Journalist Line Kaspersen søker etter karrierefolk som har tatt skjeen i annen hånd. Trolig de som gikk lei det evinnelige maset og nå lever en mer personlig riktig tilværelse som kunstner, gründer - eller kanskje noe helt annet. Kanskje kjøpte de et småbruk for å finne tilbake til ektefølte verdier, eller startet for seg selv fordi de hadde en idé de fortsatt brenner for.
Jeg har lest at forfattere som er synlige i media faktisk kan ha et fortrinn når forlagene vurderer mottatt tekst. Dessuten, kanskje journalisten fra Dagens Næringsliv ville spandert lunsj mens hun får historien min? For en som lever på sparebluss kunne jo akkurat det vært fristende nok...
Men så tenkte jeg meg heldigvis om - noen ganger er det greit å gjøre nettopp det.
Én ting er at jeg har hoppet av karrieren min for en lang periode - akkurat der kvalifiserer jeg nok til å bli intervjuet, selv om jeg ennå ikke vet om hoppet blir midlertidig eller permanent. Men så var det hva jeg gjør i stedet, da. Har jeg funnet opp noe hjul? Noe krutt? Kastet jeg meg ut i det ukjente for å prøve ut en forretningsidé som verden aldri hadde sett maken til? Har jeg egentlig noe interessant og konkret å vise til?
Nope.
Akkurat det høres jo litt trist ut. For meg personlig har jeg som du vet masse positivt å vise til, men jeg tviler vel på at dagens Næringsliv er så interessert i at jeg selger ukebladnoveller og investerer noen sparepenger på børsen. Novellene er jo heller ikke selve målet mitt, men mer som en nødvendig og nyttig skolering samt et lite økonomisk bidrag for i hvertfall å ha mat på bordet.
Kanskje mer spennende for Hr. Kreatur enn for dresskledde lesere av Dagens Nærngsliv?
Har du hoppet? Har kanskje du en historie å fortelle?
Edit: Ser at DN allerede har fjernet etterlysningen (var responsen så overveldende?), men er du interessert i å dele din historie kan du sikkert fortsatt kontakte journalisten.
Edit2: 7.februar har DN publisert flere artikler om dette temaet, Her kan du lese at Du blir ikke lykkelig av å tjene millioner i året. Og journalisten vil ha kontakt med flere.
Interessant. Selv har jeg ikke hoppet av men jeg har selvfølgelig valgt å følge hjertet når det kommmer til en studievei som ikke har noen garantier. Imidlertid er jeg ikke glad i å stikke meg frem. Jeg har gitt intervju når arbeidet mitt har krevet det tidligere, men jeg trives egentlig med å gjøre mine ting tilbaketrukket. :)
SvarSlettHei Fivrelden! Smart å ha med hjertet når viktige valg skal tas. Når valgene ikke så lett kan justeres i ettertid skal man jo tross alt leve med det i lang tid. Jeg trives nok også best uten så mye oppmerksomhet, men akkurat nå i permisjonen er det viktig for meg å åpne noen nye dører for å sondere litt, og da har jeg funnet ut at det ikke er så skummelt å stikke seg litt fram, som jeg trodde. Nå har det riktignok ikke blitt noe intervju - ennå :)
SlettHei! Spennende blogginnlegg du har her! Synd at artikkelen var fjernet, skulle gjerne lest litt om det. Jeg har jo ikke hoppet, jeg heller. Hoppet av yrket jeg hadde som førskolelærer og forsøkt omskolert ja, men det var på grunn av sykdom. Skrivingen har jeg jo hatt med meg hele livet. Men samtidig var det jo etter at jeg ble uføretrygdet jeg fikk tid til å være skribent på heltid og jeg skriver når jeg orker, så på den måten kan det vel kalles et hopp kanskje. Litt på en annen måte enn det spørres etter, er jeg redd.
SvarSlettNår det gjelder ukebladnovellene dine så synes jeg absolutt du må regne med dem. De er steg på forfatterveien din, helt klart, og det er noe håndfast. Lag en liste over hva som er utgitt når, og jeg regner med at du tar vare på bladene. Det kan bli nyttig! Se på dem som en del av CV'en din!
