En litt rar skriveteknikk

Jeg er ennå ikke i mål med «Vitenskapsromanen», men jeg har hatt en usedvanlig god og produktiv periode de siste ukene. Det er bare det at jo nærmere jeg kommer målstreken, jo mer arbeid avdekker jeg. Det er både fint og kjedelig. Skulle jo gjerne vært ferdig nå, men når jeg får nye aha-opplevelser som jeg tror vil bidra positivt til helheten, så må jeg selvfølgelig ta sånne innfall seriøst.

Og så er det kanskje naturlig at det dukker opp mange helhetstanker sånn på tampen?

I tillegg har jeg altså lagt meg til en litt snodig arbeidsmetode, sikkert også den typisk for avsluttende fase for større prosjekter. Det dreier seg egentlig ikke om selve skrivingen, men mer om å få distanse og et klarere bilde av helheten og virkemidlene. Finnes det løse tråder, er noe av handlingen ulogisk, eller mangler fremdeles noen karakterer motiv og retning? Det finnes så klart mange brister, og jeg har jo ikke tenkt å perfeksjonere alt før jeg sender teksten fra meg, ikke engang etter min begrensede forutsetning for å greie det. Men en ny metode, som jeg først tenkte var pinlig og teit, har vist seg å være nyttig.

Jeg intervjuer nemlig meg selv - høylytt :) Jeg flytter meg bort fra skrivebordet, stiller meg midt på stuegulvet uten notater eller andre ting som kan kobles til manus. Helt alene - ok, kanskje med et velfylt kaffekrus. Og så forteller jeg høylytt om ideen, om historien, og hvordan elementene henger sammen. Og alt sånn som det egentlig er vanskelig å sette ord på, for ikke å snakke om å forklare til en person som ikke vet noe om manuset.

Hvis noen hadde observert meg, så ville de kanskje ha tenkt at det har klikket litt for Hr. Kreatur. Men faktum er at det gir meg et mye mer presist forhold til så mye av manus. Det å sette ord - og ikke bare tanker, på innholdet, tvinger meg til å konkretisere ganske mye av det som hittil utelukkende har svevd rundt i hodet mitt. Hvis jeg i tillegg leker at jeg blir intervuet, eller enda verre, holder et slags foredrag om manuaset, blir jeg dessuten tvunget til å uttrykke meg kort og konsist, være tydelig med et bevisst ordvalg. Jeg sier stort sett en setning bare én gang, for å si det sånn. Jeg tvinges til å tenke raskt, og å konketisere ved å bruke få ord på å forklare sammenhenger i manus til en imaginær samtalepartner.

Jeg prater selvfølgelig ikke høyere enn jeg må, naboene hører nok ikke like mye som da jeg prøvefilmet forleden (jeg fikk faktisk den jobben!). Men bare det å formulere tankene på en annen måte, gjennom tale istedet for skrift, har en overraskende fin effekt. Kanskje dette funker fint for meg, mens det bare vil oppleves som håpløst forstyrrende for andre?

Høres det dust ut? Har du noen sær metode for å konkretisere, skape framdrift eller rett og slett for å rydde litt i de kreative tankene dine?

Ønsker deg en fin helg!