Kreativ vår gir travel sommer

Jeg vet det er et luksusproblem, men likevel - denne våren har kreativiteten tatt litt vel mye plass. Det er utelukkende positivt når den slags skjer, men egentlig passet det ikke så bra akkurat nå.

Du som har vært innom bloggen dann og vann vet at jeg har jobbet med Krypromanen i tre-fire år allerede, og at den nå skulle vært sendt inn til forlag. Men, jeg fikk plutselig ånden over meg (sikkert helt vanlig når det nærmer seg pinse) og dermed ble det en lang og god skriveperiode selv om jeg altså trodde at manuset var klart for innsending. Plutselig er jeg i gang med å justere teksten igjen, og når jeg først blir inspirert drar det ene det andre med seg. Det ble justeringer til det bedre i flere kapitler. Og jeg som endelig skulle begynne å skrive på det nye prosjektet kalt Skogsromanen. Ikke nok med det, denne våren kom det jammen deisende ikke mindre enn to splitter nye romanideer...

Ja, det blir litt vel mye å holde styr på, ikke minst fordi jeg også har vært rimelig opptatt med diverse balletter i Operaen. De neste to ukene er det prøver der på dagtid hver bidige arbeidsdag, og det går så klart ut over hvor mye jeg får utrettet på hjemmekontoret. Operaen har vært en livredder dette året, for så mange andre inntekter har jeg ikke for tiden. Nylig fikk jeg årets aller første lønnsutbetaling, så nå er jeg nok en gang litt ovenpå - så lenge det varer. Det varer i alle fall lenge nok til at jeg kan fokusere på skriverier de neste månedene.

Men altså, Krypromanen - hva er status?

Jo, etter en del justeringer gjenstår kun ett punkt hvor jeg synes det er noe som skurrer. Det betyr at jeg må lese hele kapittelet og notere litt før jeg gjør endringer, for jeg vet ikke eksakt hva som er feil eller hva som bør endres. En sånn generell følelse av at noe ikke er godt nok er vel noe alle skrivende kan kjenne seg igjen i. Kanskje er det nok å ta ut en setning. Kanskje må hele kapittelet skrives om. Og i verste fall skyldes skurringen noe som er skrevet i tidligere kapitler. Altså vet jeg ikke hvor mye jobb det blir.

Det trenger imidlertid ikke å være så dramatisk, og jeg tenker at hvis jeg ikke finner ut av det rimelig greit, så sender jeg bare teksten fra meg som den er. Jeg nekter å tro at denne ene skurringen er av stor betydning hvis resten er lesbart. Nå kan det jo tenkes at forlaget synes at hele manus skurrer litt, men det har jeg ikke tenkt å bekymre meg for akkurat nå. Realisten i meg regner ikke med jubelrop uansett. Så, i løpet av denne uken skal Krypromanen endelig ut på reise igjen!

Og hva med Skogsromanen? 

Denne gangen har jeg faktisk tenkt å ta meg god tid på å gjøre notater og tygge på mulige ideer FØR jeg begynner å skrive nevneverdig. Kanskje jeg til og med prøver meg på et testkapittel for liksom å se om jeg greier å treffe den stemningen jeg har sett for meg.

Denne romanideen trenger rett og slett å modnes litt mer, men jeg kan jobbe med enkelte elementer mens resten modnes. Jeg har rammeopplegget klart og kan begynne å skrive deler av dette, men siden jeg trenger noe mer til selve hovedfortellingen, velger jeg altså å holde litt igjen. Opplegget er som vanlig ganske skrudd, hvorfor gjøre det enkelt for meg selv når jeg kan rote det til med elementer som et forlag kanskje ikke vil like? Uansett, jeg er fortsatt svært begeistret for ideen, og gleder meg til å utforske prosjektet denne sommeren. Jobbe med notater fram til høsten for deretter å skrive førsteutkastet i løpet av høst/vinter kan være en brukbar plan.

Og hva med den aller nyeste ideen?

Denne kom litt fra intet en tidlig dag i mai. Opplegget er egentlig basert på at jeg har vært forelsket denne våren, og hva er vel hyggeligere enn en uventet forelskelse når man er gammel nok til å tro at det aldri ville skje igjen? Jeg har kjørt litt berg-og-dalbane, for selv om man muligens burde ha litt bedre kontroll på en forelskelse i godt voksen alder, så ble jeg faktisk type seksten år igjen inni hodet og ja - med null kontroll på verken følelser eller humørsvigninger, akkurat som det pleide å være i tenårene. En ganske spesiell opplevelse kan man vel si. Litt skremmende å miste kontroll over egne følelser, men deilig å få oppleve sånne svingninger igjen. Det ble litt greiere da jeg forstod at jeg jo kan bruke noe av opplevelsen i en tekst, så med en hel del omskrivinger og definitivt en del detaljer som ikke fant sted, har jeg nå et bra utgangspunkt for enda et manus! Konseptet har hovedfokus på litt mer enn selve  forelskelsen, da, så jeg tror det blir minst like mye humor som romantikk. Jeg er nokså spent på om jeg får det til sånn som jeg har tenkt.

Akkurat nå grubler jeg på om jeg ikke burde jobbe med denne ideen mens jeg ennå har noe av berg-og-dalbane følelsen intakt. Det er derfor mulig at jeg begynner å skrive litt i sommer, det kan sikkert gjøres samtidig som jeg jobber med notatene til Skogsromanen. Jeg har selvfølgelig vurdert om noe av ideen heller kan flettes inn i Skogsromanen, men jeg tror ikke at det kan bli en fruktbar kombinasjon.

Og jammen dukket det nylig opp enda en idé nå i mai - denne gangen er det mest hovedgrepet og stilen som er interessant, handlingen vet jeg ikke noe om, men ideen trigger meg mye. Så den skal få ligge til modning - først Skogsromanen og kanskje den om forelskelsen. Når jeg har jobbet med notatene ser jeg nok hvilket manus som insisterer på å få min fulle oppmerksomhet.

Ja, var det noen som lurte på om det blir nok å jobbe med framover?