Vi må snakke om shopping-genet

Jeg leser i nyhetene at nordmenns forbruksgjeld fortsetter å vokse. Det betyr at en rimelig stor del av oss kjøper saker og ting som vi ikke har midler til å betale for. Noen av kjøpene er selvfølgelig helt nødvendige, men mange med usikret forbruksgjeld har nok også gjort en hel del unødvendige kjøp underveis. 

Nå antar jeg at en del av den totale gjelden faktisk vil bli betalt før det påløper renter, for med forbruksgjeld er det jo sånn at det er først når du ikke er i stand til å betale ned avdraget at det blir et problem. Det finnes mange historier om små beløp som vokste seg gigantiske over tid, takket være høy rente og gebyrer, og som til slutt blir betalt ved at man tok opp et nytt, og større, forbrukslån.

Ifølge nrk.no er den totale forbruksgjelden nå kommet opp i kr 174.200.000.000. En betydelig økning fra samme tid i fjor. Dette betyr, selv om det finnes mange nordmenn som ikke bidrar til denne "lånefesten", at det må være et veldig stort antall personer med forbruksgjeld. Av alle med kreditt gjør omtrent to tredeler opp for seg før gjelden blir rentebærende. Det er "bare" omtrent tredjedel av de med kreditt som blir fanget. Skyldes dette at så mange er fattige?

Og så var det alle de beskrivelsene...

I påsken kom jeg i mål med gjennomarbeidingen som jeg startet på skrivereisen til Gran Canaria i desember. Planen var å bli ferdig i vinter, men sånn ble det ikke. Selv om jeg nå er i mål med akkurat den gjennomgangen, betyr nok ikke det at jeg er klar for å sende ny versjon av manus til forlag.

Jeg jobber ennå med de siste stedene hvor jeg noterte hva som skurrer og altså nå jobber med ett og ett punkt. Noen ganger enkeltord som bør byttes ut, andre ganger en hel side som bør omskrives. Dette er egentlig en fase som jeg liker å jobbe med. Punktene som skal jobbes med er svært ulike, både problem og arbeidsmengde varierer mye, og jeg trenger heller ikke å ta de merknadene i kronologisk rekkefølge. Punkter kan velges basert på egen dagsform og arbeidslyst.

Midt oppi dette ser jeg at jeg trenger enda en gjennomarbeiding hvor jeg fokuserer på beskrivelsene. Det gikk nemlig opp for meg at jeg ikke vet noe så elementært som hovedkarakterens hårfarge. Utseendet hans er faktisk ikke omtalt en eneste gang. Nå kan jo mye sånn overlates til leseren, men selve hovedkarakteren bør jeg vel kanskje ha en viss rett til å definere?

Årets lengste dag perfekt for skriving?

Jeg befinner meg i feriehuset i Rogaland. Det er påske og det er sesongstart - altså mitt første besøk dette året. Gamle tømmerhus blir råkalde om vinteren, og jeg var litt spent på hvordan dette ville bli i kombinasjon med en forkjølelse som nekter å slippe taket. Den klamrer seg fast fortsatt, men er i alle fall ikke blitt verre.

Med tidlig vår og sen påske er det mildere enn jeg så for meg. Lauvet er allerede på vei på flere sorter trær og busker. Med utmattelsen jeg skrev om tidligere har jeg ikke nok energi til å gjøre veldig mye ute, men har klippet en klatrerose og i dag er planen å bråke litt med en elektrisk motorsag. Problemet med å felle trær er jo at den største jobben er å kviste og rydde etter at treet har falt mot bakken, så jeg må begrense meg litt siden jeg ikke vet hvor mye jeg orker å rydde etterpå. Jeg har lite lyst til å snuble i greiner på plenen resten av sesongen. Så, ett lite tre om gangen er nok den beste strategien.

Men nok om hage. For jeg har jo også fått anledning til å skrive litt. Utmattelsen er fysisk, så jeg blir ikke sliten av relativt lange skriveøkter. I går var det langfredag - det må vel være årets lengste dag og perfekt for gode skriveøkter?

