For mye eller for lite?

Oi, nesten en hel høstmåned uten et eneste blogginnlegg? Hvis det gir signaler om at bloggen blir nedprioritert, er det bare å beklage, for tanken er fortsatt å oppdatere jevnlig. Målet er egentlig å komme med noe ukentlig, hysj-hysj, men akkurat det er det vel en stund siden jeg greide. Jeg har i alle fall mange tanker som det er meningen å dele her, ukene går bare litt vel raskt.

Nå som høsten er her for fullt er planen å jobbe dedikert med Kryp-romanen igjen. Jeg skal innrømme at det har blitt litt harelabb i sommer, det kan jeg kanskje skylde på mange opphold i feriehuset. Der jobber jeg riktignok bra innimellom, men det blir også flere avbrytelser i form av små og store økter i både egen og andres hage, pluss daglige sosiale greier som det sjelden er lett å planlegge. Den slags er jeg ikke vant med her i byen hvor det meste planlegges i god tid. Men ja, sånn generelt har jeg ikke vært flink nok og er egentlig litt sur på meg selv for akkurat det.

Med nytt fokus på manus er jeg nødt til å ta stilling til mange ting som jeg har grublet litt på i sommer. For selv om det ikke ble skrevet så mye som jeg skulle ønske, har jeg jo tenkt en hel del. Noe av den grublingen dreier seg om hvorvidt fortellingen trenger mer innhold.

Dette er jo et spørsmål jeg tror de fleste som forfatter en lengre tekst stiller seg. Romanformatet fordrer jo en viss størrelse på historien som fortelles, men noen ganger kan fortellingen skje vel så mye gjennom betraktninger og refleksjoner som et konkret hendelsesforløp fra A til Å. Vi skiller vel mellom ytre og indre handling, og det er spesielt den indre handlingen jeg synes det er litt vrient å jobbe med og vurdere størrelsen på. Plutselig har jeg flettet inn en hel del refleksjoner, men så kommer tvilen om hvorvidt det gavner fortellingen og leseopplevelsen, eller ikke. Selv om teksten er velskrevet, kan de nye avsnittene bli en unødvendig brems for leseren. Når innholdet blir diffust kan det bli vanskeligere for meg å måle nytteverdien.

Men det må vel være enda verre hvis teksten inneholder for lite? At det blir for stillestående? For få momenter som driver leseren framover, eller for lite konkret å henge historien på?

For Kryp-romanen har jeg hele veien tenkt at den ytre handlingen skal være begrenset, men at mye av historien finnes i nettopp betraktninger og tilbakeblikk. Også betraktningene er korte og konsise, fordi jeg har vært streng på at denne gangen skal teksten heller være litt for kort enn litt for lang. Men jo mer tid og flere gjennomlesinger som går, jo større blir usikkerheten. Er fortellingen for kort? Skjer det for lite? Er betraktningene relevante nok?

Jeg synes definitivt det er lettere å vurdere innholdet i en fortelling som fokuserer på ytre handling. Så snart det blir elementer basert på noe som er usagt, hint om noe som kanskje har skjedd, litt uklare motiver hos karakterene eller kanskje til og med flere handlingstråder som leseren kanskje ikke en gang oppdager, blir det mye vanskeligere å vurdere om innholdet fyller lerretet.

Det finnes mange romaner der ute som er korte, som handler om mye selv om fortellingen er stille og lite pompøs, selv om plottet nesten ikke finnes. Likevel kan kritikere juble over at de har funnet en liten juvel. Jeg er klar over at dette nok krever mer av selve språket samt de få grepene man baserer leseopplevelsen på, men altså - en kortfattet enkel tekst kan også ha sine fordeler. Lerretet må ikke for en hver pris være fullpakket. Sarte og sjelsettende momenter kan noen ganger makte å bære en hel roman. Kanskje krever det lang erfaring og et spesielt talent for denne type fortellinger, men det er altså ikke umulig.

Jeg er klar over at all denne nølingen min henger sammen med at jeg har latt det gå så lang tid. Man blir nok mer kritisk til egen tekst jo flere ganger den leses. Dessuten kan man miste litt av den opprinnelige troen på selve konseptet. Det første året stod jeg nok fortsatt inne for alle ideene og begrensningene, men etter hvert har målet mitt blitt litt mindre tydelig. Det betyr vel bare at det nå er på høy tid å sende manus ut i verden igjen. I beste fall kan jeg da oppnå et nytt startpunkt hvor neste gjennomlesing kanskje skjer med fornyet guts.

Jeg må bare flikke litt mer først.