Amerikabrev anno 2015

Det tar litt av, her... For et par uker siden skrev jeg litt om mitt lille aksjeselskap. Planen er at det skal drifte flere av prosjektene mine. Når selskapet får inntektene er det naturlig at det også tar kostnadene, og dermed får jeg en mye ryddigere privatøkonomi og jeg unngår at kortene blandes.

Et av disse prosjektene er nettbutikken, KreaturShop. Inntektene blir nok beskjedne, men siden målet jo er å tjene penger vil nok ikke skattemyndighetene gå med på at det er en hobbyinntekt. Dermed tenker jeg at det er like greit å ta det over selskapet fra starten av.

Men dette viser seg å omfatte flere formaliteter enn jeg var forberedt på. Siden nettbutikken er del av en tjeneste som primært retter seg mot et amerikansk marked, må faktisk det lille aksjeselskapet mitt nå søke amerikanske myndigheter om US arbeidsgivernummer! Og det til tross for at inntekten neppe blir på mer enn et par hundre dollar i året - hvis jeg er heldig.

I tillegg viste det seg at det ikke er mulig for utlendinger å søke om dette digitalt, så jeg måtte sende fysisk papirskjema i papirkonvolutt. Jeg har vel knapt sendt et papirbrev de siste ti årene, men fant heldigvis noen gamle konvolutter innerst i skrivebordskuffen - helt uten lim. Innimellom pakking til neste opphold i feriehuset, måtte jeg dermed bruke en snau kveldstime på å oppspore en kveldsåpen post-i-butikk, for å sende søknaden. Det ville jo vært litt enklere hvis det kunne ordnes på epost.

Amerikanske myndigheter trenger ca 4 uker på å behandle den lille søknaden min. Og jeg blir ikke overrasket om de sender svaret i sneglepost, som til tross for at vi skriver 2015 vil ta inntil 7 dager over "dammen". Jammen godt at dette ikke haster :)

Jeg føler jo at det med ett blir mer alvor, nå som jeg har kontaktet amerikanske myndigheter, hehe. Jeg håper at jeg har fylt ut søknaden riktig, og at den innvilges. Så snart firmaet mitt har et amerikansk arbeidsgivernummer, må jeg nemlig fylle ut enda et skjema som skal til USA, men da blir det heldigvis mulig å gjøre det elektronisk.

Har du erfaring med utenlandske forretninger og oppgjør? Har du kanskje hatt noe på trykk i et annet land, og mottatt oppgjør i utenlandsk valuta? Det er sikkert enklere som privatperson enn som firma, men kanskje du har tips å dele?

Nyt sommerdagen akkurat der du er!

Hvordan takle et nei

Har du sendt inn en tekst, kort eller lang, og fått den i retur med et "takk, men nei takk!"? Det å bli refusert er jo en nødvendig del av skriveprosessen, men likevel ikke så enkelt å forholde seg til. Hvordan takler du det?

Jeg har så langt bare sendt inn noveller til ukebladene, og har ingen nyere erfaring med å få refusert en lengre tekst som det har tatt meg uker og år å skrive. Til tross for at mine tekster krever mindre innsats tidsmessig, har jeg uansett rukket å bli kjent med hvor irrasjonelt jeg kan reagere når jeg blir refusert. Først blir jeg veldig skuffet og en smule oppgitt - har de ikke forstått fortellingen, eller? Har de ikke oppfattet nerven og driven? Jeg kan være grinete en hel dag etter et nei, og ha mest lyst til å droppe hele skrivingen. Litt barnslig, jo da.

De første gangene jeg fikk nei, gikk jeg umiddelbart i gang med å bearbeide teksten. Det var dumt av meg, for jeg var jo ennå i opposisjon til den kommentaren som jeg hadde fått. Jeg tenkte fremdeles at det var jeg som hadde rett, og at den fiction-ansvarlige hadde misforstått. Med et sånn utgangspunkt er det ikke lett å forholde seg objektivt til teksten. Dermed blir det heller ikke mulig å foreta en god revisjon, til tross for at teksten jo har hvilt i en uke eller to, og dermed har kommet litt på avstand.

