Med et så omfattende manus som «vitenskapsromanen» blir mye annerledes. Det blir ikke lenger en hverdagslig sak, jeg føler behov for å kunne stå for det jeg skriver også om fem år. Verden vil fortsatt gå ufortrødent videre, så dette handler nok mer om min egen identitet enn om bokhandlere og talkshow på TV. For denne gang er teksten langt mer personlig, selv om innholdet jo for det meste er fiksjon. Jeg har lagt ned vanvittig mye tid, og en idé har fått lov til å utvikle seg i sitt eget tempo. Jeg blir mye sterkere involvert i selve prosjektet og innholdet, og dermed også mer kritisk. For jeg justerer, skriver videre, søker noe ukjent som kanskje skurrer litt, retter åpenbare feil, gjør mye research, går tilbake og retter igjen. Og noen ganger blir jeg ekstremt usikker på om den ideen som en gang var gnistrende god, egentlig har livets rett. Jeg svinger fra følelsen av å ha skrevet gull, til å innse at ikke et eneste avsnitt er noe å juble for.
Det er faktisk ganske frustrerende å bli så til de grader revet mellom to ytterligheter. Jeg vet jo at man gjerne er sin egen verste kritiker, og jeg vet også at jeg bare må sy sammen de siste løse trådene, ta et par nye gjennomlesninger, noen justeringer igjen, og kanskje en aller siste gjennomgang - og så trekke pusten dypt før jeg sender manuset fra meg. Selv om det altså ikke skinner som gull.
Kritikeren i meg vil nok aldri ble fornøyd uansett.
Og skal ihvertfall ikke få det siste ordet.
Hei du! Jeg tror det du føler er helt normalt. Jeg har det på akkurat samme måten, og kjenner flere som skriver som føler det sånn. Det går opp og ned, det er tro og tvil, det er håp og fortvilelse. Mange ganger har jeg tenkt at nå, nå gir jeg opp, ingen vil lese det mølet her. Så lar jeg det ligge litt, og det går ikke lenge før historien og karakterene begynner å mase på meg. Også er jeg i gang igjen. Skriver og redigerer, skriver og redigerer, og kritikeren blir etter hvert mindre pågående.
SvarSlettJeg har en venninne som også skriver. Vi leser for hverandre, gir tilbakemeldinger og støtter hverandre når det er tungt. Kanskje du skulle hatt noen å spille ball med? Det har i alle fall gjort underverker for meg.
Stå på! :)
Hei Inger Johanne! Takker for nyttig kommentar. Jeg har opplevd det litt motsatt av deg, at jo mer jeg skriver jo mer skeptisk blir kritikeren, kanskje det har vært for mange løse tråder for lenge. Jeg lurer litt på om en annen arbeidsform ville funket bedre, nå har jeg skrevet nokså ustrukturert over lang tid, dermed har retningen og visjonen min vært litt uklar til tider. Det må jo nødvendigvis gi mye unødvendig næring til kritikeren. Kanskje det går bedre hvis jeg har tydeligere rammeidé tidligere i prosessen, og klarere mål for hver arbeidsetappe. Her er det uansett mye å lære!
SlettEn testleser er en god idé! Skal tenke litt på det for neste manus! Akkurat dette prosjektet tror jeg har vært såpass ustrukturert at det ville vært vanskelig å lese for alle som ikke fikk tankene mine med på kjøpet.
Hei! Dette høres veldig kjent ut, ja! Selvsagt føles det som regel mest viktig og man går mer i dybden på et bokmanus enn på en novelle. Det er jo ikke så rart. Det er jo som regel boken man arbeider mest med over tid og legger sjelen i. Og tidsperspektivet er også viktig, nettopp for at man skal kunne ta pauser, og gå tilbake og se manus med nye øyne litt senere. Det synes i alle fall jeg at jeg lærer mye av.
SvarSlettHei Gro Jeanette! Takk for innspill, jo det er klart at arbeidsformen er annerledes for større manus, og kanskje jeg først og fremst trenger å finne fram til en bedre rutine. Novellerutinen har jeg et relativt greit forhold til, mens romanmanus er nytt. Sannsynligvis kan man ikke jobbe på akkurat samme måte med alle større manus heller. Neste gang skal jeg begrense behovet for research, så blir det nok lettere å styre prosessen. Men jeg lærer vel en del av dette, og selve skriveprosessen er jo spennende selv om kritikeren ikke alltid lar seg begeistre ;) God helg!
Slett