Tiden kommer og tiden går

I disse dager er faktisk jobbpermisjonen formelt over. Egentlig burde jeg kjent på 1. november som en slags milepæl, en nesten like viktig og personlig dato som da jeg gikk ut i to års permisjon. Men nei, gårsdagen kom og gikk uten at jeg ofret dette en eneste tanke. Nå er jeg ørlite grann bekymret, for jeg greier ikke å mobilisere den gnisten og enthusiasmen som burde være her akkurat nå.

Skiftet har imidlertid ikke gått fullstendig upåaktet hen. Forleden var jeg sammen med gamle jobbkolleger fra hele landet og ble behørig takket av. Det var hyggelig og litt rart å se alle igjen, jeg kjente på både vemod og at jeg har alt litt på avstand siden jeg jo allerede har vært ute av dansen nokså lenge. I heimen vitner en gedigen blomsterbukett og flere andre gaver om et kapittel som nå er ugjenkallelig forbi. Den tiden vil aldri komme igjen, akkurat som jeg jo hadde planlagt.

Allikevel føler jeg meg litt tom. Burde jeg ikke boble over av initiativ og skapertrang? Få en ny bølge med optimisme, omtrent som da jeg startet permisjonen og alt var nytt og spennende? Være positiv, glad, kanskje til og med lett propell? Dette burde ha vært en etterlengtet tid, akkurat som gårsdagen og alle de dagene som kommer i november. Det finnes et hav av muligheter foran meg, men også en god porsjon begrensninger og usikkerhet, så klart. At min egen manglende iver skulle bli en av begrensningene hadde jeg vel ikke helt sett for meg...

November bør kunne bli en god arbeidsmåned. Det blir ingen reiser til feriehuset denne måneden, så jeg har 30 flotte høstdager som kan brukes til akkurat hva jeg selv vil! November byr på mørke kvelder, ja selv dagen kan være litt mørk hvis det ikke er klarvær. Perfekt for innejobbing og dyp konsentrasjon, ikke sant?

Men så var det dette med den manglende gnisten... Det er synd og si sånn like etter at jeg er fullstendig fri fra gamlejobben, men akkurat nå ivrer jeg faktisk ikke for ett eneste prosjekt! Jeg surfer litt, følger opp litt administrativt her og der, som jeg jo pleier å gjøre ved månedskifter. Men skriveøktene får jeg ikke helt taket på. Selv bloggoppdaternger ligger jeg på etterskudd med. I oktober produserte jeg uvanlig lite til nettbutikkene. To noveller som ble sendt inn må jobbes mer med, men selv om det er snakk om småjusteringer og med et visst håp om å få solgt i alle fall den ene, kvir jeg meg for å sette igang. Jeg mistenker meg selv for å lete etter unnskyldninger for å slippe.

Så selv om tid blir en generøs ressurs framover, kjennes det litt som om jeg bare lar den gli forbi. Hilser dagene velkommen men lar dem passere uten å mukke! I dag har jeg tatt meg litt sammen og fotografert en hel del høstløv som jeg plukket inn og la i press sist søndag, med tanke på framtidige designer for nettbutikkene. Sitter her med litt god samvittighet for å ha jobbet litt, selv om det var fort gjort. Men hva med resten av dagen, resten av uken og måneden november? Hvilke avsporinger kommer jeg til å prioritere for å slippe å unna det jeg trodde jeg hadde mest lyst til å gjøre? Kassen er dessuten helt tom, så jeg er jo bare nødt til å produsere noe som kan generere inntekter rimelig kjapt!

Hm. Er det rett og slett for lenge siden jeg bakte muffins?