Forfatterspiren som ble for rik?

Du kan ikke ha unngått en av årets første bokutgivelser, «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte, som har tatt bokmarkedet med storm og nesten daglig blitt bejublet eller kritisert i media. Og fordi boken i stor grad kritiserer en politisk sovepute er det selvfølgelig viktig at den skaper debatt. Med litt flaks kan  enkelte politikere våkne opp fra oljefondsdopen.

Er Herr Kreatur blitt like lat som Regjeringen?

Jeg har ikke lest boken og har heller ikke studert samtlige kommentarer, men basert på de mange inntrykkene kjenner jeg likevel at jeg er ganske enig med forfatteren i hovedlinjene. Vi er nok en sløvere stat enn vi ville vært uten oljefondet. Fondet er både en velsignelse og en forbannelse, for uten denne rikdommen ville politikken i større grad søkt å løse problemer. Og jeg vil legge til at folk flest nok blir litt likegyldige og ukritiske, når de fleste av oss jo har det så godt. Hvorfor skal vi da bry oss om hva som skjer eller ikke skjer på politisk nivå?

Prinsippet om at man blir mindre opptatt av å forbedre system og rutiner når man uansett har tilgang på penger, kjenner jeg faktisk godt igjen fra min egen private andedam. Nei, jeg har ikke plutselig fått meg et lite oljefond, og for å være helt ærlig så er jeg ikke en gang helt sikker på hvorfor økonomien min føles mye mindre komplisert nå enn for bare noen år siden. Men en ting er helt sikkert, da jeg så vidt fikk endene til å møtes var jeg mye flinkere til å løse de hverdagslige utfordringene ved å endre rutiner, sammenligne løsninger og kanskje til og med å ta en omvei for å spare noen kroner. Det siste året fortoner alt det der seg som et fjernt minne.

Da jeg sa opp fast jobb for ti år siden, hadde jeg spart opp en liten reserve for å klare meg i alle fall et halvt år til jeg fant nye måter å tjene nok til mat på bordet og strøm i kontakten. Jeg trodde utgangspunktet var godt siden jeg hadde investert ganske mye i oljebaserte aksjer, hvor det ble utbetalt rimelig store utbytter hvert eneste kvartal. I ettertid er det nærmest tragikomisk å se at den dagen jeg leverte oppsigelsen, var samme dag som oljeprisen kollapset. Konsekvensen ble at ubyttene opphørte og investeringen min gikk tapt. Altså uteble de kvartalsvise innbetaklingene som jeg hadde budsjettert ut fra- det ble tøffe tider mye tidligere enn jeg hadde tenkt meg.

Det fantastiske med å leve på sparebluss, i den forstand at man gjerne spaserer en times tid for å spare en 10-er på tilbud på en pose kaffe, er at kreativiteten blomstrer opp. Nød lærer nøgent kreatur at spinde! Man blir oppfinnsom, forventningene justeres og man investerer mer tid og oppmerksomhet på områder i livet som man kanskje tok for gitt. Nå var det jo selve poenget med at jeg sa opp gamlejobben, at jeg ville presse meg selv litt på å teste ut diverse kreative greier. Greier som jeg tidligere ikke hadde tatt skikkelig tak i fordi jeg ikke trengte det. Når økonomien strammet seg så brått og radikalt, ble det enda viktigere å løse floken. Alle muligheter måtte prøves. Med unntak av noen måneder under pandemien har jeg ikke mottatt noe fra NAV. Planen var jo å greie meg selv uansett. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg tviholdt på å takle et så stramt budsjett, for ellers ville jeg nok ikke satt i gang med så mange prosjekter som det faktisk ble. Når vi ikke trenger å gjøre noe, blir det jo lett til at vi ikke gjør det, ikke sant? Akkurat det gjelder nok Regjeringen like mye som Herr Kreatur.

For å få budsjettet til å gå opp måtte jeg kutte alt unødvendig forbruk og selvfølgelig også utrette noe. For at det siste skulle skje, måtte jeg tvinge meg til å ta det første ubekvemme skrittet inn på nye felt. Og ikke minst, jeg kunne ikke produsere for skrivebordskuffen, men måtte selge meg - noe som også var nytt og ubehagelig for meg.

Hadde jeg hatt et minioljefond i ryggen, ville ingenting av det jeg har gjort de siste ti årene skjedd. Fint lite kreativitet ville blitt trigget. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg ville gjort færre endringer i forbruket mitt, tatt tak i færre utfordringer og generelt skapt langt færre muligheter. Nå skal jeg ikke skryte på meg mer enn det som faktisk ble utrettet, men mulighetene ble etter hvert mange og enkelte også ganske utfordrende. Ikke minst fant jeg løsninger på hverdagslige ting gjennom beinharde prioriteringer. De bidro igjen til å bygge ryggrad.

Dagens Norge trenger knapt å prioritere noe som helst. Det finnes midler til det meste, enten i år eller neste år. Det eneste som bremser bruk av oljepenger er den såkalte handlingsregelen som var ment å begrense hvor mange prosent av oljefondet som årlig kan brukes. Prosentsatsen ble imidlertid satt mens fondet var mye mindre enn i dag. Fordi det i dag er så vanvittig stort, har ikke lenger den prosetsperren noen praktisk betydning, summene er nærmest kvalmende store og statens administrasjon kan fortsette å ese ut nesten uten umiddelbare konsekvenser. På lang sikt vil vi derimot ha enorme problemer med å opprettholde et så gedigens statsapparat med mindre inntektsskatten "dobles". Når utgangspunktet er astronomisk blir også en liten prosent av utgangspunktet enormt mye. Jeg mener handlingsegelen ikke lenger har noen hensikt - det har ingen hensikt å regne årlig maksbeløp i prosent, man bør i tillegg ha en øvre beløpsgrense.

Ingen politiske partier vil innføre en sånn begrensning, for det ville jo bare medført at de selv - før eller siden - vil måtte jobbe med et statsbudsjett som ikke lenger strekker til. Da ville regjeringen bli tvunget til å gjøre upopulære kutt, og alle vet jo at kutt kan bli sraffet ved neste valg. Partiet ville dessuiten risikere å måtte nedprioritere sine egne ideologiske kjepphester, for det ville ikke lenger vært midler nok til å strø om seg i hytt og pine. Når den dagen kommer at oljepengebruk virkelig begrenses, må det kuttes betydelig i statlige kostnader og administrasjon, men også skatte- og avgiftstrykket for vanlige folk kan eksplodere. Den sørste forskjellemn blir imidlertid at politikerne igjen må søke og tilrettelegge for gode og langsiktige løsninger som faktisk bygger landet.

Min egen økonomi gikk altså rundt i 2024, men det bidro ikke til et givende år. Kreativiteten uteble nok fordi det ikke var like stort behov for den. Skriving ble en tvangsgreie mer enn en glede. Jeg skapte nesten ingen nye muligheter og jeg startet ikke noe nytt. Jeg forsøkte ikke en gang hardt nok å tvinge meg selv til å skrive mer. Fordi jeg hadde penger på konto, hastet det heller ikke med å forbedre egne rutiner.

Sovepute er noe jeg forbinder med passivitet, unnfallenhet, lavt ambisjonsnivå og kanskje også litt latskap. Jeg finner absolutt ingen positive kvaliteter relatert til soveputen. Sånn sett hadde jeg faktisk en hel del til felles med Regjeringen i fjor, noe jeg håper jeg kan unngå i 2025.