Når er det dramatisk, og når kan det tas et hvileskjær.  Rolige scener kan ha en viss treghet, mens der det skal være mer dramatisk kan man for eksempel bruke kortere setninger og færre detaljer.

Tilbake på hjemmekontoret

Alle gode ting har en ende, og dermed var årets skrivereise til Gran Canaria historie. Fra tre uker med daglige skriveøkter kjenner jeg igjen på motløshet når den ene dagen etter den andre går uten at jeg rakk å åpne romanmanuskriptet. På hjemmekontoret står distraksjonene i kø! Det er nettopp det som er så flott med disse skrivereisene mine: Det eneste som forstyrrer er noen få og korte turer ut til solsengen.

Jeg skal ta meg sammen, for nå er det jo fint lite som gjenstår. Jeg jobbet veldig bra der nede, tidenes fineste og mest produktive skrivereise! Til og med været var det beste ever. Selv om jeg ikke kom helt i mål var det faktisk ikke så mye om å gjøre. Jeg fikk skrevet ferdig råutkastet den første uken, og resten av tiden rakk jeg å jobbe meg gjennom sånn omtrent 75% av manus. Nå gjenstår mindre enn en fjerdedel, og etter som det er siste del av manus som skal jobbes med, er det jo den delen som er ferskest og som stemmer best med hvordan historien ble til slutt. Det betyr færre rettinger av innholdet, men litt stramming av språk etc. må jeg jo regne med.

Oppdatering fra skrivereisen

Skrivingen har gått utmerket, men først en aldri så liten kakerlakk-oppdatering! Jeg fortalte om Kryp til besvær, og du lurer kanskje på hvordan den historien endte? Etter noen dager fant jeg en død kakerlakk under sengen. Den virket litt mindre, men mange insekter virker mindre uten aktive bein og følehorn, så jeg har overbevist meg selv om at samboeren min dessverre er gått bort.

Men frykt ikke - for her dukker det stadig opp nye eksemplarer. Jeg knertet nettopp det fjerde eksemplaret - i tillegg til romkameraten som jeg jo ikke knertet i det hele tatt, men som kanskje sultet til døde siden det jo ikke finnes annen mat enn meg på soverommet. De andre har vært brune og mye mindre, men ekstremt lette på foten der de piler av gårde med en brølende Herr Kreatur på slep. Alle bortsett fra den store har dukket opp på badet, så de kommer nok opp fra et sluk eller noe. Kakerlakker er en helt vanlig greie i varmere strøk. På tidligere skrivereiser, som jo aldri har vart kortere enn tre uker, har jeg sett max 1 kakerlakk per reise. Så dette stedet er slett ingen versting. De som driver stedet forteller meg at de legger ut gift tre ganger pr år, og at det er "hekkesesong" akkurat nå, og da kan faktisk voksne hunner FLY... Deilig! Jeg oppbevarer kofferten litt i høyden, som jeg pleier. Den er alltid lukket, og de få plaggene som er tatt ut ligger aldri på gulvet. Denne gangen skal jeg riste alt ekstra godt... Det hjelper uansett ikke noe å bli hysterisk, så jeg tar det med godt humør. Kjedelig å skulle speide etter krypene hver gang jeg går inn i et rom - noen ganger gløtter jeg til og med opp i taket, men det får jeg leve med.

Kryp til besvær

Herre min hatt (er det visst noe som heter)! Førsteutkastet er ferdig! Men først litt om min nye romkamerat... For når jeg er på skrivereise for å avslutte kryp-romanen, hva er vel mer naturlig enn å få en samboer i form av et gigantisk kryp? Den velvoksne kakerlakken som åpenbarte seg en halvmeter fra hodeputen min forsinket innsovingen med en snau time. Men selv om jeg ikke vet hvor den ble av etter jakten, sov jeg faktisk uforskammet rolig.

Er jeg litt mer avslappet enn jeg normalt ville vært, nettopp fordi jeg har skrevet om et omtrent like udelikat kryp det siste året. Gjennom research og lett fantasi har jeg nesten prøvd å bli dette krypet som jeg skildrer. Kryp-romanen (arbeidstittel) handler ikke om kakerlakker, men kanskje noe av den sympatien jeg har opparbeidet også kom nattens ubudne gjest til gode?

Kakerlakker er ikke farlige. Den svarte og lite delikate krabaten fra i natt, på størrelse med en fyrstikkeske og desidert den største jeg noen gang har sett, søkte tilflukt under den svære sengen, og selv om jeg etter mye styr fikk dratt sistnevnte litt ut fra veggen, hadde jeg ikke mulighet til å dele den eller å sette den på høykant etc.  Det var heller ikke så lett å se under den.

