Ensom majestet på hjemmekontor?

Flere som har fått vite litt om planene mine om å forlate eksisterende arbeidsplass til fordel for å prøve lykken ganske alene, har advart meg om det sosiale aspektet. Etter daglig jobbing med en god del sosialisering, kan overgangen til ensom majestet på hjemmekontor vise seg å bli større enn jeg forestiller meg nå.

Jeg liker jo også å jobbe litt alene, og med nytt hovedfokus på kreative prosjekter som bl.a. skriving, blir det helt greit å kunne forsvinne inn i sin egen boble ihvertfall i perioder. Ingen kimende telefoner som egentlig var til han på nabokontoret, som uansett er hjemme med sykt barn. Ingen opphetet debatt i kontoret litt lenger borte, hvor de glemte å lukke døren sånn at jeg ufrivillig må følge det som blir sagt, og prøver å sile det bort som bakgrunnsstøy. Ingen forstyrrelser når en kollega får besøk, og det forventes at jeg skal komme ut og slå av en hyggelig prat, selv om jeg egentlig befant meg langt inne i en oppgave som haster litt.

Alt dette kan jeg til tider oppleve som litt forstyrrende, men det utgjør jo en så liten del av den sosiale pakken på en arbeidsplass. Stort sett er det sosiale aspektet positivt, og mye kan relateres direkte til jobben jeg gjør. Ofte blir avgjørelser basert på uformelle samtaler ved kopimaskinen eller ved kaffetrakteren, eller en felles hyggelig lunsj blir plutselig til et uformelt kontormøte, fordi vi hadde behov for nettopp det. Selv om ikke de store avgjørelsene tas i sånne sammenhenger, gir samtalene næring til videre prosesser. Noen ganger er det også nyttig å hente innspill fra andre når jeg står litt fast i en oppgave.

Å jobbe helt alene, til og med som eneste ansatt, blir nok en større overgang enn jeg er forberedt på. I starten blir det topp, men hvor spennende er det etter tre-fire måneder? Hvis jeg står helt fast, mangler inspirasjon og ikke sitter igjen med følelsen av å ha vært produktiv, hvem skal gi meg det puffet jeg trenger? Jeg kan selvsagt dekke de rent sosiale behovene på kveldstid, men i dette innlegget tenker jeg først og fremst på det sosiale i selve jobbprosessen, og der har jeg ingen planer om å plage venner og familie.

Jeg ser ikke dette som et stort problem, men det er jo greit å være forberedt. Jeg ser at jeg må jobbe med å få nye, relevante forbindelser, kanskje andre som sitter på hjemmekontor og jobber med noe av det samme, som også kan trenge en sparringspartner en gang i blant. For alt hva jeg vet sitter det flere ensomme majesteter på hjemmekontor i samme bygård som meg.

Grupper på sosiale medier kan helt sikkert dekke noe av dette behovet, men samtidig er jeg litt redd for å lulle meg inn i en jobbhverdag hvor altfor mye tid forsvinner på diverse nettfora. Der tror jeg at mange har rotet vekk mer arbeidstid enn de hadde tenkt. Det er ikke der jeg skal være kreativ. Det er heller ikke der jeg skal tjene mine slanter til kneip og billig syltetøy. Man kan ikke spise "likes"...

Jobber du alene hjemme? Hvordan opplever du den sosiale biten i forhold til den jobben du gjør?