Men denne måneden har jeg måttet planlegge ekstra grundig for å få det til å gå opp. Hva er da mer gledelig enn at jeg avslutter uken med å ha solgt to nye krimnoveller! Jeg er fortsatt så utrolig nervøs for å åpne de epostsvarene. Som statist kan jeg gjøre nesten hva som helst foran kamera uten engang å være nervøs, men når jeg ser at det er kommet svar fra fiction-ansvarlig, spretter pulsen så høyt at det smeller i ørene her jeg sitter. Jeg er faktisk drittnervøs når jeg åpner sånne eposter, og det skuffer meg litt siden jeg nå har solgt totalt nitten noveller og burde ha et litt mer avslappet forhold til denne prosessen. Jeg vet jo at noen tekster blir refusert, sånn må det være. Jeg vet også at når en tekst ikke er god nok, får jeg (ihvertfall noen ganger) anledning til å justere den litt. Altså trenger ikke et nei-takk å være definitivt.
Jeg har grublet litt på dette. Hvorfor spretter pulsen allikevel i været, hvorfor må jeg samle mot for å åpne disse epostene? Dette burde jo være ren rutine! Jeg er kommet til at tekstene mine betyr mer for meg enn f.eks. det å leke meg foran et kamera. Det å skrive stikker mye dypere, og selv om ukebladnoveller ikke er høylitterært, finnes det absolutt en kobling til de større skriveprosjektene jeg jobber med, eller drømmer om å realisere. Fortellingene er blitt viktige for meg, og derfor faller jeg ganske langt når et ukeblad ikke kan bruke en novelle som jeg selv syntes var grei. Jeg vet at flere refusjoner på rad påvirker skrivelysten min negativt, mens salg naturlig nok oppleves motiverende også for de større tekstene. I høst har jeg slitt en del med å finne gode skriveøkter, derfor var det ekstra fint å få selge et par tekster igjen.
Og dessuten har jeg endelig litt å gå på økonomisk, det blir faktisk litt igjen etter at kredittkortet er betalt og jeg får en glad følelse av at jeg er forbi de største utfordringene.
Så altså, optimismen er tilbake - helgen kjennes fin!
Hei, så fint å se deg her på bloggen igjen!
SvarSlettDette med at man reagerer og blir litt nervøs når man ser at det kommer svar på en tekst man har sendt inn, kjenner jeg meg veldig igjen i. Det er helt naturlig. Ofte har man jobbet mye og intenst med teksten, og da har man jo gjerne et personlig forhold til den. Du har sannsynligvis lagt mye arbeid i den, og en god del personlighet også, kanskje. Jeg hadde blitt mer bekymret hvis man ikke syntes slikt er veldig spennende :-) Personlig synes jeg akkurat dette er mye mer spennende enn for eksempel lotto og andre konkurranser. Jeg vil tro de fleste forfattere og skribenter opplever en viss spenning når det kommer en tilbakemelding. Jeg får ofte avslag, men man lærer seg å leve med det - det er en del av gamet. For de som greier det; Ta seierene til deg og nyt dem, og forsøk å se refusjon som en mulighet til å arbeide videre og gjøre verket enda bedre... :-) Og de som refuserte deg like før boken din ble en bestselger på et konkurrerende forlag, de kan bare sitte der og angre :-)
Hei og takk for kommentar og kloke ord! Fint at det ikke bare er jeg som har det sånn. Godt at jeg ikke har hjertetrøbbel sånn ellers, det ville trolig vært en umulig kombinasjon med forfatter+dårlig hjere, hehe. Det blir spennende å sjekke hvor høyt pulsen når når jeg en gang får svar på vitenskapsromanen. Forresten, der forventer jeg jo å bli refusert, så kanskje det ikke blir så skummelt.
SlettDet er vel ingen som åpner slike eposter uten at pulsen stiger litt!? Da begynner man å bli temmelig blasert, i alle fall. Jeg har fått så mange avslag at jeg har begynt å tro at jeg aldri kommer til å få noe annet. Det er litt trist å bli pessimist, og fordi det gjør vondt å få avslag har jeg trappet veldig ned aktiviteten når det gjelder å sende inn til forlag.
SvarSlettNoen avslag har vært vondere enn andre; de aller første var kanskje verst, for da var jeg så inderlig fornøyd selv med det jeg hadde laget, og kunne ikke begripe hvorfor ikke andre var like begeistret. Og når man sender inn noe man virkelig har jobbet lenge og hardt med, og er godt fornøyd med resultatet, da svir det skikkelig med et nei.
Men du opplever jo å få ja innimellom - det er strålende. Det beviser jo at du kan treffe blink, og du kommer helt sikkert til å fortsette med det ;-) Lykke til!
Hei Randi! Jeg hadde jo faktisk trodd at dette skulle bli litt mer hverdagslig, og altså at en epost ikke skulle medførende gallopperende puls nå som jeg jo vet hva det går i. Det kan jo ikke bli noe annet enn ja eller nei, og som deg vet jeg godt at det må bli noen nei iblant. Derfor overrasker det meg litt at dette ikke ser ut til å bli lit rutinemessig. Hvis det betyr at jeg legger mye i hver tekst, som gjør det mer personlig/viktig, så er jo det bare fint. Nå er det vel litt forskjell på roman og novelle da, jeg bruker jo ikke mange dagene effektivt på hver fortelling, mens du sikkert bruker minst et år på en roman. Tror faktisk ikke jeg kommer til å ha høy puls når eg åpner svar på romanmanus, for der må nesten prosessen gå over lang tid, sånn at et par runder til nesten alltid vil være mest sannsynlig. Gleder meg til å forsøke!
Slett