Etter hvert har jeg lært at selv om tilbakemeldingen er negativ, inneholder den gjerne noen stikkord som faktisk er gull. Stikkord som ved første øyekast kan oppfattes som salt i såret, men som ofte kan være selve nøkkelen til hva jeg bør justere. Det gjelder bare å gjøre seg ferdig med skuffelsen før jeg setter i gang, først da kan jeg ha fullt utbytte av tilbakemeldingen.

Jeg har derfor lært meg til å la et nei være et nei i noen dager, altså vente litt før jeg begynner å jobbe med teksten igjen. Da kommer den positive gutsen tilbake, og kanskje ser jeg selv at den fiction-ansvarlige jo hadde helt rett. Hovedkarakterens motiv var ikke tydelig nok for leseren, eller hendelsesforløpet led ganske riktig av en logisk brist.

Det er faktisk mulig å få en tekst antatt etter justeringer, enten av et annet blad eller av samme blad hvis tilbakemeldingen var konstruktiv. Utførlige tilbakemeldinger er gjerne et hint om at teksten bør jobbes mer med. Noen ganger takkes det dessuten nei fordi bladet allerede har dekket behovet for lang tid framover. Da kan det tenkes at de vil kjøpe en bearbeidet versjon av novellen om et halvt år.

Hvordan reagerer du på å bli refusert, og hvordan jobber du videre?

Seriøse forretninger

Jeg har nevnt tidligere at jeg har opprettet mitt eget selskap. Det gjorde jeg med tanke på permisjonen - mest fordi jeg føler at en formell selskapsform bidrar til en tydeligere ramme for aktivitetene mine, og dermed blir også innsatsen mer seriøs og målrettet. Dessuten gir det meg alternative måter å jobbe på, bl.a. kan jeg velge om et oppgjør for en solgt novelle skal utbetales til meg privat som vanlig lønnshonorar, eller om selskapet skal fakturere. Begge måter kan ha sine fordeler, men først må jeg selvsagt ha noe å selge.

En annen fordel er at jeg er ansatt i en bitteliten stilling i selskapet. Det gir meg følelsen av å faktisk ha en jobb. Selv om månedslønnen jo er mikroskopisk gir det likevel en slags mental ro. At lønnen fra selskapet er satt ned hele to ganger bare i år, trenger vi vel ikke å gå nærmere inn på akkurat nå :)

Og, ikke minst blir planarbeid og budsjettering hakket mer seriøst med et selskap. Regler vedr regnskapsføring og formell rapportering til myndighetene må riktignok følges, og til tider kan det virke litt "overkill" når selskapets omsetning jo er beskjeden. Men jeg finner fordeler med dette også, for når et mål blir formalisert så er det mer forpliktende for meg enn om jeg hadde satt de samme målene som privatperson. Selskapet protokollfører selvsagt ikke detaljer som hvilken novelle jeg skal skrive, men setter gjerne mål for inntjeningen, eller hvilke prosjekter det skal fokuseres på framover for å nå gitte mål. Selvfølgelig kan jeg gjøre om på disse planene som jeg vil, men jeg merker at når alt er formalisert gjør jeg en grundigere jobb i selve planleggingsprosessen. Som økonom er jeg jo vant med budsjettering og mål etc, så dette er ikke noe jeg gruer meg til eller utsetter. Tvert i mot føler jeg at jeg vedlikeholder en del av faget mitt, men i en mer personlig inspirerende setting enn tidligere.

Det er nokså lett å starte sitt eget aksjeselskap, og jeg deler gjerne erfaringer. Jeg valgte aksjeselskap istedet for å være selvstendig næringsdrivende fordi det gir meg en ryddigere privatøkonomi. Kontakt meg gjerne om du trenger noen tips.

