Forferdelige mars - om utmattelse

Altså, jeg er veldig glad i våren, men akkurat i år ble mars ekstremt trøblete. De fleste utfordringene kom på helsefronten, og til tross for legebesøk endte jeg opp med å gjøre alt verre. Og hvorfor har jeg tenkt å trekke fram dette på en skriveblogg? Rent bortsett fra at jeg ikke har fått skrevet et eneste ord i mars, skyldes tilstanden noe som de fleste av oss nok ikke vier særlig mye oppmerksomhet. Så, derfor har jeg lyst til å være litt mer privat enn jeg vanligvis er. Kanskje flere enn jeg bør være litt mer  oppmerksomme?

Jeg synes helse og kosthold er veldig spennende. Ikke at jeg kan særlig mye, men når det mangler meg noe eller jeg har spørsmål, er jeg rask med å lese meg opp. Jeg stort sett vært heldig og frisk, jeg vet ikke en gang hvordan en Paracet ser ut. Og så har jeg tatt vare på alle resultatene fra blodprøver de siste tjue årene. Mange leger unngår å reagere så lenge en blodverdi er innenfor referanseområdet, men takket være mitt lille arkiv kan jeg noen ganger se at det har vært en endring over tid, og da kan jeg kanskje ta grep *før* avvikene blir så tydelige at legen reagerer.

Mars startet med at jeg ble fullstendig utmattet, noe som førte til at jeg svimte av på en av hovedstadens største scener. Fordi jeg kjente at noe ville skje rakk jeg å sette meg på huk delvis bak en kulisse, så jeg tror ikke mange fikk det med seg. Kolleger vekket meg og hjalp meg ut mens forestillingen fortsatte, og etter litt hvile insisterte jeg på å være med i siste akten. Det burde jeg selvfølgelig ikke ha gjort. Jeg befant meg omtrent utenfor min egen kropp, helt tappet for energi. Men jeg fullførte i alle fall.

Samtidig hadde jeg en hoven fot, og legebesøket neste dag resulterte i mistanke om en tilstand hvor matvarer som er rike på puriner bør unngås. Dermed unngikk jeg mat som rødt kjøtt, feit fisk, leverpostei og reduserte også inntak av meieriprodukter i hele mars. Utmattelsen ville ikke gi seg, tvert i mot ble det gradvis enda verre. Til tross for at jeg spiste godt, sov godt og spaserte minimum 1 time hver dag. Jeg kjente meg ikke sliten, men utmattet. Etter at hevelsen gikk tilbake, var en effektiv spasertur uten stopp null problem hvis jeg bare hadde tid til å hente meg litt inn igjen etterpå. Jeg hilste ikke på sofaen min en eneste gang i mars.

Men, så snakket jeg heldigvis med noen som hadde denne purin-tilstanden og jeg leste litt, og jeg reagerte på at det var bred enighet om at det var et smertehelvete. Pyser, tenkte jeg, tåler ikke folk av vår tid noen små vondter? Bortsett fra at selve hevelsen min hadde vært litt øm og jeg måtte ty til et par utgåtte sko som egentlig skulle vært kastet, hadde jeg jo knapt nok tenkt et eneste "au". Til legen igjen, og det ble konkludert med at jeg sannsynligvis ikke hadde de purin-greiene likevel.

Og så til hensikten med å brette ut alt dette her. Vitamin B12. Ny blodprøve viste nemlig at B12-verdien min lå langt under referanseområdet! Det betyr at kroppens lager var brukt opp, og enda verre - de samme matvarene som jeg hadde unngått som pesten i hele mars viste seg å være de viktigste kildene til B12! Så, jeg hadde ikke bare fått i meg for lite, men jeg hadde også gjort vondt verre!

Jeg synes at alle bør lese seg opp på Vitamin B12. Det er ikke mye B12 vi trenger gjennom maten hver dag, og siden kroppen lagrer en del trenger vi heller ikke full kvote hver bidige dag, så lenge vi tar det igjen senere for å unngå at lageret tappes. Ikke visste jeg at B12-mangel kan skade både nervesystemet og organer. Vitaminet er avgjørende for energiutveksling på cellenivå. Det kan også føre til at man blir dement, og dessuten medføre angst. Og mye mer. Den gode nyheten er at det gjerne tar flere år med B12-mangel før man kommer i en alvorlig situasjon. Den dårlige nyheten er at mange kan ha lave verdier over lang tid uten å være klar over det. I mitt tilfelle vet jeg at verdien var fin for ni måneder siden, men siden jeg ikke har vært bevisst på temaet før nå, har jeg nok fått i meg for lite gjennom maten over lang tid. Opptaket kan dessuten være påvirket av andre stoffer i kroppen, og typisk nok er dette sånn som de færreste av oss er oppmerksom på.

Mange av symptomene ved B12-mangel er dessuten diffuse og det kan være store individuelle forskjeller. Utmattelse er en vanlig reaksjonen, men den kan slå inn ved ulike blodverdier. Jeg har vært så utmattet at jeg ikke hadde kontroll over min egen kropp - likevel har jeg møtt opp til hver bidige sceneprøve og forestilling. I forrige uke var det 6 dager i strekk, en aktivitet som egentlig ville vært i overkant selv om jeg ikke var matt. Det er ikke bare-bare å gå ut på en stor scene foran 1400 publikummere når du faktisk ikke vet om du kommer til å svime av eller ikke, og jeg tror nok at psyken ble noe frynsete etter hvert. Ja, man kan besvime av B12-mangel, men i mitt tilfelle var det nok en annen faktor som utløste akkurat det.

Allerede etter første tablett ble jeg mye bedre - fortsatt utmattet men på et mye bedre nivå. Det å vite hva en feiler er jo ofte halve medisinen fordi man slipper all uvissheten. Jeg tror det vil ta flere måneder med tabletter for å bygge opp igjen lageret. Det sies at etter en sånn prosess er det veldig mye i kroppen som skal repareres, og at i starten går alle B12-tilskudd med til reparasjonene. Først senere kan lageret bygges. Mens jeg venter får jeg gasse meg med rødt kjøtt, feit fisk, egg, ost og melk.

Og så får jeg glede meg over at den forferdelige mars omsider har gitt stafettpinnen til april. En splitter ny kalendermåned gjør det kanskje enda lettere å flytte fokus over på skrivingen igjen.