De første gangene jeg fikk nei, gikk jeg umiddelbart i gang med å bearbeide teksten. Det var dumt av meg, for jeg var jo ennå i opposisjon til den kommentaren som jeg hadde fått. Jeg tenkte fremdeles at det var jeg som hadde rett, og at den fiction-ansvarlige hadde misforstått. Med et sånn utgangspunkt er det ikke lett å forholde seg objektivt til teksten. Dermed blir det heller ikke mulig å foreta en god revisjon, til tross for at teksten jo har hvilt i en uke eller to, og dermed har kommet litt på avstand.
Etter hvert har jeg lært at selv om tilbakemeldingen er negativ, inneholder den gjerne noen stikkord som faktisk er gull. Stikkord som ved første øyekast kan oppfattes som salt i såret, men som ofte kan være selve nøkkelen til hva jeg bør justere. Det gjelder bare å gjøre seg ferdig med skuffelsen før jeg setter i gang, først da kan jeg ha fullt utbytte av tilbakemeldingen.
Jeg har derfor lært meg til å la et nei være et nei i noen dager, altså vente litt før jeg begynner å jobbe med teksten igjen. Da kommer den positive gutsen tilbake, og kanskje ser jeg selv at den fiction-ansvarlige jo hadde helt rett. Hovedkarakterens motiv var ikke tydelig nok for leseren, eller hendelsesforløpet led ganske riktig av en logisk brist.
Det er faktisk mulig å få en tekst antatt etter justeringer, enten av et annet blad eller av samme blad hvis tilbakemeldingen var konstruktiv. Utførlige tilbakemeldinger er gjerne et hint om at teksten bør jobbes mer med. Noen ganger takkes det dessuten nei fordi bladet allerede har dekket behovet for lang tid framover. Da kan det tenkes at de vil kjøpe en bearbeidet versjon av novellen om et halvt år.
Hvordan reagerer du på å bli refusert, og hvordan jobber du videre?
For meg er det en naturlig del av skrivingen og veksten. Å få et nei kan bety flere ting, men ofte har jeg opplevd at de neiene jeg har fått er tekster jeg i ettertid fant ut at jeg er glad de takket nei til av ulike grunner. En gang refuserte jeg meg selv: fikk antatt et dikt og trakk det tilbake da jeg følte det var for svakt. Redaktøren ringte meg og vi hadde en lang og oppklarende prat om veien videre og han var enig i mine vurderinger. Jeg fikk satt mye av min egen skriving i perspektiv da. Å skrive krever hard hud og det krever at man hele tiden skriver for å utvikle håndverket. Ingen har lovet at det er enkelt, men det er givende og det er brolagt med avslag og aksept. Selv jobber jeg videre fordi jeg konstant forteller meg selv kjernen i hvorfor jeg skriver: fordi det gjør meg utfordrer meg, gleder og gjør meg hel. Hvor det fører jeg vet jeg ikke, men det er ikke opplagt å bli utgitt og det er en sorg og en sannhet skriveren må leve med. Som også er inne på er ikke alltid et nei betyende med at teksten ikke kan brukes: kanskje må man bearbeide den mer, andre ganger er avslaget motivert av subjektivitet og et annet sted vil kanskje takke varmt ja til arbeidet man gjør. Det har også hendt at avslagsbrevet mitt har sagt: god tekst, men ikke det vi vil ha i denne omgang. Skriv gjerne videre og vi ser gjerne en lenger tekst neste gang. Poenget mitt er altså: mange grunner, men fellestrekk er at dersom man bearbeider dem alle kan man lære masse av dem. Jeg synes metoden du har tillagt deg virker ganske fornuftig. Heia deg og skrivingen din. Fortsett som du stevner.
SvarSlettHei Fivrelden, og takk for langt og grundig innlegg! Det blir så mange flotte betraktninger her. Du nevnte også dette med subjektivitet hos dne som vurderer, og det er kanskje det vanskeligste å forholde seg til, tenker jeg. Litt uretferdig å bli refusert pga at den ene personen som får lese teksten din ikke liker den.- mens en annen person kanskje ville gitt den en sjanse. Man skriver jo ikke for å tekkes den ene personen, men leserne.
SlettJo takk, jeg skal nok stevne videre, selv om jeg ikke er helt sikker på hvilken vei det bærer :)
Avslag er jo per definisjon noe negativt, så det er helt naturlig å bli lei seg, oppgitt, småsint, sur, gretten – her finnes det et helt register av følelser. En tanke som slår meg når jeg leser innlegget ditt, er at arbeidsmengden man har lagt i en tekst muligens kan påvirke hvor sterkt man føler skuffelsen. Jeg har jo skrevet hele bokmanus for det meste (fra ca 150-300 s), kan ha jobbet månedsvis, årevis med en tekst, og hvis jeg da blir møtt med et raskt og enkelt nei-takk, så kan skuffelsen kjennes gedigen. Det kan kjennes som jeg helt mister lysten til å holde på med skriving, det kan føles helt meningsløst.
