26. februar 2014

Jeg fant, jeg fant!

For litt siden skrev jeg at jeg lette etter gamle konsulentuttalelser fra da jeg sendte inn et par manus til de største forlagene sånn omtrent for tjue år siden. Vel, nå har jeg omsider funnet fram i arkivet!

Det ble en litt rar og høytidelig mimrestund her. Satte meg godt til rette, med kaffekrus og bunken med gamle forlagsbrev - det var faktisk flere brev enn jeg husket. Fra noen forlag var det både anonym konsulentuttalelse på opptil to ark, pluss langt og hyggelig brev fra en redaksjonssekretær. Jeg vet jo ikke om de skrev like mye til alle, eller om jeg burde tolket relativt fyldige svar mer positivt en hva jeg gjorde. Kanskje redaksjonssekretæren syntes konsulentuttalelsene var så brutale at det var nødvendig med et ekstra hyggelig trøstebrev.

Innholdet i uttalelsene var omtrent så utilslørte som jeg husket dem. Ingenting var pakket inn. Kritikken som gikk igjen var at det var for lite framdrift i manus og for dårlig strukur, men at språket var bra. Nå var vel dessuten det ene prosjektet mitt for sært til at det kunne ha nådd mange lesere uansett, men det sa de egentlig ikke noe om.

Manusene som ble sendt inn kunne med fordel ha vært jobbet mer med, ja. Det ene var mest et førsteutkast, hvor historien hadde blitt til omtrent mens jeg skrev. Riktignok med et vagt plott i bakhodet, men ingen detaljerte planer, ingen research, mye fantasi og få skrivefeil. Kanskje skal jeg være glad for at jeg ikke har manusene liggende digitalt, for da hadde jeg kanskje rotet meg bort ved å ta opp igjen tjue år gamle tråder. Det er nok smartere å jobbe med nye ideer - for de finnes jo!

Det å lese så gamle refusjonsbrev burde vel ikke påvirke meg, men jeg ble faktisk litt demotivert av enkelte kommentarer. Det går nok over, men akkurat nå er jeg tilbake i tenkeboksen. Kanskje det mulige jobbskiftet ikke er en så god idé likevel?

23. februar 2014

Kjenner du en drømmer?

Jeg vet at jeg ikke er den eneste her i verden som har en jobb som er grei nok og kanskje vel så det, men som likevel lengter etter å jobbe med noe helt annet og mye mer personlig. Drømmen omfatter kanskje aktiviteter som man har hatt lyst til å prøve ut det meste av livet, men aldri tatt ordentlig tak i. Men så trer omsider en indre stemme fram og starter en tankerekke som ender med at man faktisk har dårlig samvittighet for ikke å ta grep. Lengselen kan omfatte så mye - skriving er bare ett eksempel.

Selv om vi drømmer om en annen arbeidsdag, er det jo ikke sånn at vi nødvendigvis mistrives i den jobben vi allerede har. Det er ikke sikkert at dagens jobb kjennes helt feil, heller. Da ville ihvertfall jeg ha sluttet for lenge siden, og jeg hadde nok ikke valgt å blogge om det. Mange av oss har jo talent for mer enn bare én type jobb, ikke sant? Og vi kan uansett lære - både å utføre og å like en jobb som i utgangspunktet bare er sånn passe grei. Trygg inntekt betyr også mye for de fleste av oss, og godt arbeidsmiljø kan veie opp for lengselen etter selvrealisering.

Dessuten greier nok de fleste av oss å tilfredsstille noen fliker av de drømmene vi bærer på - etter arbeidstid.

En annen blogger syntes det var noe kjent med meg etter å ha lest noe av det jeg skrev i de første innleggene. Det synes jeg egentlig ikke er så rart, for jeg er nok bare en av mange. Du som titter innom her vet sikkert også om noen som er i min situasjon, du har kanskje til og med en kjenning som kunne tenkes å slutte i fast jobb for å følge en drøm - som for eksempel å prøve å skrive litt.

Hva? Drømmer du også om dette? Ser du - vi er faktisk ganske mange! :)

22. februar 2014

Justert tittel - ny adresse

Kort-lang melding! En plutselig teknisk glipp gjorde at jeg flyttet alt innholdet over til ny blogg, og da justerte jeg like godt bloggens navn. Det ene tar det andre, og jeg hadde allerede grublet på det en stund. Hvis du har meg i leselisten din må du sannsynligvis oppdatere lenken, evt. slette deg som følger på den gamle og registrere deg på den nye bloggadressen,

skrivkreatur.blogspot.no .