Endelig i skrivemodus

Fortsatt slapp i skrotten, men det går i hvert fall så mye bedre at jeg har energi til å skrive litt. Det vil visstnok ta opptil tre måneder å få vitamin B12 opp igjen på akseptabelt nivå, og så lenge kan jeg nesten ikke vente.

Nå før påsken er det dessuten naturlig å sette delmål. Det gjør det lettere å få unna litt av det store arbeidet som gjenstår med Kryp-romanen. Ny laptop venter i feriehuset, og hjemmekontoret blir som vanlig med på portabel harddisk, men siden alle andre har fri vet jeg at det kan bli litt vanskelig å insistere på å ha arbeidsdager. Noen timer på kvelden kan jeg nok få til, men regner ikke å få gjort mye med manus i påsken.

De siste dagene har jeg jobbet meg gjennom to-tre kapitler per dag, og det er egentlig ganske bra. Teksten er jo skrevet fra før - og om den ikke er perfekt så er den i alle fall lesbar. Litt flikking blir det jo, men jeg prøver å være forsiktig med å legge til for mye. Da risikerer jeg å legge til noe som jeg har med et annet sted. Dette manuset er ment å være litt for kort heller enn litt for langt.

Forferdelige mars - om utmattelse

Altså, jeg er veldig glad i våren, men akkurat i år ble mars ekstremt trøblete. De fleste utfordringene kom på helsefronten, og til tross for legebesøk endte jeg opp med å gjøre alt verre. Og hvorfor har jeg tenkt å trekke fram dette på en skriveblogg? Rent bortsett fra at jeg ikke har fått skrevet et eneste ord i mars, skyldes tilstanden noe som de fleste av oss nok ikke vier særlig mye oppmerksomhet. Så, derfor har jeg lyst til å være litt mer privat enn jeg vanligvis er. Kanskje flere enn jeg bør være litt mer  oppmerksomme?

Jeg synes helse og kosthold er veldig spennende. Ikke at jeg kan særlig mye, men når det mangler meg noe eller jeg har spørsmål, er jeg rask med å lese meg opp. Jeg har stort sett vært heldig og frisk, jeg vet ennå ikke hvordan en Paracet ser ut. Og så har jeg tatt vare på alle resultatene fra blodprøver de siste tjue årene. Mange leger unngår å reagere så lenge en blodverdi er innenfor referanseområdet, men takket være mitt lille arkiv kan jeg noen ganger se at det har vært en endring over tid, og da kan jeg kanskje ta grep *før* avvikene blir så tydelige at legen reagerer.

Lytternes romanpris 2024

 Nei, jeg har ikke vært involvert i denne årlige romankonkurransen, verken som leser eller forfatter, men jeg har hatt stort utbytte av å høre på podkasten siden jeg nå en gang er et skrivende vesen med ønske om å lykkes.

I dag ble vinneren av Lytternes Romanpris for bokåret 2024 kåret, og jeg som hittil bare har hørt de første sendingene får det plutselig litt travelt med å høre alt sammen mens jeg ennå ikke kjenner resultatet. Med hoven fot er jeg oppfordret til å holde meg i ro, og da er jo denne podkasten midt i blinken!

I forrige uke lyttet jeg til finalen fra bokåret 2023 og syntes det var veldig interessant å høre hvordan de ulike jurymedlemmene omtalte leseropplevelsene sine. Jeg tenkte umiddelbart at her kan jeg lære litt av lesere, i stedet for å kun ta til meg kunnskap fra skrivende.

Alt som skulle vært gjort

Denne uken har det blitt tid til gode arbeidsøkter på hjemmekontoret igjen. Forestillingene er godt i gang i Operaen og etter som de jo foregår på kvelden, har jeg det meste av dagen til å gjøre mine vanlige kontorgreier. Innimellom har jeg dessuten flere spillefrie dager.

Jeg synes ikke at jeg har fått utrettet stort, men etter som jeg stort sett sitter ved tastaturet og unngår å surfe utover det å sjekke nyheter noen ganger, får jeg nok gjort litt allikevel. 

