Om romanmanus - helheten

Jeg har tenkt å dele litt fra den pågående gjenomgangen av «vitenskapsromanen» (arbeidstittel). Det er allerede flere år siden jeg sendte dette manuset til det første forlaget på listen, og siden har det bare vært innom ett annet forlag - også det er nok allerede et par år siden. Nå tar jeg meg sammen for å forbedre manus, bl.a. inspirert av mange skriverelaterte videoer jeg studerte på Youtube i julen. Utover våren vil jeg dele noen tanker og kanskje nyttige tips mens jeg jobber på.

Jeg må presisere at jeg ikke er ekspert på noe av dette, aldri har fått antatt noen roman, og at jeg rett som det er står bom fast når jeg nå bearbeider manus. Når jeg skriver om prosessen er det først og fremst for å motivere og strukturere meg selv og ikke fordi jeg vet hvordan det skal gjøres, men kanskje også andre kan finne nyttge innspill til prosesser rundt jobbingen med eget manus. Vi er jo mange i denne båten, selv om alle manus har sin egen unike løsning. Kanskje er det viktgste å være litt bevisst på den prosessen det er å skrive og bearbeide en så lang tekst?

Nå i starten fokuserer jeg litt på helheten. Senere blir det naturlig å svippe innom temaer som rytme, spenningskurver, konflikter og mye mer. Jeg hadde tenkt å sette opp en litt detaljert framdriftsplan, men tror det bare gjør "vondt verre" om jeg skal låse meg. Jobben er veldig omfattende og jeg trenger nok å ta fatt på oppgavene når jeg ser dem. Så, jeg satser heller på å ta en etappe om gangen, og så får heller blogginnleggene også komme litt i rykk og napp.

Altså - helhet. det er kanskje det som høres aller kjedeligst ut, fordi det er så lite konkret. Jeg synes nok det er lettere å forholde meg til personligheter, situasjoner og stedsbeskrivelser, fordi det jo er en smal sak å finne det avsnittet hvor skoen trykker. Helheten er så mye vanskeligere å definere, fordi det handler om det totale innholdet, men sannsynligvis også hvordan en redaktør ser for seg at akkurat denne helheten bør være. Jeg kan jo bare forholde meg til min egen oppfatning av min egen fortelling, som dessuten er full av forvirring og usikkerhet. Noen sjekkpunkter finnes heldigvis. Dette med helheten er viktigere enn du kanskje tror, jeg har ihvertfall tatt litt for lett på det, selv om jeg jo forstår at jeg gjør det lettere for meg selv hvis resten av innholdet tilpasses helheten - og ikke omvendt.

Det aller første punktet på listen min er noe så teknisk og kjedelig som antall tegn. Da jeg hadde sendt «Vitenskapsromanen» til forlag nummer to, ble jeg klar over at manus er altfor langt. På nettet fant jeg at en roman vanligvis er på mellom 80.000 og 100.000 ord, men at en debutroman godt kan være litt kortere. Så la oss si at jeg burde ha siktet meg inn på intervalet 70-80.000. Når «Vitenskapsromanen» inneholder hele 144.788 ord, skjønner selv jeg at jobben med å rydde opp blir svært omfattende. Det blir ikke nok å stramme inn språket, sannsynligvis må jeg også restrukturere og kanskje droppe enkelte scener helt. Halve teksten bør kuttes!  Ikke så rart at jeg har utsatt dette...

Jeg har tidligere tenkt at lengden ikke er så viktig, men jeg forstår jo at ingen av de to forlagene har lest hele manuset mitt. Det ville de kanskje gjort hvis teksten var kortere. Et litt kortere manus kan være strategisk smart for da øker jo også muligheten for at de får bedre tak på hva fortellingen faktisk handler om. Og så kan heller en litt for kort tekst utbroderes senere. Uansett strategi, jeg skulle ønske at jeg var mer obs på antall ord mens jeg skrev. Om ikke annet så ville det spart meg for en del arbeid nå.

La det være sagt at manuslengden ikke er viktigere enn kvaliteten på innholdet. Hvis du skriver det beste verket som verden noen gang har lest, betyr sannsynligvis ikke antall ord så mye. Dessverre kan jeg ikke påberope meg en sånn kvalitativ suksess, så da er det nok like greit at jeg begrenser meg litt.

For å ikke gå meg helt vill mens jeg rydder, må jeg ha et klarere forhold til helheten, og der har jeg faktisk også en jobb å gjøre. Her kommer plottet inn, uten at jeg skal skrive så mye om det i denne sammenhengen, bortsett fra at fortellingen bør ha en avklart start og slutt, og at alt mellom har en hensikt for fortellingen. Sentrale karakterer bør gjennomgå en utvikling, og jeg må være klar på hvem som er viktigst for den fortellingen jeg prøver å sy sammen.

I tillegg bør fortellerstemmen være konstant, sånn å forstå at jeg bruker de samme fortellertekniske grepene. Man kan ha svak fortellerstemme selv om språket er godt. Det er nok også mulig å ha en god fortellerstemme selv om man (bevisst?) ikke følger alle gramatiske regler. Er formen kjapp eller mer utbroderende? Hvis det finnes snev av humor bør det være gjennomgående - ikke bare i første kapittel. Leser man kun tredje og siste kapittel bør jo fortellerstemmen være gjenkjennbar, selv om også andre forhold kan påvirke dette. Jeg har notert meg at fortellerstemmen min har forandret seg litt fra da jeg skrev de første avsnittene til manuset ble ferdig. Manuset mitt er riktignok litt mer komplekst enn hva godt er, men formen og stilen er tenkt å være den samme fra start til slutt.

