Hvite løgner

Jeg har vært på noen dagers jobbseminar. Der har jeg pratet med mange flotte folk fra hele landet, de fleste har jeg hatt kontakt med i jobbsammenheng i mange år.

Siden jeg jobber sentralt og er med på å gjennomføre seminarene, blir det til at de fleste vil slå av en prat. Mens deltakerne varierer en del fra år til år, er jeg blant de få som har deltatt hver gang.

Denne gangen ble det veldig spesielt for meg. Det var sannsynligvis mitt siste seminar, og siste gang jeg møter mange av deltakerne. Men siden jeg ennå ikke har sluppet katten ut av sekken overfor arbeidsgiver, kunne jeg jo ikke si noe som helst om at jeg har tenkt å slutte i jobben ganske snart. I sånne sammenhenger blir det ofte pratet om oppgaver som skal løses framover og selvsagt prøver jeg å motivere og inspirere, som om jeg skal bli med videre.

Noen lurer også på hvordan det er å jobbe sentralt, og vil vite hvordan jeg trives. Ikke nødvendigvis mer enn høflig konversasjon, men jeg måtte jo servere noen hvite løgner, som om vi selvsagt snakkes igjen. I tillegg møtte jeg mange som deltok for aller første gang, og som det ville vært hyggelig å følge opp. Men nei, det skal jeg jo ikke.

Ved avreise ble det en ekstra god klem til mange, men de visste jo ikke det som jeg visste - at det ikke var en ordinær takk for nå-klem, men faktisk en takk for alt som var-klem. Muligens vår siste klem ever.

Jeg føler meg ganske lumpen, men det går vel over. Nå må jeg manne meg opp til å informere arbeidsgiver og nære kolleger denne uken. Men hvilken dag er bedre enn en annen dag, mon tro?