Og så var det alle de beskrivelsene...

I påsken kom jeg i mål med gjennomarbeidingen som jeg startet på skrivereisen til Gran Canaria i desember. Planen var å bli ferdig i vinter, men sånn ble det ikke. Selv om jeg nå er i mål med akkurat den gjennomgangen, betyr nok ikke det at jeg er klar for å sende ny versjon av manus til forlag.

Jeg jobber ennå med de siste stedene hvor jeg noterte hva som skurrer og altså nå jobber med ett og ett punkt. Noen ganger enkeltord som bør byttes ut, andre ganger en hel side som bør omskrives. Dette er egentlig en fase som jeg liker å jobbe med. Punktene som skal jobbes med er svært ulike, både problem og arbeidsmengde varierer mye, og jeg trenger heller ikke å ta de merknadene i kronologisk rekkefølge. Punkter kan velges basert på egen dagsform og arbeidslyst.

Midt oppi dette ser jeg at jeg trenger enda en gjennomarbeiding hvor jeg fokuserer på beskrivelsene. Det gikk nemlig opp for meg at jeg ikke vet noe så elementært som hovedkarakterens hårfarge. Utseendet hans er faktisk ikke omtalt en eneste gang. Nå kan jo mye sånn overlates til leseren, men selve hovedkarakteren bør jeg vel kanskje ha en viss rett til å definere?

Beskrivelser er et tilbakevendende tema i flere fora hvor skrivere diskuterer. Det er også noe av det jeg synes lugger mest om jeg selv leser et utkast til en tekst skrevet av en førstereisforfatter. Den største fellen er kanskje å pøse på med mange beskrivelser som egentlig ikke trenger å være med. Til slutt ser det nærmest ut til at fargen på gulvteppet eller mønsteret på sengeteppet er med for å lage lange setninger, heller enn å ha noen betydning. Når setninger er fulle med tilsynelatende kamuflerte beskrivelser, kan det tjene mot sin hensikt - leseren mister litt av interessen for selve handlingen fordi oppmerksomheten stadig føres over på detaljer som sannsynligvis har null relevans for plottet. Tempoet i teksten halter litt på grunn av alle detaljene som tross alt leseren ikke vet om er veldig viktige. Litt er greit, men ikke i hver setning. Og ofte er dessuten beskrivelser fullstendig unødvendig.

Dette gjelder for så vidt både steder/miljøer og personer. For mye er ikke bare for mye, men kan lett bli en distraksjon. Beskrivelser bør faktisk ikke være med med mindre detaljen har en hensikt. Hvis for eksempel en karakters typiske trekk er å elske bling, kan det være ok å nevne smykkene vedkommende har på, dann og vann. Men er det en stor interesse, kan man sikkert også koble disse detaljene til konkrete handlinger eller minner, heller enn å kun beskrive dem som en del av framtoningen. For karakterer uten en sterk hang til juveler er det helt unødvendig å beskrive smykkene i detalj, og i alle fall ikke flere ganger. Ved å bruke to setninger på Annes halskjede, vil leseren (feilaktig) oppfatte at smykker er viktig for enten Anne eller betrakteren/fortelleren. Sko skaper folk, men trenger vi å vite hvordan skotøyet ser ut hver gang vi blir introdusert for en karakter? Eller hva med fargen på hårstrikken?

Detaljer som egentlig er uvesentlige kan ofte med fordel droppes. Å flette inn en detalj eller to i andre sammenhenger er vel greit, men å vie hele setninger til å beskrive sminke og veske blir fort en avsporing for leseren.

Et rom skal selvsagt beskrives hvis rommet eller stedet/bygningen har sterk relevans til fortellingen, eller om du som forfatter ønsker at leseren skal oppfatte det sånn. Men når en karakter spaserer gjennom et rom en eneste gang trenger vi ikke å vite hvordan tapetet ser ut. Et lysstoffrør som flikker/blinker kan det ha en hensikt å nevne for å understreke stemningen, men nøyaktig hvordan lampen ser ut er mindre viktig i forbifarten.

Jeg pleier å tenke at en fortelling har en eller flere lokaliteter som er viktige for handlingen, og som vi skal tilbake til flere ganger i løpet av teksten. For sånne seder bør forfatteren i større grad styre hvilke inntrykk leseren sitter igjen med, og da er det på sin plass med litt mer omstendige beskrivelser. Ved å være selektiv kan man fortsatt holde idérikdommen på et minimum. Stemningen og "historien i veggene" er ofte viktigere enn fargen på gardinene.

Kunsten er selvfølgelig å flette inn beskrivende detaljer i setningene som tar for seg selve handlingen. Bisetninger er fine til sånn, men enda bedre blir det om detaljene bakes inn på en måte som nesten gjemmer dem litt for leseren. Og vi som skriver trenger visstnok ikke å bekymre oss for om leseren får med seg en detalj eller ikke, for det gjør de hvis bare teksten holder mål sånn ellers. Viktige detaljer kan gis ekstra tyngde ved hjelp av omskrivninger. Selv om det er viktig at kjolen er rød, trenger du ikke å skrive "rød" en eneste gang - kanskje var kjolen en anelse lysere enn blod?

Detaljer blir plutselig gøy å jobbe med når de skal flettes inn på kreative måter. Jeg har lest at kunsten å skrive er å gi leseren bilder uten å egentlig beskrive disse bildene direkte. Detaljer kan dessuten brukes for å beskrive langt mer enn selve rommet eller klesdrakten, og dermed bli et hensiktsmessig virkemiddel. De kan trekkes inn i minner, bekymringer, relasjoner - you name it.

Jeg er dessverre ikke supergod på dette med beskrivelser. Som sagt kjenner jeg ikke min egen hovedkarakters hårfarge, og fint lite annet vedrørende utseendet hans forøvrig. Jeg har et eget dokument hvor i alle fall personene er beskrevet, men der har jeg nok hatt større fokus på livsløp og preferanser enn selve utseendet. Fargen på huset har jeg derimot fått med flere ganger i teksten, uten at den har spesielt stor betydning for fortellingen i Kryp-romanen.

Nå skal jeg lage meg en regel. Alle karakterer og steder som skal detaljbeskrives, skal beskrives i det første avsnittet hvor de dukker opp. Da blir det lettere for meg å finne tilbake til hvordan jeg beskrev dem. Det kan selvfølgelig komme flere detaljer senere, men det som er grunnleggende skal komme når karakteren/stedet introduseres første gang. I alle fall mens teksten fortsatt er under arbeid - hva som skjer senere er det jo ingen som vet.