Er det ikke rart at vi så lett fokuserer på alt det vi ikke fikk gjort, i stedet for å glede oss over det som faktisk ble gjort? Jeg har det ofte sånn, og jeg regner med at jeg ikke er helt alene om det.

Fantastiske januar!

I år har jeg faktisk tenkt å oppdatere bloggen ukentlig igjen, men så gikk dagene altfor fort. Da er det lett å tenke hvor ble det av januar?, men nei - det skjedde faktisk en hel del så jeg synes absolutt at årets første måned satte spor. Ikke alt er relevant til skrivingen, men uansett på den positive banehalvdelen.

Jeg har jobbet mye mindre med Kryp-romanen enn jeg hadde planlagt. Ikke fordi jeg ikke fikk det til, men fordi det dukket opp så mye annet som faktisk kjentes viktig nok til å få prioritet. Man velger jo selv hva man vil prioritere, og ofte når vi klager over at det ikke ble gjort noe, så har vi jo gjerne bare oss selv å takke. Alle har mulighet til å fokusere på en prioritert oppgave noen kvarter de fleste dagene, så selv om vi ikke alltid får utrettet veldig mye, bør det jo være en grei sak å i alle fall gjøre litt. Og noen ganger er det nok.

Forfatterspiren som ble for rik?

Du kan ikke ha unngått en av årets første bokutgivelser, «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte, som har tatt bokmarkedet med storm og nesten daglig blitt bejublet eller kritisert i media. Og fordi boken i stor grad kritiserer en politisk sovepute er det selvfølgelig viktig at den skaper debatt. Med litt flaks kan  enkelte politikere våkne opp fra oljefondsdopen.

Er Herr Kreatur blitt like lat som Regjeringen?

Jeg har ikke lest boken og har heller ikke studert samtlige kommentarer, men basert på de mange inntrykkene kjenner jeg likevel at jeg er ganske enig med forfatteren i hovedlinjene. Vi er nok en sløvere stat enn vi ville vært uten oljefondet. Fondet er både en velsignelse og en forbannelse, for uten denne rikdommen ville politikken i større grad søkt å løse problemer. Og jeg vil legge til at folk flest nok blir litt likegyldige og ukritiske, når de fleste av oss jo har det så godt. Hvorfor skal vi da bry oss om hva som skjer eller ikke skjer på politisk nivå?

Prinsippet om at man blir mindre opptatt av å forbedre system og rutiner når man uansett har tilgang på penger, kjenner jeg faktisk godt igjen fra min egen private andedam. Nei, jeg har ikke plutselig fått meg et lite oljefond, og for å være helt ærlig så er jeg ikke en gang helt sikker på hvorfor økonomien min føles mye mindre komplisert nå enn for bare noen år siden. Men en ting er helt sikkert, da jeg så vidt fikk endene til å møtes var jeg mye flinkere til å løse de hverdagslige utfordringene ved å endre rutiner, sammenligne løsninger og kanskje til og med å ta en omvei for å spare noen kroner. Det siste året fortoner alt det der seg som et fjernt minne.

Tidsknagger og hva er et godt år?

Jeg er i litt sånn grublehumør i dag. Og selvfølgelig ønsker jeg både deg og meg et flott 2025 med mange fine «fargestifter tel»! Disse årstallene ruller riktignok litt vel fort av gårde. Jeg er faktisk litt usikker på hvor 2024 ble av, men  forstår jo at det ikke er stort jeg kan gjøre med det stadig aksellererende tempoet. Eller, er det?

Vi ønsker oss naturligvis et godt år, noe som jo er en hyggelig gest og tradisjon. Og så ser vi oss over skulderen og vurderer om fjoråret ble omtrent som vi hadde tenkt, og takker kanskje for det gamle. Og det er der jeg begynner å gruble litt. For hva skal egentlig til for at vi er fornøyd med fjoråret? Og går det på faktiske hendelser eller vel så mye på hvordan vi oppfatter både året og oss selv midt oppi alt sammen, rent mentalt? Hva kjennetegner egentlig et godt år?