SvarSlettNår jeg tenker litt analytisk på det, så tror jeg kanskje skuffelsen er størst når jeg får inntrykk av at forlaget ikke har lest hele manuset, eller at de har lest med feil forutsetninger. Jeg kan i følgebrevet ha skrevet at jeg har laget en underholdningsroman, likevel skrider de til vurderingsverket som om jeg hadde forsøkt å skrive en meget seriøs, dyptloddende, samfunnskritisk roman. Da er det jo egentlig ikke vits i å lese manuset i det hele tatt; da må det jo falle igjennom. Og den tilbakemeldingen jeg da evnt får, kjennes kun som skivebom og vekker irritasjon.
Det vanligste – som jeg har opplevd i alle fall – er at man får ubegrunnede avslag. Jeg opplevde det som frustrerende i starten; her var jo ingen hjelp til hva jeg evnt kunne endre. Men så fikk jeg i sin tur noen begrunnede avslag, og kjente vel da at jeg heller ville ha de ubegrunnede. For når forlaget begrunner avslaget, får jeg mer en følelse av at de skal roe meg ned/trøste/ikke ta helt motet fra meg, og skrangler sammen et eller annet de kommer på i farten, heller enn de legger arbeid i det og gir meg noe som virkelig kan være til hjelp.
Men for å komme til saken, så vil jeg si det er helt på sin plass å få en nedtur når nei-et kommer. Man får gi seg selv litt tid til å fordøye det, evnt se om det er noe man vil ta til etterretning av innspill, og så vurdere om man skal skrive om, forkaste helt, eller forsøke om noen andre kan ha en annen oppfatning. Men mest av alt må man stole på sin egen teft.
Hei Randi! Takk for tankevekkende kommentar, så utrolig artig med så mange innspill! Jeg er helty enig med deg i at tekstmengde nok kan påvirke hvor tøft det er få et nei, jobber man med et manus i et år så er man jo så til de grader langt inni den teksten. Kan tenke meg at det nesten blir litt som å bli refusert som person, og ikke bare at teksten kom i retur. Jeg tror nok også at endel forlag sender med en standardfrase når de refuserer. Det virker litt ufølsomt, men samtidig tenker jeg at det ville vært verre om de bega seg til å kommentere mer enn de føler er riktig, bare for å glede forfatteren. Det kan sikkert noen ganger bli feil det også, i positiv eller negativ retning. Uansett, når jeg får en novelle refusert, setter jeg stor pris på at en av de jeg sender til alltid gir meg 3-4 stikkord som sier litt om hvordan hun opplevde novellen. Selv om de ikke kan bruke den, gir det meg mye å leste hvoran hun har oppfattet den, ofte er det nyanser i de korte ordene, som forteller meg no om min egen tekst, gjerne noe jeg ikke selv hadde tenkt så mye over. Veldig ofte er de tre stikkordene spot on. Andre returnerer med kun "nei takk", og da vet jeg jo ingenting om hva som feilet.
SlettHei! Avslag er ikke enkelt å motta, men som flere kommenterer her kommer det selvsagt litt an på mengden arbeid som er lagt ned, og hva slags tekst det er. Jeg opplever imidlertid at forlagene ofte er interesserte, og kommer med konstruktiv kritikk, kritikk som faktisk er til stor hjelp i det videre arbeidet, bare man leser den godt nok og forsøker å finne ut hva de egentlig sier i begrunnelsen (også mellom linjene!). De gangene jeg har fått store manus i retur uten et eneste ord, må jeg nok innrømme at jeg blir ganske skuffet, ja. Jeg har også opplevd å kalle tilbake et manus en gang, fordi jeg selv fant en brist i det, noe jeg måtte jobbe mer med. Det skal ikke være enkelt!
SvarSlettHei Gro Jeanette! Takk for nyttige innspill!jeg tror vi skribenter/forfattere - om vi nå er etablerte eller helt i starten av ett eller annet, har mye å lære av hverandre. Etter kommentarene fra deg og de over, har jeg fått et mye greiere forhold til dette med å få en tekst i retur. Jeg setter også pris på kritikk når den er konstruktiv, liker bedre å få det, enn bare et "nei takk". Det kan være nok til at jeg inspireres til å jobbe videre med teksten, eller at jeg - etter å ha tygget litt på det, forstår hva som ikke funket. Det lærer man jo også av!
SlettHm, ser at flere av dere har tilbakekalt manus, akkurat nå ser jeg vel ikke het ast jeg noen gang kommer til å gjøre det, men skal vel aldri si aldri. Oppdagelsesreisen min har jo så vidt startet.