Tidsknagger og hva er et godt år?

Jeg er i litt sånn grublehumør i dag. Og selvfølgelig ønsker jeg både deg og meg et flott 2025 med mange fine «fargestifter tel»! Disse årstallene ruller riktignok litt vel fort av gårde. Jeg er faktisk litt usikker på hvor 2024 ble av, men  forstår jo at det ikke er stort jeg kan gjøre med det stadig aksellererende tempoet. Eller, er det?

Vi ønsker oss naturligvis et godt år, noe som jo er en hyggelig gest og tradisjon. Og så ser vi oss over skulderen og vurderer om fjoråret ble omtrent som vi hadde tenkt, og takker kanskje for det gamle. Og det er der jeg begynner å gruble litt. For hva skal egentlig til for at vi er fornøyd med fjoråret? Og går det på faktiske hendelser eller vel så mye på hvordan vi oppfatter både året og oss selv midt oppi alt sammen, rent mentalt? Hva kjennetegner egentlig et godt år?

La oss si at du hadde et helt greit 2023. Ville du da vært strålende fornøyd hvis 2024 ble en eksakt kopi? Hvis 2023 var et godt år, så bure kanskje en etterfølgende kopi få nøyaktig samme terningkast, eller? Se for deg at du leser en bok og triller en 5er, ville du trillet en 5er for neste bok også, hvis den viste seg å være nøyaktig lik den første? Ville det kanskje blitt litt kjedeligere å lese den når du jo visste alt som skulle skje?

Selv ønsker jeg nok litt uforutsigbarhet, kanskje også noe jeg kan bryne meg på i den forstand at jeg ikke allerede vet hva som er den beste løsningen eller "hvordan det vil gå". Jeg kaller sånne opplevelser for tidsknagger, noe som stikker seg litt fram og som jeg kan henge året på. En fin opplevelse som også er en ny erfaring. Sånn sett, tror jeg at jeg ville blitt lettere frustrert hvis 2024 var en blåkopi av 2023, uten en eneste ny tidsknagg. Å leve er vel å utvikle både seg selv og litt av det man fyller livet sitt med, men hvis ett år er perfekt ville jeg nok ikke vært strålende fornøyd med en gjentagelse. Det kommer sikkert litt an på hvem man spør. Bonden er kanskje opptatt av at dyrevelferd og avling blir som planlagt, og der i gården er kanskje stabilitet vel så greit som vekst. Men hvis vi trekker inn enkeltindividet og selvrealisering, som jo ikke enang var påtenkt for bare noen få generasjoner tilbake, blir utvikling et mantra mens stabilitet for mange blir mer å regne som stillstand. Vi er forskjellige, og takk for det!

Da jeg sa opp jobben for drøyt ti år siden var nettopp dette med nesten like år en viktig motivator. Jeg ante jo ikke hvordan det ville gå uten fast jobb, jeg visste ikke en gang hvor jeg skulle satse for å dekke helt primære behov. Det ga meg en enorm spenningskurve gjennom de første årene. Når jeg nå ser meg tilbake, har jeg nesten ingen minner fra årene før jeg sa opp jobben, men tiden som fulgte skiller seg ut nærmest som en ny tidsregning. Jeg flyttet personlige grenser ved å utfordre meg selv på områder hvor jeg ikke ante om jeg kunne få til noe. Komfortsonen ble utvidet til de grader gjennom jobbing på scene og foran kamera, et nokså tøft sprang for en introvert sjel. Og jammen greide jeg å selge meg inn som novelleforfatter også. Etter hvert ble imidlertid gleden som fulgte med så mange litt skremmene nye opplevelser nærmest litt hverdagslig. I starten ble en beskjeden filmjobb til en stor tidsknagg. Med mange nye opplevelser ble året fylt med så mange sånne knagger at når jeg så meg tilbake var det vanskelig å begripe at alt hadde skjedd samme året, året virket derfor eviglangt! Jeg kunne tenke, jøss, var det der også i fjor og ikke i forfjor? Dessverre er det sånn at når noe blir hverdagslig så fungerer det ikke lenger like godt som tidsknagger. De siste årene uteble derfor både spenningen og begeistringen - jeg husker knapt en håndfull av de filmjobbene jeg hadde i 2024.

2024 var et helt greit år, men tidsknaggene uteble. Selv to skrivereiser til varmere strøk satte knapt spor, bortsett fra den generelle følelsen av at året hadde noen ekstra årstider. Skrivingen ble under pari fordi jeg ikke prioriterte det tilstrekkelig. Filmjobbingen ble lett begrenset fordi jeg ikke lenger er like mye på hugget, men også fordi det ikke lenger oppleves som nytt og spennende og det blir stadig vanskeligere å få utfordrende oppdrag fordi jeg er blitt litt mer kresen i min jakt på utfordringer. Det hjelper heller ikke at bransjen opererer med strammere budsjetter. Og jeg husker faktisk ikke i farten om jeg hadde noe oppdrag ved Operaen i 2024 - tror ikke det.

Jeg blir minnet på hvor viktig det er å prøve noe helt nytt, gjerne hvert eneste år. 

Rent økonomisk ble likevel fjoråret mitt en dans - riktignok en ukomplisert og litt kjedelig dans. Ingen bekymringer og ingenting å savne, til tross for at jeg vel aldri har tjent mindre. Jeg har problemer med å forstå hvordan det kunne gå rundt. Det plager meg litt at når økonomien går rundt, forsvinner samtidig mye av interessen for å utfordre meg selv. 2024 ble rett og slett litt mer bedagelig, selv på sparebluss. Og altså, litt kjedelig.

Det store spørsmålet mitt blir derfor om jeg nå ønsker meg en kopi av 2024, som for så vidt var et greit år med få uforutsette bekymringer med unntak av bytte av stoppekraner, som jeg jo visste ville komme. Eller ønsker jeg at 2025 skal by på flere tidsknagger - nye utfordringer og overraskelser, selv om det skulle gå ut over likviditet og nattesøvn? Jeg vender stadig tilbake til dette med tidsknaggene, forøvrig et begrep jeg muligens har oppfunnet helt selv, ettersom et nettsøk gir meg null treff. Uten tidsknaggene blir årene nesten helt like. Så, jeg tror faktisk at jeg ønsker meg et 2025 som er litt dårligere enn 2024, hvis det bare gir meg noen nye knagger å henge tiden på.

Men uansett, la året bli god nok for oss alle ;)