Personkortene ga meg Eureka-opplevelse

Jeg hadde ikke tenkt å oppdatere igjen allerede i dag, men i helgen hendte noe fantastisk som jeg bare må dele! For en stund siden fortalte jeg om min litt rare skriveteknikk, hvor jeg intervjuer meg selv. Men jeg har tydeligvis også andre teknikker på lur, også én som innehar langt mer krutt enn jeg hadde drømt om.

Som du vet jobber jeg for tiden med å ferdigstille mitt første større manus på veldig mange år, «vitenskapsromanen». Jeg har nevnt at jeg sliter litt med enkelte momenter, rammene, eller hvilke knapper jeg skal trykke aller hardest på. Dette skulle riktignok ikke hindre meg i å sende manuset til et av de større forlagene, men jeg vil jo gjerne ha litt bedre kontroll på strukturen og alt det der før jeg deler teksten med et forlag.

Og så skjedde det altså noe litt merkelig og helt vidunderlig! Jeg trodde at jeg hadde et OK plott og at historien var grei nok, men denne helgen laget jeg "personkort" for en del av bi-karakterene. Det hender at jeg gjør dette for lettere å kunne meditere over mulige baktepper og scenarier etc. Kortene, som lagres som billedfiler, gjør det rett og slett lettere for meg å bli kjent med karakterene. I tillegg noterer jeg litt i et regneark, alt etter hvor viktig det er å huske detaljer. Hovedkarakterene føler jeg at jeg kjenner godt nok, men de mest perifere bikarakterene hadde jeg faktisk ikke studert så nøye før nå.

Jeg elsker jo detaljer, og sånne personkort rommer ganske mange opplysninger om hver enkelt karakter - et bilde (jeg bruker et gammelt dataspill til å lage utseendet og tar skjermdump av ansiktet, opplever det som veldig nyttig å kunne SE de viktigste karakterene), personlige egenskaper, enkelte favoritter, mål med livet, jobb og noen genetiske data. Det er viktig at jeg kun noterer stikkord eller koder, og ikke hele setninger, for løsrevne ord kan lettere gi meg nye ideer neste gang jeg studerer et sånn kort. Det bør ikke være altfor låst. Det er ikke hensikten å dvele lenge ved opplysningene heller, men kortene er gode å ha som referanse når jeg skal være tro mot en karakters utseende, personlighet og væremåte. Ved å ta en kjapp titt vet jeg hvordan vedkommende vil reagere basert på generell attityde. Dette hjelper meg til å gi karakteren riktige reaksjoner og beskrivelser over tid, men det hjelper meg også til å finne riktig bikarakter til de ulike settingene - bikarakterer er jo gjerne med for å skape situasjoner som trigger reaksjoner eller understreker visse trekk ved en hovedkarakter. Er du med? Når man som forfatter introduserer en bikarakter bør det ha en hensikt, selv om dette ikke trenger å være så åpenbart for leseren.

Vel, da samtlige personkort var klare for en gitt gruppering av bikarakterer, fylte jeg dataskjermen med bildene, hentet meg en stor kopp kaffe og ble sittende å betrakte dem. Det satte igang nye tanker! Litt etter litt skjedde det rare ting, jeg stilte meg spørsmål om hvordan det kunne ha seg at sånn og sånn, i forhold til manus. Hva har egentlig x og y felles, de som har så ulike egenskaper? Hvem av disse liker hovedpersonen egentlig best, basert på personlighet og adferd? Hvem ER disse karakterene egentlig, hvordan relaterer de i forhold til hverandre?

Ganske plutselig oppdaget jeg at hele «vitenskapsromanen» faktisk hadde et ekstra "lag" som jeg ikke hadde sett tidligere, en greie som nødvendigvis flytter fortellingens fokus ganske mye! Som å oppdage et helt nytt rom, og tenke at ja, sånn må det være! Det pussige er at det nye passer perfekt med alle eksisterende deler, noen nye koblinger mellom enkelte scener dukket også opp - helt naturlig som om de bare har ventet på å bli oppdaget. Ganske merkelig at en sånn meditasjonsøkt var alt som skulle til for å se noe jeg har oversett i snart 18 måneder. Enkelte bikarakterer og miljøer er plutselig blitt viktige for historien, mens momenter jeg trodde var sentrale, nå kan tones litt ned. Det er først nå at jeg føler meg trygg på at historien har et helhetlig plott! Nå ser jeg at det plottet som jeg har jobbet med i mer enn et år jo manglet både spenning, framdrift og avslutning! Ikke rart at jeg følte at noe var uferdig og nølte med å ta det aller siste skrittet!

Den nye tvisten medfører ikke noen større forsinkelse, det som allerede er skrevet er fortsatt viktig. Men jeg trenger noen nye scener, og dessuten må jeg lage noen løse hinte-tråder som kan lede leseren fram mot en tilsvarende Eureka-opplevelse som min.

Best av alt er at jeg plutselig er supertent på å skrive! Endelig har jeg fått tilbake troen på at dette blir bra! Jippi!