Jeg har en drøy ukes ferie, og har rømt både jobben og byen. Jeg befinner meg i et feriehus, hvor jeg har nok å gjøre både inne og ute.
Det er godt å roe tankene litt, men jeg må nok erkjenne at jeg ikke har helt kontroll på situasjonen ennå. Jeg gleder meg til å ta tak i nye prosjekter fra november, selv om det pt pågår litt drakamp med arbeidsgiver om jeg kan jobbe litt lenger. Det verste scenariet går faktisk på at jeg skal ha 6 måneders oppsigelsestid, noe jeg selvsagt ikke er interessert i - 4 burde holde. Det jeg får gjort i november og desember skal jo danne grunnlag for inntekt i januar og februar. Ikke sant?
Iblant kjenner jeg et snev av panikk. Men bare et snev, eller som et lite stikk. Selv om englegrisen skal sørge for at jeg har mat på bordet og strøm i kontakten, blir jo fallhøyden stor.
Jeg tror at alt blir bra når ting får gått seg til. Så snart gode rutiner er på plass, og jeg ser at det blir som en ny arbeidsdag, bare annerledes. Ennå virker det som om jeg må vente en liten evighet, men for hver dag kommer drømmen litt nærmere...
Å ja, så da har du litt tid før du slutter, ja. Det kan kanskje være greit, så skjer ikke alt på en gang... Det at arbeidsgiveren vil at du skal bli lenger, er jo i utgangspunktet bare positivt. Da vet du at vedkommende er fornøyd med arbeidet ditt, det er jo kjempebra! Men jeg skjønner poenget med at når du nå endelig har greid å si opp, som du har tenkt på så lenge, så kunne det være greit å få alt sammen unna, jeg ser det poenget.
SvarSlettDet er ikke noe rart at man innimellom stopper opp og lurer på hva i all verden man har gjort. Det er helt naturlig, noe annet ville nesten vært rart? Høres flott ut at du har rømt byen på ferie. Nyt den, jeg er helt sikker på at den har du ærlig fortjent!
Takk! Ja, jeg må jobbe ut oktober, og så kanskje litt i november. Det virker lenge til, men kommer til å gå fort!
Slett