Det er bare én uke igjen av denne skrivereisen. Jeg har jobbet nesten så godt som jeg håpet på, og det er vel bare naturlig at jeg ikke skriver ferdig hele førsteutkastet til ny roman på tre uker. Jeg synes at jeg har jobbet bra, og enda blir det jo mange skriveøkter før jeg vender mulen nordover igjen.
Jeg har det med å foretrekke usympatiske hovedkarakterer, kanskje det er et feilgrep?
I Vitenskapsromanen er litt av poenget at leseren ikke skal like hovedkarakteren. Han er til og med litt dum og nok ingen person som leseren vil ønske å identifisere seg med. I det manuset er det riktignok tematikken som er tenkt koblet til leseren, men jeg har noen ganger lurt på hvordan forlaget forholder seg til et manus med en nokså usympatisk og håpløs anti-helt.
I Kryp-romanen er hovedkarakteren igjen en mann, og han er heller ikke så lett å like. Denne gangen har han riktignok en god grunn, og hardheten etc har en slags hensikt, så jeg synes vel han er litt mer sympatisk enn han fra Vitenskapsromaneen. Hvis jeg var en erfaren forfatter som var kjent for mine usympatiske karakterer, så var jo dette helt som forventet, men her skal jeg prøve å få napp for aller første gang, og det har slått meg at det kanskje ville vært enklere hvis hovedkarakteren var litt lettere å like...
Hva med dine hovedkarakterer? Er du bevisst på hvordan de framstår allerede før du starter skrivingen, eller utvikler de seg litt som de vil i løpet av skrivingen? Har personligheten deres betydning for selve plottet eller framdriften? Hovedkarakteren skal jo aller helst utvikle seg i løpet av fortellingen.
Veldig interessant spørsmål. Som leser merker jeg at bøker med hovedpersoner jeg ikke får til å like eller får lyst til å heie på, er tyngre å lese. Og det kan nok også hende jeg ender opp med ikke å lese ferdig, eller ikke like boka fullt ut.
SvarSlettMen det kan også fungere veldig godt, ved at jeg som leser føler meg utfordret - her fikk jeg noe å bryne meg på, gitt! Eller det er tankevekkende, engasjerende og lærerikt å gå inn i en person som jeg opplever som veldig annerledes.
Som forfatter handler det vel mer om at man må få karakteren til å leve, slik at man kan leve seg inn i hvordan vedkommende tenker og agerer. Som forfatter kan det være vel så interessant å gå inn i et usympatisk menneske og forske litt på hvorfor er hen slik eller sånn.
Jeg tror det kan variere hvorfor man eventuelt ikke liker å lese om usympatiske personer. Er det fordi man overhodet ikke kan identifisere seg med vedkommende? Eller er det fordi man ikke kan forstå vedkommende, at hen på sett og vis ikke virker troverdig? Eller handler det om motivasjonen for å lese? Hvis man leser for å hygge seg, vil man egentlig tilbringe x antall timer med personer man ikke liker?
Jeg har ingen klare formeninger om hva som vil fungere eller ei. Mye avhenger av fortellingen, formen, språket, hvorvidt man vil velge å lese om usympatiske mennesker eller ei.
Takk for lang og nyttig kommentar, Rand! Vet dessuten at du leser mye. Ja, språket og storyen bør kanskje være det viktigste. Det er jo for tidlig for med å vite om Kryp-romanen holder mål. Det jeg ser er at jeg lar den usympatiske hovedkarakteren være altfor mild. Må nok ta en ekstra runde etterpå for å "usympatisere" ham :) Fortellingen er ikke krim, men har et snev av mystikk likevel, og jeg tenker personligheten e viktig for å få fram nysgjerrighet hos leseren.
SlettOi, dette synes jeg også var et interessant spørsmål! Akkurat nå skriver jeg sakprosa, men jeg har også prøvd meg innenfor skjønnlitteratur. I et av mine eldre manus, for tiden i venteskuffen, møter vi ikke bare positive og hyggelige folk men også noen slemme, som utfordrer historien.
SvarSlettDet er spennende å utstyre personlighetene med egenskaper og bakgrunn, og se hvordan de mindre hyggelige agerer i historien. Akkurat her var de slemme ikke hovedpersoner da, men spennende å se de ulike trekkene likevel.
Hei og takk for innspill! Ja, sjangeren betyr jo litt, saksprosa kan sikkert han noen usympatiske karakterer hvis det framhever plottet, men det er sikkert vanligere i andre sjangre. Nå blir vel også noen romaner klassifisert som saksprosa, pluss jeg leste en kritisk kommentar om at sjangeren nå visstnok rommer alt fra medisin til strikkeoppskrifter.
SlettJeg skiller også mellom slemme/onde karakterer som kanskje er mest typisk for en krim, og en roman hvor den usympatiske hovedpersonen i hovedsak forholder seg til sin egen hverdag. Men, alle disse retningene kan helt klart gli litt over i hverandre, akkurat det gjør det jo ekstra spennende å skrive :)