Nå er jeg imidlertid i feriehuset mitt igjen, og denne gangen skal jeg ha nesten helt fri! De fleste daglige gjøremålene er satt på pause, og ja - selskapet har allerede trukket meg i lønn siden jeg jo ikke hadde opptjent feriepenger - sukk. Jeg har imidlertid mottatt en solid porsjon feriepenger fra gamlejobben, så nå skal jeg skeie ut med både jordbær og en kald sommerpils i hagestolen. Utskeielser som det jo ikke er så stor anledning til sånn ellers.

Bloggen oppdateres ukentlig også i sommer, og neste uke får du vite litt om hvorfor selskapet mitt har søkt om status som arbeidsgiver i USA... :)

God sommer til deg!

For først var tittelen

Jeg må innrømme at jeg ikke har skrevet særlig mye de siste ukene. Det er ferietid de fleste steder, og jeg har jobbet mest med kommende oppdateringer til de nettstedene jeg driver, sånn at jeg ikke trenger å tenke så mye på det når jeg snart tar meg en ny tur til feriehuset. Da skal jeg nemlig ha ferie for avkoblingens skyld, selv om jeg jo koser meg med de fleste jobboppgavene også. Litt skriving blir det nok på gråværsdager, men ikke noe pes.

Mens jeg ikke skriver, detter det likevel ned en og annen idé, og i det siste har jeg blitt klar over hvor mye inspirasjon som finnes i en god tittel! I omtrent 25 år har jeg flirt litt av mitt første romanmanus, det som var basert på tittel og antall sider(!), og som aldri ble antatt. Siden jeg visste fint lite om handlingen da jeg skrev den, ble skriveprosessen litt som å selv lese en fortelling for aller første gang. I ettertid har jeg flirt av dette fordi man må jo nesten ha litt mål og mening med det man skriver, selv om det jo er lov å oppdage underveis. Leseren trenger struktur. Fortelleren trenger å vite litt om hvor historien skal og hvorfor.

Men nå i det siste flirer jeg ikke lenger av det med tittel! Nå ramler det nemlig stadig inn nye titler, og siden jeg har tenkt å selge minst en novelle pr måned framover - det vil si jeg bør vel ta sikte på å skrive minst dobbelt så mange for å nå målet, har titlene vist seg å være rene vitaminpillene når det gjelder inspirasjon og ideer. Jeg skriver dem ned, mediterer litt over dem dann og vann, føyer til et par stikkord og peiler ut sjanger, og plutselig dukker det opp en hel fortelling som passer perfekt til en gitt tittel. Det virker som om dette er en grei måte å jobbe på for meg, i alle fall når det gjelder de korte novellene.

Tenk deg en tittel, og prøv deretter å se for deg hva den skjuler! En grei tittel har helt sikkert også en grei historie, ikke sant? Det gjelder bare å finne den. Dette blir kanskje litt bakvendt for enkelte, men hvis det funker for meg så er jo ingenting bedre - for meg. I tiden som kommer trenger jeg nemlig mye inspirasjon!

En litt "uønsket" tittel dukket forresten opp mens jeg ryddet kjøkkenet i går kveld. Jeg tenkte egentlig på noe helt annet, men plutselig var den der - helt perfekt, passe mystisk. En sånn tittel som har en bokstav for mye eller for lite, som gjør at du husker at du har sett den før. "Uønsket" fordi den ikke passer for en enkelt novelle, men for noe mye mer omfattende. Og en sånn omfattende tittel har jeg jo ikke behov for akkurat nå som jeg jo allerede har for mange prosjekter på gang...

Forresten - når bestemmer du deg for tittel til det du skriver? Først, sist eller undrveis?

Ønsker deg fine julidager!

Det store prosjektet

For et par uker siden nevnte jeg at jeg vil jobbe med litt mer omfattende tekster i sommer. Ukebladansatte tar også ferie, og de har sannsynligvis fylt opp med noveller for det meste av sommeren. Men viktigst av alt; jeg kjenner behov for å jobbe med litt større prosjekter hvor jeg kan gå mer i dybden. Hvor jeg kan utbrodere, og ikke minst hvor jeg selv bestemmer formen.