Og så er det dette med hvilken tid man skriver i. De fleste romaner jeg har lest er skrevet i tredjeperson og imperfektum/fortid. "Han gjorde ditt og hun sa datt". Jeg har valgt å skrive i førsteperson og presens/nåtid. "Jeg gjør ditt og hun sier datt". De fleste novellene jeg har skrevet er i tredjeperson fortid, men jeg syntes det var lettere å skrive «Vitenskapsromanen» i førsteperson, og så ble det tilfeldigvis nåtid. Mye av handlingen skjer inni hovedkarakterens hode, så da syntes jeg at nåtid passet ganske bra. Uansett hvilken form man velger er det veldig viktig å holde seg til rett person/tid. Valget får konsekvenser, i mitt tilfelle kan jeg ikke vite hva andre personer i fortellingen tenker, og vanligvis heller ikke hva de mener. Det kan jeg utnytte for å skape usikkerhet, hvis det er det jeg ønsker, men det kan også bli situasjoner hvor en annen karakters mening er viktig, og hvor dette kanskje må vises gjennom handling eller tilbakeblikk istedet. Dialog kan slå veldig feil ut, for det er jo ikke naturlig at folk rundt deg forteller deg hva de mener om noe du tenker på. Man kan veksle mellom ulike synsvinkler og tidskasus, men da er det alltid gjort som et bevisst grep, kanskje for å dele fortellingen inn i ulike lag. Det enkleste er å velge bare én form og holde seg til den gjennom hele manus.

En annen viktig del av helheten er første og siste kapittel. Jeg skal ta for meg de viktige førstesidene i et senere innlegg, men åpningen og avslutningen av det litt større bildet, er jo selve rammen for historien. Det er faktisk vanlig å slippe noen hint om innholdet i første kapittel, kanskje litt fordekt sånn at det er lettere å sette fingeren på hintent etter å ha lest hele boken, men det kan uansett ha en slags effekt på leseren ved at historien på sett og vis selges inn. Man legger faktisk inn litt subtil markedsføring, f.eks. ved at hovedplottet skisseres, eller at hovedkarakteren stiller seg selv et spørsmål, konstaterer et ønske eller en svakhet el.l. Mange romaner har dette med, og det er nok ikke helt tilfeldig. Det kan dessuten gjøre det litt lettere når fortellingen skal avsluttes og kanskje oppsummeres i siste kapittel. Det kan for all del gjøres subtilt, det også, men hvis du har spesifikke tanker eller handlinger i første kapittel kan det være lettere å nøste opp litt «mellom linjene» mot slutten, mens du overlater til leseren å trekke eventuelle slutninger.

I mitt tilfelle er slutten en av de svakere delene i manus. Jeg er veldig usikker på hvor mye en avslutning må lukke fortellingen. Man hører jo om "åpen slutt", men da bør kanskje de alternative utgangene være litt tydeligere skissert enn hva som er tilfellet i manuset mitt. Uansett, jeg kommer nok til å vente med å barbeide slutten - enten får jeg noen ideer mens jeg jobber med resten av manus, eller så dropper jeg det. Målet må være å få forlaget til å lese starten, og at den skal være så god at de leser litt mer. Jeg tror ikke at en dårlig slutt vil ha stor betydning hvis de liker resten. Det er ville vært verre om begynnelsen var dårlig, mens slutten var fantastisk, eller? Vel, jeg skal være ærlig - starten er heller ikke spesielt god...

Alt dette (og mere til) bør jeg definere for meg selv før jeg går i gang med å komprimere og kutte nesten halve teksten. Jeg beholder selvfølgelig den gamle versjonen i tilfelle jeg angrer på noe senere. Alle endringene bør skje innenfor nevnte rammer, ellers risikerer jeg jo at viktige elementer forsvinner når et enkelt avsnitt strykes.

Hva jeg skal fokusere på framover:

- Lage en grovplan for hvor i manus det skal kuttes mest mtp plott, eventuelt om enkelte kapitler kan utgå helt. Bestemme meg for omtrent hvor langt manus skal være når jeg sender det til forlag nummer 3.
- Finnes det noen frampek i første kapittel?
- Er det grei kobling (plott/form/fortellerstemme) mellom første og siste kapittel?
- Blir koblingen mellom start og slutt bedre hvis de første 3-4 kapitlene får ny rekkefølge?
- Finnes det avsnitt (start og slutt) hvor formen førsteperson/nåtid ikke er konstant, eller hvor sekundære karakterers intensjoner/meninger må forklares på annen måte?

Jeg stopper her, mens leken er relativt god pg før oppgavelisten min blir altfor lang. Neste gang skal jeg skrive mer om plott og spenningskurve, og selv om jeg ikke kan røpe detaljer fra mitt eget manus må jeg vel lette litt på sløret.

Fin uke så lenge!