Takknemlighet og armklyping

I dag er en sånn dag hvor jeg ser meg tilbake. Jeg er takknemlig for at jeg faktisk har overlevd frilanstilværelsen i fire år! Det var det muligens ikke så mange som regnet med, kanskje heller ikke jeg selv.

For nøyaktig 4 år siden befant jeg meg midt i skiftet mellom fast jobb og alt det nye. Jeg hadde sagt opp jobben uten å vite nøyaktig hva jeg skulle gjøre videre. Det eneste jeg visste sikkert var at jeg var nysgjerrig på om jeg kunne få til noe kreativt på egen hånd, altså en nokså stor omstilling fra å ha jobbet med økonomi og administrasjon i omtrent tretti år.

Jeg må jo flire litt når jeg ser for meg hvordan jeg ville reagert hvis noen dengang hadde trukket meg til siden for å fortelle meg hvordan hverdagen min ville se ut fire år senere. Ja, hvordan ville jeg ha reagert?

Den gangen visste jeg nemlig ingenting om hvordan man får endene til å møtes som frilansboms, eller om jeg i det hele tatt ville holde meg flytende det første året. Planene var stort sett naive og svevende. Jeg hadde ennå ikke forsøkt å skrive en eneste novelle, jeg hadde ikke engang tenkt at jeg kunne prøve meg som filmstatist, og nettbutikkene var heller ikke unnfanget. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg kunne gå fram for å sjøsette de svært vage planene mine og nesten all framtidig inntekt var basert på aksjeutbytter.

Se for deg at en fremmed tok tak i meg en novemberdag i 2014:

- Om 4 år jobber du sammen med internasjonale opera- og ballettstjerner i Operahuset i Bjørvika, hvor du er med i to ulike oppsetninger - samtidig! En opera og en ballett.

Jeg ville nok ha ledd av en så hårete og usannsynlig spådom, kanskje også stemt i en tøysete arie, liksom for å understreke at jeg forstod at det var en spøk. Men så ville kanskje den samme personen festet grepet om armen min, og fortsatt i fullt alvor:
- Foranledningen til dette er jo at du medvirket i 53 forestillinger for mer enn 75.000 publikummere på det som fram til 2008 var landets nasjonale operascene!

Jeg ville trolig blitt litt skremt av en sånn uttalelse, jeg hadde tross alt aldri stått på en scene før og hadde jo heller ingen ambisjoner i den retningen! Så hvor dustete var ikke dette vaset? Men så ville vedkommende bøyd seg enda litt nærmere og hvisket fortrolig:
- Det blir jo nesten en naturlig utvikling når du tross alt har mer enn 50 arbeidsdager årlig foran kamera på diverse TV- og filmproduksjoner.

Øhh...? Et kort øyeblikk ville jeg nok kjent meg en anelse opprømt - men kanskje også ant en tiltagende uro. Hva om vedkommende virkelig kunne se inn i fremtiden? Hvor urimelig det enn hørtes ut, tenk om alt dette faktisk skulle slå til! Men uansett - det var jo ikke dette løpet jeg hadde sett for meg. Den eneste konkrete planen min på dette tidspunktet var å prøve å skrive litt.
- Men det gjør du jo også! Om ikke romanmanuset ditt blir antatt innen 4 år, har du ihvertfall solgt 30 noveller til ukeblader i to nordiske land...

Men betyr dette at det vil gå rundt økonomisk?, ville jeg kanskje spurt.
- Jada! Aksjeutbyttene blir riktignok en fiasko, men nettbutikkene dine vil dekke nesten halve inntektsbehovet ditt. Og, det vil gå litt bedre for hvert år. Og selv om du lever godt under den såkalte fattigdomsgrensen, kommer du til å tilbringe 3-5 uker ved Middelhavet hver vinter.

På dette tidspunktet ville jeg trolig hatt behov for å sette meg ned litt. Jeg hadde jo ingen planer om nettbutikker? Jeg hadde aldri hatt sansen for å dra til varmere strøk, og jeg elsker jo den norske vinteren! Hvis ikke vedkommendes stramme grep om overarmen min allerede gjorde vondt nok, burde jeg nok også klype meg selv i armen. Nettbutikker, noveller, filmjobber, romanmanus, sceneerfaring, operahuset og årlig utenlandsopphold? Det hørtes ganske hysterisk ut!

Så rart å se seg tilbake! Det har skjedd vanvittig mye fint, jeg har vært utrolig heldig! Mye av dette ville fortonet seg som fullstendig utopi den gangen jeg hoppet - vitsing om Hr Kreatur i en opera- eller ballettoppsetning ville garantert gitt ukens latterbrøl i gamlejobbens lunsjpause høsten 2014. Akkurat nå kjenner jeg på stor takknemlighet for at de første fire årene som frilansboms er vel i havn. Jeg har ikke gjort stor suksess, men jeg har fått til litt nesten hver gang jeg har forsøkt meg på noe nytt. Mye har handlet om å skape og gripe muligheter, og der har jeg nok vært ganske flink. Det ligger stor utvikling i det å takke ja til oppgaver utenfor komfortsonen, for det er der mye av det minneverdige finnes. Det eneste jeg angrer litt på er at jeg ikke har jobbet enda hardere med det meste, kanskje også med snev av ambisjoner.

Men det kommer jo flere år med nye utfordringer - og vi bomser trenger også noe å strekke oss etter...