Hurra, jeg gjorde det!

I dag er en stor dag, bare så du vet det! Faktisk en gledens dag, selv om det handler vel så mye om skrekkblandet fryd! Jeg har nemlig gjort noe som jeg har utsatt gang på gang, og som du kanskje - og med rette, har tenkt at aldri kommer til å skje. Men idag skjedde det altså likevel!

Jepp - jeg har omsider sendt «Vitenskapsromanen» til et av de største forlagene! En hel sverm av tanker og følelser svirret rundt i toppetasjen idet jeg trykket på den skumle send-knappen, virkelig et nervepirrende øyeblikk! Jeg har ikke roet meg helt ennå, men det er godt å vite at jeg ikke lenger kan gjøre noe fra eller til. Jeg kan bare vente.

Det kjennes helt topp å være i mål med førsteutkast av manus, selv om jeg ikke er fornøyd med resultatet og har mistet troen på noe napp. Jeg har en hel liste med ting som fortsatt bør endres, men på et tidspunkt måtte jeg jo bare sende det fra meg, ikke sant? Jeg ville neppe vært fornøyd uansett hvor lenge jeg venter.

Prosessen med dette manuset har vært overraskende tung. Jeg vet jo at det må ta tid å skrive en roman, men jeg gjorde det ikke akkurat enkelt for meg selv ved å flette inn elementer fra en vitenskapsgren som jeg ikke kunne noe særlig om på forhånd. Det kunne vært løst så mye snedigere, jeg kunne ha startet helt på nytt etter mer enn to års jobbing. Det tok så klart tid å finne formen både i språk og jobbrutine, siden dette var mitt første store skriveprosjekt på tjuefem år. Jeg visste jo at det ville bli krevende, men hadde allikevel sett for meg at det skulle gå greiere - og ikke minst veldig mye kjappere.

Men nå er altså manus ute og lufter seg for første gang, forhåpentligvis får jeg noen innspill før jeg vurderer hva jeg gjør videre. Jeg regner ikke med å høre noe fra forlaget før i februar, og det er helt greit - for pausen skal nytes til fulle!

Uansett utfall, vinteren blir ekstra spennende!