Jeg nevnte at jeg vil prøve meg på en ukebladroman, men det er ikke den jeg skal fortelle om nå. For jeg nevnte at jeg vil skrive en tekst som går utover det formatet også. Kanskje noe som resulterer i et slags romanmanus, men intensjonen er å bare skrive uten altfor mange tanker om resultatet. Jeg kan se på det som en praktisk skriveøvelse, og selv om jeg ikke skulle komme helt i mål kan sikkert fragmenter av teksten brukes til noe fornuftig senere.

Det er imidlertid ikke så lett å komme i gang. Og enda verre - jeg greier ikke engang å bestemme meg for hvilken idé jeg skal følge. Jeg har nemlig en nokså lang liste med romanideer fra tidligere år, og ett av målene med permisjonen er jo nettopp å ha tid til å leke med det som ikke ble prioritert da jeg var i full jobb og vel så det.

Men det sier seg selv at jeg ikke kan sette i gang med mange store prosjekter samtidig - jeg må velge! De siste dagene har jeg vippet fram og tilbake, det er som om kreative brytere slår seg av og på uten at jeg helt greier å bestemme meg for hvilken strømning jeg liker aller best.

Den ene dagen befinner jeg meg mentalt langt inni det prosjektet som kan bli en slags dagbokfortelling kombinert med romsteringer i vitenskapelige fakta. Ordene flommer når jeg befinner meg milevis unna tastaturet og jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke greier å fange dem. Formen trer fram, jeg oppdager strukturer som jeg ikke hadde sett tidligere. Jeg blir opprømt fordi jeg ser at temaet kan ha et snev av den aktualiteten som gjerne er nødvendig for å nå ut.

Men så, neste dag er jeg langt inni en av de andre ideene; en litt enklere og mer leken fortelling i fantasy sjangeren - en sjanger som jeg forøvrig ikke er så opptatt av ellers. Drama og mystikk på en arena som jeg synes virker både fascinerende og oversiktelig. En historie som går mer lineært fra start til slutt, hvor fortellerstemmen nok må bli vel så viktig som troverdigheten. Igjen hører jeg dialoger mens jeg rydder kjøkkenet, eller former nye koblinger i rammeverket for historien mens jeg prøver å sovne. Denne historien har jeg allerede jobbet litt med tidligere, så flere grunntrekk og karakterer er delvis på plass.

Også et tredje prosjekt leker i underbevisstheten - den novellesamlingen som jeg har nevnt tidligere, hvor flere skjebner flettes sammen. Hvor hver enkelt historie står på egne ben, men hvor helheten gir noe mer. Dette er nok det prosjektet som jeg helt siden permisjonstart har sett for meg som hovedprosjektet mitt, nettopp fordi formen virker overkommelig for en utålmodig fersking. Det å fullføre hver enkelt novelle kan gi meg mestringsfølelse selv om den totale pakken er milevis unna målet.

Nei, det er nesten umulig å velge! Alle tre har faktisk titlene klare, men foreløpig kaller vi dem bare "vitenskapsdagbok", "fantasidrama" og "novellesamling" - for jeg kan ikke røpe så mye mer akkurat nå. Planen er som nevnt å ha en ukebladroman ferdig innen 31. august, men samtidig bør jeg ha tid til ihvertfall å komme i gang med det store prosjektet. Jeg kan bruke hele vinteren og mere til på detaljene - det trenger jo ikke å finnes noen deadline i det hele tatt, må jeg ha som mål å få på plass litt struktur nå i sommer.

Blir jeg nødt til å jobbe litt med alle tre i en periode for å se klarere? Er det ikke sånn at den som ser klart gjør bedre valg? Hvis jeg trodde at det skulle bli enkelt å velge, så tok jeg feil, gitt :)