Skrivende i sommersol

26 grader i dag og egentlig har jeg det best inne. Det passer jo helt fint med at jeg er her for å avslutte kryp-romanen. Det blir naturligvis mange korte pauser ut i solen, men midt på dagen blir også det i varmeste laget.

Det går fint med skrivingen. Jeg har skrevet ca fem kapitler siden jeg installerte meg her, og det gjenstår sånn omtrent det samme, men de kapitlene som nå mangler skal være korte og vil ta mindre tid å skrive. Enda viktigere er det nok at flere uløste tråder har kommet på plass, også ved hjelp av helt nye momenter som historien trengte, men som heldigvis får plass i de allerede planlagte kapitlene.

Planen for skrivereisen er tredelt. Første uke av oppholdet skal alle kapitlene skrives, og det ser ut til at førstutkastet blir på omtrent 60.000 ord. Det er litt mer enn jeg opprinnelig planla, men så er desto større del av teksten allerede jobbet så mye med at den ikke trenger å bygges ut.

Om å bli eldre. Step by step.

Eller, om å bli litt eldre men føle seg myyye eldre. Man har etter hvert passert såvidt-godt-voksen, men er fortsatt ved godt nok mot til å tenke på seg selv som tjue år yngre. Dette handler ikke om å ha feiret enda en fødselsdag, men om å ta innover seg at livet faktisk rusler og går, om man liker det eller ei. Brått er man blitt såpass gammel at honnørbillettene blinker i det fjerne, selv om man naturligvis heller ville foretrukket en aldersbelønning i form av f.eks. ti bonusår. Det ville vært direkte uklokt å utsette de store drømmene og prosjektene i enda noen år. 

Herr Kreatur er fortsatt høyst oppegående, og halv pris på buss og teater kan jeg bare drømme om i mange år ennå. Forresten, jeg foretrekker jo å spasere og å oppleve forestillingen fra scenen, enn så lenge. Men, vissheten siger likevel inn, step by step, som man sier i min alder. For snart tar jeg vel én dag om gangen.

Nå befinner jeg meg i "seniorparadiset" Playa del Ingles, for å skrive. Den prosessen kommer jeg tilbake til, for i dag vil jeg heller dele noen situasjoner fra reisen, relatert til det å bli godt-voksen-pluss.

Snart klar for take-off

Det er kanskje ikke lov å si det - men jeg synes dagens illustrasjon er så fin at jeg nesten kjenner meg forpliktet til å fortelle at min årlige skrivereise til varmere strøk står for døren! Ja, bildet er gammelt, men det er bare én gang hvert år at det er aktuelt som illustrasjon. Nå pakker altså Herr Kreatur sin mikroskopiske koffert nok en gang!

Som vanlig går turen til Gran Canaria, og som vanlig blir hjemmekontoret med. Reisen varer i tre uker, og som vanlig på budsjett - om det lenger er noe som heter det tatt i betraktning at kostnadene for en sånn tur har gått mye opp og Euro-kursen dessuten er høy. Da er det jo litt greit at dette er etablert som en slags tradisjon, for da bruker jeg litt mindre tid på å veie for og imot.

Laptopen blir med og planen er å skrive mye hver eneste dag. På disse reisene er jeg nemig ikke ferierende turist som de fleste andre. Jeg samler ikke ferieminner, og hvis jeg oppdager kjente (i tide) unngår jeg dem fordi de færreste forstår at det er ok å være der alene for å skrive, istedet for å bli med på restauranter og utflukter og you-name-it. Det er godt ment, men altså - litt enklere hvis jeg greier å unngå å måte takke nei til å henge med halvkjente.

Denne gangen ble skriveplanene endret. Det har faktisk ikke skjedd før.

Skriver du visuelt?

I høst, da jeg skrev på nåværende romanprosjekt, slo det meg at jeg må bli flinkere til å skrive visuelt! Nå har jeg ikke sjekket om dette faktisk er en greie, men vil likevel slå et slag for at noen av scenene i et lengre manus bør være så visuelle at de faktisk blir husket billedlig.

Tenk deg at du leser en bok. Den er fylt med beskrivelser, dialoger og sikkert enda litt til. Vi vet at handling er bedre enn fortelling (show, don't tell). I stedet for å beskrive en hendelse er det altså mer effektivt å faktisk følge karakteren(e) mens de opplever den hendelsen forfatteren vil si noe om. I stedet for å bli fortalt at fru Karlsen er sånn og sånn, bør vi bli vist en situasjon hvor denne egenskapen hos fru Karlsen skinner gjennom. La leseren bli kjent med fru Karlsen selv, uten at vi pøser på med teskje etter teskje.