Altså - heretter blir det "Skriv, Kreatur!" som gjelder. Skriving er tross alt mer relevant enn hopping. Etter noen runder med meg selv ser jeg at det aller viktigste er å skrive, produsere, komme i gang, være kreativ! Kanskje uavhengig av om jeg sier fra meg fast jobb eller ei, helt eller delvis.

Ennå er det ikke så mye innhold og mange lesere at jeg tror denne endringen roter det veldig mye til. Sånn sett fint at teknikken kom med et spark nå, og ikke om et halvt år. Kanskje har jeg to flere følgere da - he-he.

Ser ut som om alt innhold ble med i flyttingen. Jeg mistet riktignok bloggrullen min, men fyller den opp igjen de neste dagene. Har du en oppdatert forfatterspire-blogg er det bare å gi beskjed så legger jeg deg til! Jeg synes det er både nyttig og spennende å følge andre med ambisjoner om å skrive!

God helg til deg!

20. februar 2014

Svart ringperm fra arkivet

Jeg leter fortsatt etter de gamle konsulentuttalelsene, og i disse dager saumfares innholdet i en stor reol som inneholder mye rart. Det meste som står der er støvet ned for lenge siden, og for hver perm jeg åpner blr jeg tatt med tilbake i tid. Det er egentlig ganske spennende, men det er tidkrevende siden det jo blir mange artige gjensyn. Ikke alt er relatert til skriverier, men også andre interesser. Jeg har nok hatt et visst system i arkivet, men i mitt neste liv må jeg opplagt finne bedre løsninger på langtidsarkiveringen - kanskje til og med ansette egen arkivar som kan holde orden på gamle konsulentuttalelser ;)

Blant gamle minner fant jeg en svart perm fullpakket med leksjoner fra en brevskole som het Skriveinstituttet. Jeg har selvsagt visst om denne permen, men trodde innholdet var nokså magert, siden jeg bare fullførte et par leksjoner. Jeg trodde at leksjonene ble sendt ut etter hvert som kurset skred fram, men så ser det ut til at permen faktisk rommer hele kurset med mye nyttig stoff for akkurat den prosessen jeg er i nå. For eksempel mange gode tips vedrørende skriving og salg av ulike tekster til ukepressen. Permen har samlet mye støv, for den siste leksjonen ble rettet i 1992, altså for 22 år siden! Og siden har permen knapt blitt viet oppmerksomhet.

Dette virker som et seriøst kurs, og det var jo ikke gratis heller, så hvorfor jeg ikke fortsatte skjønner jeg ikke nå i dag. Men jeg tror det har sammenheng med det å ha en nokså tidkrevende jobb. Og dessuten - da internett kom for fullt på nittitallet, brukte jeg en del tid på å utvikle egne nettsteder og stagget dermed skrivekløen.

Nå har jeg bladd litt i denne permen. Etter 22 år er naturligvis noe av stoffet utdatert, men likevel tror jeg at jeg skal bruke litt tid på å lese gjennom de fleste leksjonene.

16. februar 2014

Stikk av dårlig samvittighet

Det er 29 uker igjen til jeg kanskje sier opp min faste jobb for å bruke mer tid til å skrive. Og allerede nå  begynner det å snøre seg litt i mellomgulvet.

Stadig oftere legger jeg merke til hyggelige kommentarer fra mine 7 kolleger. I forrige uke ble jeg med i en komité som jeg jo muligens vil måtte forlate midt i oppdraget. Og så tar jeg avgjørelser som jeg later som om jeg skal følge opp de neste årene, men som kanskje vil bli overlatt til andre. Noen ganger diskuteres planer som ligger et par år fram i tid, og siden jeg har vært ansatt i drøyt 10 år, er jeg en sentral brikke på mange områder.

Da er det litt tøft å bære på hemmeligheten om at jeg vurderer å si opp jobben over sommeren, og at ingen av kollegene mine kan få vite det ennå. Jeg føler at jeg driver med falskt spill, selv om jeg jo ikke farer med direkte løgn, heller. Kanskje synes jeg dette er ekstra tøft fordi jeg setter ærlighet så høyt. Å lansere en mulig oppsigelse allerede nå, ville blitt for dumt hvis jeg likevel velger å bli i jobben. Sjef og kolleger må rett og slett vente i 29 uker...

