Snart klar for take-off

Det er kanskje ikke lov å si det - men jeg synes dagens illustrasjon er så fin at jeg nesten kjenner meg forpliktet til å fortelle at min årlige skrivereise til varmere strøk står for døren! Ja, bildet er gammelt, men det er bare én gang hvert år at det er aktuelt som illustrasjon. Nå pakker altså Herr Kreatur sin mikroskopiske koffert nok en gang!

Som vanlig går turen til Gran Canaria, og som vanlig blir hjemmekontoret med. Reisen varer i tre uker, og som vanlig på budsjett - om det lenger er noe som heter det tatt i betraktning at kostnadene for en sånn tur har gått mye opp og Euro-kursen dessuten er høy. Da er det jo litt greit at dette er etablert som en slags tradisjon, for da bruker jeg litt mindre tid på å veie for og imot.

Laptopen blir med og planen er å skrive mye hver eneste dag. På disse reisene er jeg nemig ikke ferierende turist som de fleste andre. Jeg samler ikke ferieminner, og hvis jeg oppdager kjente (i tide) unngår jeg dem fordi de færreste forstår at det er ok å være der alene for å skrive, istedet for å bli med på restauranter og utflukter og you-name-it. Det er godt ment, men altså - litt enklere hvis jeg greier å unngå å måte takke nei til å henge med halvkjente.

Denne gangen ble skriveplanene endret. Det har faktisk ikke skjedd før.

Skriver du visuelt?

I høst, da jeg skrev på nåværende romanprosjekt, slo det meg at jeg må bli flinkere til å skrive visuelt! Nå har jeg ikke sjekket om dette faktisk er en greie, men vil likevel slå et slag for at noen av scenene i et lengre manus bør være så visuelle at de faktisk blir husket billedlig.

Tenk deg at du leser en bok. Den er fylt med beskrivelser, dialoger og sikkert enda litt til. Vi vet at handling er bedre enn fortelling (show, don't tell). I stedet for å beskrive en hendelse er det altså mer effektivt å faktisk følge karakteren(e) mens de opplever den hendelsen forfatteren vil si noe om. I stedet for å bli fortalt at fru Karlsen er sånn og sånn, bør vi bli vist en situasjon hvor denne egenskapen hos fru Karlsen skinner gjennom. La leseren bli kjent med fru Karlsen selv, uten at vi pøser på med teskje etter teskje.

Jeg er den første til å innrømme at det er fort gjort å bli altfor detaljert i beskrivelsene, selv om jeg jo vet at det funker bedre som leseopplevelse hvis det faktisk er leseren selv som får tolke og sette sammen detaljene. Og her kommer det visuelle inn - når jeg er litt i tvil om at leseren vil forstå situasjonen sånn som jeg har tenkt den, uten at jeg tilbyr alle disse teskjeene, kan det visuelle være et ganske godt virkemiddel. Leseren husker sannsynligvis bildene enda bedre enn en strøm av ord.

Kamp mot kalenderen

Takket være en selvpålagt deadline jobber jeg nå med kryp-romanen hver eneste dag. Noen dager går det litt tregt, iblant også litt kjapt, men stort sett helt passe. Det gjenstod tross alt bare litt tekst. Etter at jeg omrokkerte en del tekst (forhåpentligvis for aller siste gang) viste det seg imidlertid at det ikke bare gjenstod 2-3 kapitler på å komme i mål med førsteutkastet, men nærmere femten...

Det rokket ikke særlig mye ved planen om å bli ferdig innen månedsskiftet. Det er jo bare å stå på litt mer, ikke sant? Kapitlene er stort sett så korte at økt antall ikke trenger å bety flere dager, men heller flere skrivetimer per dag. Deadline 31. januar kan fortsatt holde nesten fint.

Selvfølgelig dukker det også opp mange nye spørsmål og muligheter i en sånn innspurt. Spesielt en telefonsamtale mellom en av hovedkarakterene og en person som jeg egentlig ikke visste skulle ha noen funksjon utover å besvare telefonoppringingen. Og så utartet det seg altså ganske mye kun basert på dialogen mellom de to personene. Det ble plutselig flere muligheter til å komplisere hele fortelingen, og kanskje til og med legge inn en ekstra handlingstråd. Det er vanskelig å stå imot!

Innspurt for kryp-romanen

Jeg starter det nye året med å fokusere aller mest på Kryp-romanen. Jeg har satt meg som mål å bli ferdig med førsteutkastet innen neste uke, altså om ca ti dager, og deretter bruke en uke på å jobbe meg gjennom teksten en gang til med diverse mindre justeringer og tillegg.

Jeg er ikke overbevist om at jeg kommer helt i mål på så kort tid, men inntil videre må jeg jo nesten tro at det er mulig!

Planen var at førsteutkastet skal være på bare halvparten av tekstmengden jeg ser for meg at jeg skal sende til et forlag. Kryp-romanen skal være på rundt 80,000 ord, muligens litt mer. Det er visst passe for en debutant, har jeg lest.

Nå tenker du vel at det blir svært krevende, for ikke å si umulig, å skrive halve tekstmengden i løpet av en uke, og det har du nok rett i.

Nytt år og nye muligheter - og litt om motiver

Godt nyttår! Det tar nok som vanlig litt tid å venne seg til å skrive 2024, men det er fort gjort å lage planer for det nye året. Bortsett fra at tiden går altfor fort og jeg gjerne kunne tatt 2023 en gang til før vi går videre, så forbinder jeg egentlig et nytt år med mye positivt. Alt jeg ikke fikk gjort i fjor kan gjøres i det nye året!

I romjulen fokuserte jeg på Kryp-romanen, og jeg skulle jo komme med en statusrapport her på bloggen. Men akkurat som 2023 gikk også romjulen ufattelig fort. Litt sånn - hei, hvor ble den av? Etter noen år med stadig nye påfunn og flere forsøk på å pushe egen komfortsone, vet jeg jo godt hvorfor romjulen ikke satte større spor: De fleste dagene ble nemlig helt like. Da er det heller ikke så mye å se tilbake på, og selve tidsbegrepet viskes bort.

Men - tilbake til at nytt år gir nye muligheter - det er altså ikke for sent med en oppdatering på fjorårets største skriveprosjekt. Tanken var å gjøre ferdig førsteutkastet i 2023. Kryp-romanen  skal være nokså enkel, fortalt fra A til Å uten flere tidslag etc., og jeg hadde strategien klar for å oppnå dette. Fortellingen  ble naturligvis litt mer kompleks enn jeg planla, men det gjør jo bare skrivejobben litt mer interessant. Men, som så ofte stod nok ikke innsatsen helt i stil med intensjonene. Særlig i sommer ble det skrevet fint lite, og da falt jeg dessverre også litt ut av prosjektet. I høst tok jeg tak i det igjen, men brukte altfor lang tid på å komme inn i fortellingen. Lengre pauser er aldri av det gode, i alle fall ikke før førsteutkastet er på plass.