Forberedelser til roman

Jeg har ikke så mange romanmanus på samvittigheten, men jeg har skrevet en del fortellinger opp gjennom, både noveller, noen filmserier (eksperimentering) og tre romaner.

For alle slags fortellinger har jeg erfart at skriveprosessen blir mer rasjonelt hvis jeg har gjort gode forberedelser som da gjerne oppsummeres i en komprimert disposisjon. Jo tidligere i prosessen jo bedre. Så her vil jeg skrive litt om noe av det jeg tenker et sånn forarbeid bør omfatte. I en senere bloggpost vil jeg dele hvordan jeg samler det meste i en disposisjon.

En disposisjon består av mange elementer, som hver for seg er viktige og som samlet utgjør historiens bakteppe. Jeg tenker da primært på karakterene, stedene hvor handlingen utspiller seg, og selvfølgelig selve plottet - den tråden som skal binde det hele sammen og som forhåpentligvis inneholder nok begivenheter og framdrift til at leseren får lyst til å lese videre.

Nå er det jo ikke sånn at et plott nødvendigvis blir bra bare det har mye handling, fortellingen kan også være fin selv om den er litt stillestående og foregår på et indre plan. Uansett må forfatteren ha et forhold til plott, karakterer og miljøer, og når jeg har mye av dette på plass tidlig i prosessen, bruker jeg vanligvis mindre tid senere på redigering av selve teksten. Plottet er heller ikke der utelukkende for leseropplevelsen, men gir også en nyttig rettesnor for forfatteren når mye av innholdet jo skal diktes mens skrivejobben pågår. Det skal tas mange valg underveis, men når du vet i hvilken retning fortellingen og karakterene skal, blir det også mye lettere å vektlegge de riktige momentene.

Jeg liker kanskje aller best å forberede karakterene og hver enkelt blir fort et eget lite univers med forhistorier, preferanser og motiver. For de fleste av oss har livet bydd på både med- og motgang, som igjen har bidratt til å forme den vi er. En veldig stor del av det jeg noterer om hver enkelt karakter blir aldri gjengitt direkte i teksten, men jeg tror at det likevel er nyttig. Det farger sannsynligvis hvordan karakteren tar sine valg, oppførsel, reaksjonsmønster og forholdet til flere av de andre karakterene. For eksempel kan en karakters utdanning ha betydning for hvordan jeg lar ham vurdere en situasjon og hvilke valg han tar, men uten at jeg trenger å fortelle leseren hvilken utdanning det er snakk om.

Jeg pleier å gjøre en grundigere jobb for sentrale karakterer, men det tar ikke så mye mer tid å lage en bakgrunn for bikarakterene, også. Man får selv vurdere hvor den grensen skal gå, selv bruker jeg en slags regel om at alle karakterer som dukker opp i minst to kapitler skal ha et troverdig bakteppe, men selvfølgelig - ingen regel uten unntak. Servitøren ved et enkelt restaurantbesøk bryr jeg meg ikke om, ei heller taxisjåføren - med mindre disse har en funksjon eller involveres i en mer inngående dialog. Da vil jeg gjerne vite litt om hvorfor de har den jobben, hvordan de forholder seg til hovedkarakteren, kanskje også hvordan de uttrykker seg, om de har en  bra dag eller ei. Men ja, det kan fort bli mange karakterer i en roman, og hvor mye oppmerksomhet jeg gir den enkelte varierer litt fra prosjekt til prosjekt. Jeg vet at noen forfattere fyller minst en ringperm med bakgrunnsstoff og karakterbeskrivelser etc, men så omfattende gjør ikke jeg det. Skulle jeg satse på en bokserie med en hverdag svært ulik min egen, f.eks. fantasy, ville nok en sånn ringperm vært aktuell for meg, også.

Karakterene bør gis personlige preferanser: Favoritter innen visuelle uttrykk (farge, materialer, stil etc), musikk, mat, interesser, hvor sosiale de er etc. En kvinne som elsker gult vil sannsynligvis kle seg annerledes enn en som hater gult. Noen ganger er det nemlig vel så nyttig å vite hva de *ikke* liker. For eksempel at hun ikke har noen spesiell favorittfarge eller -stil, men kan ikke utstå hvit minimalisme. Han liker å lytte til all slags musikk, bortsett fra country - kanskje finnes det også en forklaring på hvorfor han misliker country. Hun slår gjerne av en prat med de fleste, bortsett fra folk som oser av selvgodhet. Sånne anti-preferanser kan farge en person vel så mye, tenker jeg. Mye av dette blir som nevnt ikke gjengitt direkte i teksten, men det kan være nyttig for å forstå hvorfor karakteren tar sine valg, både tidligere og nå i tidsrammen for fortellingen.