Hei Gro Jeanette! Det var ingen lang artikkel, kun et par linjer om at journalisten ønsker kontakt. Hun fikk sikkert så mange tips som hun trengte.
SlettDu har vel hoppet litt du også, men forskjellen blir vel om det var et frivillig eller nødvendig hopp. Uansett finnes mange av de samme utfordringene.
Jo, jeg regner i høyeste grad med ukebladnovellene, er stolt over å ha fått så mange fortellinger på trykk. Men det jeg mente var at temaet nok ikke er like interessant for dresskledde lesere av Dagens Næringsliv :).
Jeg husker å ha lest avisartikler om dette tidligere. Artikler jeg leste med interesse, siden jeg også følte det var sider ved livet jeg ikke hadde fått utforsket nok.
SvarSlettJeg sa opp en trygg og god jobb for å forsøke å bli forfatter. Jeg ba ikke om permisjon, men hadde gjort det ca to år tidligere. Det året ga mersmak, og så hoppet jeg i det.
Forfatter ble jeg jo, men å kunne leve av det gikk ikke. Jeg hadde nok en forestilling før jeg tok permisjonen, om at jeg ville finne ut om jeg greide å skrive, om jeg kunne trives med å sitte med det full tid, og hvis det var i boks, så var alt greit, liksom. Men da jeg ikke tjente noe, så måtte jeg realitetsorientere meg. Og jeg måtte kjenne på noe nytt i livet: Følelsen av ikke å være noen, eller være en som ikke hadde betydning, en ingen regnet med, meg selv inkludert. Selvfølelsen dalte bratt etter ca 2-2,5 år i forfatteryrket. Eller skal jeg skrive "forfatteryrket"; er man forfatter når bøkene man har utgitt er så godt som usolgt og ulest? Den tanken har jeg også hatt. Forfatter er det ganske lett å kunne kalle seg, men det er forskjell på gjennomslagskraften og betydeligheten; noen er og blir lite kjent og fort glemt.
Til sist vil jeg si at jeg tror det er ganske vanlig at man rundt 40-årsmilepælen gjør seg tanker som "Er jeg på rett hylle i livet? Helt sikkert? Kan jeg tenke meg å holde på med dette her resten av yrkeslivet? Er det mer jeg burde gjort?" Og jeg tror at når man begynner å tenke sånn, så får man fort noen svar som gjør at man foretar noen endringer av større karakter. Noen skifter jobb, noen skifter ikke bare jobb, men velger en annen yrkeskarriere, omskolerer seg, om det er nødvendig, eller bare kaster seg ufaglært inn i noe. Noen starter for seg selv. Ja, det finnes mange varianter her.
Hei Randi! Takk for lang kommentar! For å begynne med det siste, jeg tror nok også at det er vanlig å fundere på det med "rett hylle", og jeg tenker også at livet er langt nok til å ha ihvertfall to ulike karrierer, om man har trang til det. Men ja, det butter nok økonomisk for mange. Hvis barn flytter ut etc spå greier man seg jo med litt mindre, men man må kanskje uansett dele seg mellom drømmen og en deltidsjobb, og da forsvinner kanskje gløden for en del? Jeg vet ikke. Selv kunne jeg ihvertfall ikke ha levd av å skrive, det tar altfor lang tid å få til noe, og selv en bokutgivelse vil jo gi ekstremt dårlig timebetaling + at man må kaste seg over neste prosjekt for alltid å ha noe å selge. Treffer man en nisje kan det muligens gå, kombinert med foredrag eller kursing etc, men tror en sånn pakke er vanskelig å få til pluss at man kanskje brenner seg ut nokså raskt.
SlettFøllsen av å ikke ha betydning har jeg ikke erfart ennå, men det er vel bre fordi jeg ikke har satset fullt og helt ennå. Det finnes nok flere vegger der ute som jeg skal få stange mot, jeg også :)