Jeg er den første til å innrømme at det er fort gjort å bli altfor detaljert i beskrivelsene, selv om jeg jo vet at det funker bedre som leseopplevelse hvis det faktisk er leseren selv som får tolke og sette sammen detaljene. Og her kommer det visuelle inn - når jeg er litt i tvil om at leseren vil forstå situasjonen sånn som jeg har tenkt den, uten at jeg tilbyr alle disse teskjeene, kan det visuelle være et ganske godt virkemiddel. Leseren husker sannsynligvis bildene enda bedre enn en strøm av ord.

Kamp mot kalenderen

Takket være en selvpålagt deadline jobber jeg nå med kryp-romanen hver eneste dag. Noen dager går det litt tregt, iblant også litt kjapt, men stort sett helt passe. Det gjenstod tross alt bare litt tekst. Etter at jeg omrokkerte en del tekst (forhåpentligvis for aller siste gang) viste det seg imidlertid at det ikke bare gjenstod 2-3 kapitler på å komme i mål med førsteutkastet, men nærmere femten...

Det rokket ikke særlig mye ved planen om å bli ferdig innen månedsskiftet. Det er jo bare å stå på litt mer, ikke sant? Kapitlene er stort sett så korte at økt antall ikke trenger å bety flere dager, men heller flere skrivetimer per dag. Deadline 31. januar kan fortsatt holde nesten fint.

Selvfølgelig dukker det også opp mange nye spørsmål og muligheter i en sånn innspurt. Spesielt en telefonsamtale mellom en av hovedkarakterene og en person som jeg egentlig ikke visste skulle ha noen funksjon utover å besvare telefonoppringingen. Og så utartet det seg altså ganske mye kun basert på dialogen mellom de to personene. Det ble plutselig flere muligheter til å komplisere hele fortelingen, og kanskje til og med legge inn en ekstra handlingstråd. Det er vanskelig å stå imot!

Innspurt for kryp-romanen

Jeg starter det nye året med å fokusere aller mest på Kryp-romanen. Jeg har satt meg som mål å bli ferdig med førsteutkastet innen neste uke, altså om ca ti dager, og deretter bruke en uke på å jobbe meg gjennom teksten en gang til med diverse mindre justeringer og tillegg.

Jeg er ikke overbevist om at jeg kommer helt i mål på så kort tid, men inntil videre må jeg jo nesten tro at det er mulig!

Planen var at førsteutkastet skal være på bare halvparten av tekstmengden jeg ser for meg at jeg skal sende til et forlag. Kryp-romanen skal være på rundt 80,000 ord, muligens litt mer. Det er visst passe for en debutant, har jeg lest.

Nå tenker du vel at det blir svært krevende, for ikke å si umulig, å skrive halve tekstmengden i løpet av en uke, og det har du nok rett i.

Nytt år og nye muligheter - og litt om motiver

Godt nyttår! Det tar nok som vanlig litt tid å venne seg til å skrive 2024, men det er fort gjort å lage planer for det nye året. Bortsett fra at tiden går altfor fort og jeg gjerne kunne tatt 2023 en gang til før vi går videre, så forbinder jeg egentlig et nytt år med mye positivt. Alt jeg ikke fikk gjort i fjor kan gjøres i det nye året!

I romjulen fokuserte jeg på Kryp-romanen, og jeg skulle jo komme med en statusrapport her på bloggen. Men akkurat som 2023 gikk også romjulen ufattelig fort. Litt sånn - hei, hvor ble den av? Etter noen år med stadig nye påfunn og flere forsøk på å pushe egen komfortsone, vet jeg jo godt hvorfor romjulen ikke satte større spor: De fleste dagene ble nemlig helt like. Da er det heller ikke så mye å se tilbake på, og selve tidsbegrepet viskes bort.

Men - tilbake til at nytt år gir nye muligheter - det er altså ikke for sent med en oppdatering på fjorårets største skriveprosjekt. Tanken var å gjøre ferdig førsteutkastet i 2023. Kryp-romanen  skal være nokså enkel, fortalt fra A til Å uten flere tidslag etc., og jeg hadde strategien klar for å oppnå dette. Fortellingen  ble naturligvis litt mer kompleks enn jeg planla, men det gjør jo bare skrivejobben litt mer interessant. Men, som så ofte stod nok ikke innsatsen helt i stil med intensjonene. Særlig i sommer ble det skrevet fint lite, og da falt jeg dessverre også litt ut av prosjektet. I høst tok jeg tak i det igjen, men brukte altfor lang tid på å komme inn i fortellingen. Lengre pauser er aldri av det gode, i alle fall ikke før førsteutkastet er på plass.