Som nevnt er karakterbeskrivelser viktigst for de mest sentrale personene, og da kan jeg samtidig notere litt om karakterens plass i plottet. Jeg tenker ikke på hvor vedkommende befinner seg i forhold til drapet som ble begått, eller om vedkommende har tillit til etterforskeren, men mer karakterens utvikling. For et brukbart plott MÅ inneholde en utvikling for de viktigste karakterene. De skal gjennom en historie som det jo er verdt å utgi bok om, handlingen bør forandre dem på en eller annen måte, de bør fremstå som ulike versjoner av seg selv ved manusets begynnelse og slutt. Dette trenger ikke å være dramatiske forandringer, det kan gjerne begrense seg til et viktig valg som endrer kursen videre i livet, eller en ny måte å forholde seg til en gitt verdi eller karakter. Karakterenes utvikling gir dem troverdighet, pluss at den kan være vel så interessant for leseren, som å finne ut hvem som begikk drapet. Dessuten gir en utvikling hos hovedpersonene forfatteren mye mer å spille på enn om manuset er begrenset til en konkret kriminell hendelse. Hvorfor tror du at så mange krimetterforskere sliter med alkoholisme, pillebruk eller et havarerende ekteskap, som ikke har noe å gjøre med saken som etterforskes? Mange lesere kan relatere lettere til en karakters personlige valg, enn en forbrytelse. Det har liten hensikt å være uenig i at bussjåføren ble myrdet, men leseren kan engasjere seg sterkere ved at man er enig eller uenig med hovedkarakterens veivalg.

Beskrivelser av steder og miljøer er også viktig, og når jeg setter opp noen stikkord allerede før jeg starter selve skrivejobben, reduserer jeg muligheten for at beskrivelsene spriker hver gang et sted omtales. Noen ganger er det nok å notere farger og materialer, for eksempel at restauranten har grønt gulvteppe, lyse vegger og ellers et rustikk preg. Jeg ville nok gått litt mer i detalj vedrørende restaurantbordet - duk, bordpynt, servise etc. Hva karakteren synes om dette hører ikke hjemme i disposisjonen, og kanskje er det uinteressant også i manus. Men det er viktig at ikke samme lokalitet plutselig har fått andre farger i et senere kapittel. Det er mye kjappere å lete opp disse opplysningene i disposisjonen enn å lete i et manus på flere hundre sider. Husk at mange steder også kan preges av lyder, lukter og lys. Det er vanligvis mer stemningsskapende å referere til sansene våre enn å fortelle hvilken farge det er på veggen.

Jeg tar nok litt lett på stedsbeskrivelser i disposisjonen. Noen ganger lager jeg en skisse over stedet, som for å vite hvordan inngangen er plassert i forhold til gatetrafikk, planløsning, himmelretninger (hvilke vinduer får morgen- og kveldslys?), og hvilket renommè stedet har sånn generelt kan også være en nyttig opplysning. Historikk for drift, oppussing, ansatte, stamkunder og eierstruktur lar jeg ligge, men kan være viktig å ha oversikt over hvis lokaliteten er sentral for handlingen. Generelt er det vel gjerne nok at ett eller to steder får mye oppmerksomhet i disposisjonen. Øvrige steder kan man sørge for å beskrive bare første gang de omtales, så slipper man å måtte lete etter tvetydigheter flere steder i manus.

Jeg tviler vel på at det finnes forfattere som har alle disse beskrivelsene klare før skrivingen starter for alvor. Det ligger dessuten i kortene at det meste i disposisjonen kan og vil bli justert, for å skrive betyr jo at forfatteren blir bedre kjent med både karakterer og steder, og ikke minst selve plottet. Nettopp fordi man neppe unngår justeringer underveis, er det så nyttig å ha en komprimert oversikt hvor alle nøkkelopplysninger samles.

Selve plottet bør imidlertid ikke justeres for mye, ihvertfall prøver jeg å unngå det før førsteutkastet er klart. Når jeg får nye ideer kan jeg heller skrive dem ned for å vurdere endringene senere. Tidligere har jeg skrevet et helt romanmanus, for deretter å få åpenbaringer som snudde opp ned på nesten alt. Selv om jeg tror at omskrivingen ble bedre, ble det jo ekstremt mye ekstraarbeid som kunne vært unngått hvis jeg hadde laget en disposisjon. Ved å vente med større endringer av plottet til førsteutkastet foreligger, har man dessuten en mulighet til å vende tilbake til den opprinnelige ideen hvis det senere viser seg at endringene ikke var så fantastiske som man trodde der og da.

Vel, dette var noe av det jeg synes er viktig å jobbe med før jeg starter skrivingen for fullt. I et senere innlegg vil jeg dele hvordan jeg setter opp plottet i en komprimert oversikt.