Særlig når kollegene mine er ekstra hyggelige, kjenner jeg stikk av dårlig samvittighet. Hva er det egentlig jeg driver med?

12. februar 2014

Jeg prøvesmaker framtiden

Jeg må innrømme at jeg i det siste har brukt altfor mye energi på det viktige valget som skal tas over sommeren. Jeg funderer på hvordan arbeidsuken vil arte seg hvis jeg sier opp jobben for å bruke dagen til å skrive. Er jeg egentlig disiplinert nok til å få utrettet noe som helst? Og hvis jeg bare sitter her, dag ut og dag inn, og sliter som bare det med å komme igang med den første, lille novellen, hva da med selvfølelsen - og mat på bordet?

Nå, i første omgang, burde jeg strengt tatt nøye meg med å kanskje samle noen tidligere notater, som jeg har mange av, kanskje lese noen flere bøker, og kanskje prøve å skrive litt selv om jeg er i full jobb og vel så det. Noen kveldstimer pr uke kunne vel være nok til å se om jeg er på gli, og om dette kreaturet fortsatt lengter etter nytt beite om et halvt års tid.

Istedet er jeg besatt av ideen om forandring. Omstilling. Nytt fokus. Jeg lager notater om hvordan skrivevirksomheten kan arte seg. Jeg vurderer hvor lenge jeg kan vente med å investere i en printer, som jeg hittil ikke har hatt behov for i min nesten papirløse tilværelse. Jeg grubler på hvordan jeg som nykommer kan bygge nettverk og få de rette kontaktene.

I dag har jeg til og med satt opp en slags ukeplan for hvordan jeg kan disponere tiden! Jeg har laget én versjon hvor skrivingen er min jobb med hele uken til rådighet, og en annen versjon hvor jeg forblir i nåværende jobb og gjør nesten de samme skriveriene på kveldstid, men i mye mindre skala så klart. Den siste varianten er ment for tiden fram til oppsigelsen, men det er definitivt fulldagsvarianten som interesserer meg mest.

Jeg vet utmerket godt at planlegging er bra, og kanskje til og med en nødvendighet for å kunne jobbe strukturert også i mindre kreative perioder. Men jeg innser jo at det er litt tidlig å bestemme når på dagen jeg skal sette av den halvtimen til en matbit. Jeg skal tross alt ikke skride til verket for fullt før på tampen av året. Om ganske nøyaktig 11 måneder. Kanskje.

Men litt detaljplanlegging gir ny næring til drømmen, og nesten en prøvesmak av framtiden. Det hjelper bra på motivasjonen - akkurat nå gløder jeg enda mer for å hoppe.

Det er utrolig hvor mye kraft en fiktiv ukeplan inkludert lunsjpause kan ha - helt fantastisk!

10. februar 2014

Visste du at forfattere gråter?

Nylig leste jeg en interessant artikkel om kyr publisert på nrk.no, og så kom selvsagt spørsmålet seilende; er det faktisk flere fellesnevnere mellom kyr og forfattere enn vi tør å innrømme? Kunne artiklen like godt omhandlet forfattere? Kanskje mitt kreatur-tema faktisk er midt i blinken?

Jeg har dristet meg til å gjengi nevnte artikkel, hvor jeg i hovedsak har byttet ut ordet ku med forfatter, så får du se om det "makes sense", eller bare blir bortkastet - men muligens lystig - lesning. I tillegg er personnavn erstattet med initialer og noen forskningsreferanser omskrevet. Nederst finner du henvisning til original versjon.


Ekte kreatur - skjermdump fra original artikkel på nrk.no

Visste du at forfattere gråter?

Det foregår et maktspill i skrivestua etter at forlaget har lukket døren og slukket lyset for kvelden.

Innen 2024 blir det påbudt med løsdrift i Norge. Det betyr at ingen forfattere vil være fastbundet lenger i norske skrivestuer.

– Det er veldig positivt at forfatterne etter hvert kan gå sammen i sosiale grupper, sier K.E.B., professor i miljø for forfattere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Men hva skjer når man slipper forfatterne løs?

– Forfattere er flokkdyr, og så lenge det er en etablert flokk er det ikke mange sammenstøt. Men hvis det blir mangel på skriveoppdrag er det den forfatteren som har høyest sosial rang som får utgitt bok først, sier K.E.B.

Dersom forfatterne kjenner hverandre godt trenger de ikke snakke sammen for å skjønne de sosiale kodene.

