Litt å flire av på en søndag

Det har blitt mange innlegg om skriveprosjektet mitt i det siste, og siden jeg er i sluttfasen så er vel det bare naturlig. Men jeg driver jo med litt andre saker også, f.eks. ble februar beste måned noensinne for nettbutikkene mine, og jeg har også hatt noen statistoppdrag. I dag deler jeg et uforglemmelig øyeblikk fra Hr. Kreaturs utfoldelser på de skrå bredder, men denne gang faktisk på hjemmebane...

Noen ganger blir jeg kontaktet med en forespørsel om jeg kan filme en liten snutt hvor jeg presenterer meg selv - eller som denne gangen, avlevere en håndfull replikker. Det er ikke så viktig om jeg sier noe feil eller om bildekvaliteten ikke er topp, produksjonen ønsker vel først og fremst å se uttrykket mitt. Om jeg kan passe til en tenkt karakter. Selvfølgelig er sånne henvendelser utrolig spennende, men det er like selvfølgelig at det hele ender med at jeg ikke får oppdraget. Men uten å forsøke kan det i alle fall ikke bli napp! Jeg har flere ganger bedt om tilbakemelding hvis jeg bør gjøre det tekniske annerledes, men siden jeg ikke har fått noen sånne innspill må jeg gå ut i fra at jeg bare ikke passet til de skoene som skulle fylles. I verste fall var prestasjonen min langt under pari.

Når en sånn forespørsel kommer må jeg snu meg rundt nokså umiddelbart, jeg må filme meg selv samme dag, gjerne innen to-tre timer. Jeg har ikke akkurat noe filmstudio her i leiligheten. Ikke engang en egnet, opplyst krok hvor jeg kan gjøre sånne opptak foran en rimelig nøytral bakgrunn, uten først å ominnrede en hel del. Hvis jeg flytter unna spisebordet frigjør jeg litt plass foran en ensfarget vegg. Det digitale fotoapparatet mitt har filmfunksjon, og jeg har faktisk også et sånn stativ som det kan stå på. En stålampe av den typen som lyser rett opp i taket gjør nytten som lyssetting - jeg burde vel strengt tatt ikke filme med alt lyset ovenfra, men det hvite taket reflekterer ihvertfall lyset jevnt og ikke bare i en søyle. Når nevnte stålampe står på max styrke, får naboene over gaten orkesterplass til stuen min, jeg har nemlig ikke gardiner foran vinduene mine. Så jeg må finne meg i å stå litt på utstilling når jeg fremfører mine replikker og lever meg inn i en tenkt scene. Det blir jo nesten som å spille teater, istedet for film. Selv blir jeg blendet av alt lyset, og ser ikke om det finnes noe publikum der ute.

Denne gangen bestod utfordringen av ganske mange replikker hentet fra to ulike sekvenser. Jeg kan ikke si noe om produksjonen eller sjangeren, men det er jo heller ikke viktig. Imidlertid kan jeg røpe at den første sekvensen var nokså rett-opp-og-ned prating, mens den andre var langt mer dramatisk. Og siden den første gikk greit, er det sistnevnte jeg nå tenker at du kan få flire litt av. Scenen var ganske dramatisk fordi jeg skulle krangle relativt heftig med en tenkt person - på så kort varsel hadde jeg ingen jeg kunne spille mot, så i dette tilfellet ble all min vrede rettet mot den stakkars lampen, som forøvrig også fungerte som stativ for replikkarket mitt. Men ikke nok med kranglingen; jeg skulle også bli skadeskutt, utført av stålampen - nei, jeg mener den andre karakteren.

Jeg begynte nok litt forsiktig, kjeftet og kranglet nokså dempet på de første opptakene, men etter hvert som jeg fikk opp pulsen fulgte lydnivået etter. Jeg liker jo ikke å gjøre noe halvveis; sperrene mine ble færre, det kjentes riktig å ta i. Jeg ante ikke at jeg kunne bli så aggressiv bare fordi noen hadde skutt meg, det er nesten litt skremmende å tenke på! På femte tagning nærmest freste jeg mot den stakkars stålampen. Ikke greide jeg å holde meg oppreist lenger heller, med sterk innlevelse sank jeg liksom litt sammen, for jeg antar jo at jeg ikke ville blitt stående rakrygget etter en sånn seanse. Så de avsluttende replikkene mine skjedde dessverre helt nederst i billedflaten, ja faktisk viste det seg på opptaket at bare toppen av det forvrengte ansiktet mitt ble synlig i de siste sekundene. Jeg håper jo at produksjonsselskapet forstår at den innbilte smerten ikke var til å holde ut.

På tiende tagning aner jeg ikke hvor høyt jeg skrek, da var pulsen i hundre og jeg var nærmest gått ut av mitt gode skinn. Du ser det sikket for deg, Hr. Kreatur hanglende foran sitt fotoapparat og sin stålampe, imaginært blod fosser, hatet lyser fra øynene hans og fråden står om munnen mens han skriker mot en stålampe. Naboene tvers over gaten kan muligens ha undret seg litt dersom de kastet et blikk mot det flombelyste vinduet mitt. Hvorfor i alle dager står han der og brøler, kan de ha tenkt. Og hvorfor segner han sammen for så å gjenta alt sammen? Hvis noe er galt, er det vel mer normalt å ringe legevakten? Eller å dempe belysningen?

Naboene over og under har jeg ikke hørt noe fra etter seansen. De kan nok ha stusset over en drøy halvtime med høylytt krangling og rop om skuddskader og det som verre er. Men de hørte forhåpentligvis også at jeg bevisst la inn en lattersalve mellom tagningene, for liksom å sende ut et slags signal om at, hey, dette er bare på tull, altså! Alt er ok, ikke ring politiet!