Hjemmekontoransatt lengter litt tilbake

Oi, sier jeg bare - ikke et eneste blogginnlegg i september! Jeg har mye på hjertet framover, så det var jo ikke meningen å være helt taus, men høsten har vært minst like travel som jeg regnet med, og jeg ser vel også et skifte i hvordan arbeidsuken fortoner seg generelt sett.

Hjemmekontoret er plutselig blitt en slags frisone, heller enn et sted jeg virkelig skal jobbe. Misforstå meg rett, jeg har fortsatt mange prosjekter på gang, og i løpet av fire år som frilansboms har jeg vel sløvet en halvtime på sofaen i stuen bare én gang da jeg hadde tiltagende forkjølelsesgruff, hvis jeg husker rett. Men, det siste året har stadig mer av tiden min blitt brukt andre steder. Det skyldes først og fremst flere sceneproduksjoner hvor jeg har medvirket, men også enkelte andre oppgaver. I forestillingen hvor jeg skulle være standby, ble jeg istedet hovedaktør for den rollen, og plutselig ble det langt mer tidkrevende. Jeg er rett og slett sliten når jeg endelig har en dag på hjemmekontoret, og da velger jeg nok ubevisst å jobbe med enkle oppgaver. Jeg savner faktisk det første året som frilans, da var de fleste oppgavene lullet inn i lett naive drømmer, og ikke realitetsforankret sånn som nå. Vi trenger å dagdrømme litt når vi skal utforske noe nytt, ikke sant?

Jeg har tenkt og mimret litt i det siste. Ikke så mye på hva målene mine var i 2014, men på hvordan stemningen rundt alt sammen var. Det var spennende, skummelt og forløsende. Jeg fant gradvis fram til aktiviteter hvor jeg faktisk fikk til noe, samtidig som det skrikende behovet for inntekter fungerte som en slags pisk. Jeg likte at hverdagen ble en oppgave som skulle løses på en ny måte.

Det lå faktisk en slags tilfredsstillelse i det å ha bare en tier igjen på konto ved månedslutt, og desto større var gleden de perioden hvor jeg lå litt frampå økonomisk. Jeg er fortsatt ekstrem på budsjett og forbruk, men slapper litt mer av fordi det har gått seg til. Før eller siden vil et av inntektsbeina mine svikte, eller uforutsette utgifter kan velte alt sammen, men jeg er uansett litt mer avslappet på den fronten, fordi det jo gikk greit de periodene det ikke burde gått greit i det hele tatt.

Jeg har ennå detaljerte todo-lister, et system jeg har utviklet gjennom disse fire årene. Det hjelper meg med å titte innom alle rutiner jevnlig, for å unngå at skippertak kan komme i veien for jobboppdrag som jo kan dukke opp nokså brått. Det skulle vel tatt seg ut om jeg må takke nei til en lite filmrolle fordi jeg nok må komme ajour med regnskapet mitt. Det skal selvfølgelig ikke få skje, selv om jeg det siste året har utsatt stadig flere oppgaver. Skippertakene kommer nok, men er ennå relativt fleksible mtp deadline.

For fire år siden fortonet også skrivingen seg litt som et Soria Moria. Jeg visste at jeg kunne og ville, men hadde ikke forsøkt. Jeg har ennå ikke kommet i mål med manuset mitt, og heller ikke kommet i gang med de manusideene som har stått i kø og banket på. Det mangler ikke på ideer, men siden jeg ikke tjener én krone på å skrive store tekster, får ikke skrivingen mest prioritet. I høst har jeg imidlertid satt av flere uker hvor Vitenskapsromanen endelig skal jobbes med igjen, for med all jobbingen i Operaen har jeg det bittelitt romsligere økonomisk ut året. Jeg håper jo at det gir meg en slags indre ro.

Men altså - når ukene er travle gleder jeg meg aller mest til en litt kjedelig dag på hjemmekontoret. Det blir som en frisone, selv om jeg også ligger litt bakpå med mange oppgaver. Tenk at i starten tilbrakte jeg noen ganger to uker sammenhengende på hjemmekontoret - for en fantastisk tidsboble det faktisk var! Ikke så rart at det trigget både kreativitet og arbeidslyst!

Gode høstdager ønskes!