Er uforskammet rolig

Sitringen, boblingen og skjelvingen har gitt seg!

Jeg sitter rolig på jobb og konsentrerer meg om alt som skal gjøres. Bare en sjelden gang streifer tankene det som skal skje om en liten håndfull uker - og da kjenner jeg det begynner å boble så smått, men så jobber jeg bare videre.

For noen uker siden greide jeg knapt å tenke på annet enn at jeg snart skal overraske alle på jobb med å si opp. Nå kjennes det som om avgjørelsen er tatt, som om alle forberedelser er gjort, sånn mer eller mindre. Som om det bare er et slags prosjekt som alle andre prosjekter. Eller, kanskje jeg bare har innsett at nå har jeg fundert så lenge på dette at det faktisk ikke er stort mer jeg kan fundere på før den store oppsigelsesdagen er her.

På en måte kjennes det litt feil at jeg nesten ikke tenker på det mens jeg er på jobb. Det føles litt som å være i et vakuum, alt står fast i noen uker til. Fire for å være nesten nøyaktig. Slutten av juni, for å være nesten helt nøyaktig. Egentlig burde jeg kjenne sitringen hele tiden, den har vært en godfølelse som jeg ikke har gjort noe forsøk på å stagge. Og egentlig burde jeg grue meg litt mer til slutten av juni, litt mer for hver dag. Men pulsen er den samme på onsdag som den var på tirsdag.

Jeg er ganske avslappet til det hele. Betyr det at jeg bare ikke har forstått at det nærmer seg? Eller er det fordi det er ekstremt travle dager på kontoret? Hm, jeg hadde vel forventet litt høyere puls nå i juni...