Utenfor komfortsonen

Mye av det jeg har foretatt meg som frilansfant de siste tre årene har vært basert på at jeg ville riste litt i meg selv og sjekke hva som finnes utenfor den berømmelige komfortsonen. Jeg ville teste ut hva jeg kunne få til på områder hvor jeg ikke hadde fokusert noe særlig, men som jeg trodde jeg ville like å utforske, som f.eks. skriving og film. Samtidig kjente jeg også et behov for å bryte litt med det vante, og du som har fulgt meg her på bloggen eller på facebook vet jo at jeg har gitt meg selv en del utfordringer.

Skal, skal ikke? Kan, kan ikke? Mantraet mitt har vært at ingenting er umulig, enkelt og greit! Jeg kan faktisk få til hva som helst hvis jeg bare vil! OK, litt på kant med janteloven, og dette lille opprøret kan jeg sikkert skylde på alderen min. Som godt voksen er det mye lettere å ta meg selv mindre seriøst, å ikke være så redd for å dumme meg ut. Lettere å tillate meg å gjøre greier fordi jeg vil og ikke bare for å oppnå heder og aksept. Jeg har ikke lenger noe å tape på å utfordre meg til å gjøre ukomfortable greier, tvert imot gir nye blundere også minner og økt selvinnsikt. Når jeg gir litt blaffen, så er det jo heller ikke lenger så skummelt. Og jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har også vært ung og opptatt av å gjøre de riktige tingene, eller ihvertfall å ikke skille meg altfor mye ut. Vi strekker oss jo alle etter et slags ideal, ikke sant, om nå den påvirkningen kommer utenfra eller innenfra.

Ved å gå utenfor komfortsonen, tenker jeg først og fremst på å gjøre noe nytt og å ta flere sjanser. Jeg takker stort sett ja til filmoppdrag som innebærer en utfordring, noe nytt som jeg kanskje kan lære noe av. Det kan innebære at jeg går og gruer meg litt i et par uker, men noen ganger er det ikke først og fremst det å takke ja som er mest utfordrende. I ettertid kan opplevelsen av å ikke ha gjort en god nok jobb være vel så slitsom. Det kan være et hårfint skille mellom det regissøren forsøker å få meg til å gjøre og det jeg faktisk presterer, men avviket kan ha stor betydning for resultatet. Jeg vet imidlertid nesten aldri hva som foregår inni regissørens hode etter opptaket - ble det så feil at han eller hun funderer på om hele scenen må amputeres, eller ble det nok materiale til at klippen kan redde scenen, selv om jeg ikke presterte topp hele veien? Jeg føler meg passe teit de gangene jeg tror at jeg ikke strakk til, og særlig når jeg kjenner at jeg muligens har det i meg. Om jeg bare hadde fått én sjanse til! Den ukomfortable følelsen følger meg gjerne i flere dager. Kanskje er det faktisk først dagen etter opptak at jeg innser hvordan jeg burde ha løst oppgaven. Altså er jeg ikke fullt så tøff i trynet som jeg kanskje gir inntrykk av her på bloggen...

Komfortsonen utfordres ikke bare på filmsett, men også når jeg skriver. Noen ganger skriver jeg om temaer som jeg egentlig ikke kan særlig mye om. Det er jo bare spennende å gjøre research og å lese seg opp på noe nytt, men det hender også at jeg må ta noen snarveier fordi temaet tar så liten plass i teksten at det blir litt voldsomt å skulle lese mye. Eller jeg skriver om følelser som jeg aldri selv har kjent på, eller situasjoner som jeg ikke har erfart. Som forfatter må jeg selvfølgelig dikte, og selv om jeg tror det blir troverdig finnes det alltid en mulighet for at det ikke er det. Og dette vet jeg jo når jeg selger teksten. Andre ganger må jeg overtale meg selv til å selge - joda, denne novellen er god! Jeg bruker aldri pseudonym, så jeg må stå for alt jeg leverer, også det som jeg ikke er så sikker på at er godt nok.

Jeg går langt utenfor komfortsonen min når jeg skal selge noe jeg har produsert eller ønsker å gjøre. Med flere tiår i fast jobb har jeg aldri hatt behov for å selge inn meg selv som en ressurs. Jeg har presset meg selv litt på dette området også, jeg liker nemlig ikke å skryte av noe jeg har gjort. Enda verre - jeg har lært meg å selge inn en skuespillerprestasjon som jeg ikke en gang vet om jeg er i stand til å levere. Det nytter ikke å ta noe forbehold, for da får jeg jo ikke oppdraget! I stedet må jeg si at javisst, dette høres spennende ut og jeg kan få det til! Tenk deg at du sier noe sånn mens hele kroppen din gjør motstand fordi du innerst inne egentlig håper at du ikke får akkurat det oppdraget!

Og så ender det noen ganger med at du faktisk får jobben!

Komfortsonene våre er ulike og påvirkelige. Jeg har lært at det ubehagelige kan bli grei skuring etter litt tilvenning. Jeg er veldig glad for at jeg har sparket ut så mange baller som jeg har gjort til nå, og flere skal det bli. Når du jobber frilans er du avhengig av å skape muligheter, du trenger ikke å ta stilling til hva som kan skje etterpå, det kommer senere. Mulighetene er det viktigste, de må komme først. I dag har jeg gått litt utenfor komfortsonen igjen, jeg har nemlig sendt en henvendelse til flere av hovedstadens større teaterscener, for om mulig å bli vurdert for et lite oppdrag på scenen en gang i framtiden. Jeg roper «Se, her er jeg og jeg er ganske flink!», men om jeg i det hele tatt har noen mulighet trenger jeg ikke å bekymre meg for akkurat nå.

Time will tell - kanskje blir det total stillhet.