– Da sender de bare ut passive signaler. Hvis en forfatter leter etter et sted å sette seg, og det allerede sitter en dominerende forfatter der, tør hun ikke slå seg ned, sier K.E.B..

Slåss og mobber hverandre

Hvis forfatterne ikke er trygge på hverandre, kan det bli bråk.

– Når flokken skal etablere seg er det ikke bare passive signaler lenger. Da kan det bli fysiske kamper, sier K.E.B.

Derfor blir debutantene ofte plassert i egne introduksjonsavdelinger for å hindre voldelige sammenstøt.

– På den måten introduserer man dem på en bedre måte inn i flokken.

Forfattere som blir mobbet av andre forfattere skriver dårligere enn de som har det bra, viser forskning fra Høyskolen i Nord-Trøndelag, Universitetet for miljø- og biovitenskap og Norsk Forfatterhøgskole.

Flere har sett tårer

Det finnes også flere rapporter fra folk som har sett tårer hos de skrivende.

– Jeg er helt overbevist om at forfattere føler sorg og gir uttrykk for det, sier B.B..

Hun er pensjonert lege og har skrevet flere bøker om forfatternes følelsesliv. I boka Forfatterliv har hun samlet dokumentasjon fra flere forlag som hevder at de kan tolke forfatternes følelser.

Foreløpig er det ikke gjort vitenskapelig forskning på tårer hos forfattere, men B.B. tror likevel det kan henge sammen med triste følelser hos dem det gjelder.

– Jeg husker en konsulent som fortalte at hun så tårer hos en av forfatterne som hun merket at var lei seg, sier B.B..

Albuer og vekt avgjør status

Det er også gjort mye forskning på forfattere og adferd internasjonalt. Den franske forskeren M.F.B. har funnet ut hva som avgjør forfatternes sosiale status.

– Dersom vektforskjellen er større enn 25 kilo vil den forfatteren som er tyngst få størst tilgang på skriveoppdrag. Men dersom den letteste forfatteren har spisse albuer, er det den som har høyest status. Det betyr at spisse albuer trumfer vekt, sier K.E.B..

Det foregår altså et slags maktspill i skrivestua etter at forlaget har lukket døra og slukket lyset for kvelden.

– Forfatterne stiller seg på tvers for å vise hvor store de er, de rauter og løfter hodet for å vise at de er sosialt overlegne, forteller K.E.B..

Forsker på rauting

Det er gjort mye forskning på rauting, men foreløpig er det ingen som har klart å knytte lydene direkte til forfatternes sinnstilstand.

– Vi vet at debutanter rauter når de kommer vekk fra læreren sin, og det samme gjør aggressive mannlige forfattere og utgivelsessultne forfattere generelt. Men vi vet ikke nok om følelsene deres i disse situasjonene, sier K.E.B..

Ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet har de forsket på det hvite i øynene til forfatterne.

– Det vi fant ut var at det hvite i øyene blir mer synlig når forfatterne er utsatt for stress, forteller K.E.B..

-------------------

Kilde: Publisert på nrk.no 09.02.2014



3. februar 2014

Gamle avslag

Det er nå 31 uker igjen til jeg må bestemme meg, og endelig! Endelig har jeg rotet fram noen av mine gamle skriverier!

I går kveld fant jeg nemlig to romanmanus som jeg skrev for ca 20 år siden. Begge ble dengang høytidelig sendt inn til vurdering - og refusert. Rart å se dem igjen! Jeg ble nesten litt flau da jeg så hvor tettskrevne arkene var, ikke noen halvannen linjeavstand og god venstremarg der i gården, nei. Jeg har vel prøvd å spare på papiret. Det ene manuset var ledsaget av flere illustrasjoner, ha-ha. Morsomme tegninger, synes jeg ennå, men garantert en uønsket distraksjon for en hvilken som helst konsulent...

Ikke nok med det; jeg hadde også opplyst om hvilket psevdonym jeg ville bruke hvis manuset skulle bli utgitt. Pinlig! Den unge Hr. Kreatur trodde nok helt oppriktig at det ville bli bok på første forsøk. Dengang var jeg jo bare en kalv som ikke visste bedre. *sukk*

Både illustrasjoner og psevdonym bør man nok strengt tatt vente litt med...

Manuset med illustrasjoner ble sendt til 3-4 av de største forlagene, og ble vurdert av alle, med opptil 2 samtidige konsulenter. Akkurat det siste syntes jeg jo var storartet, og kanskje burde det alene ha inspirert meg til å prøve meg på de litt mindre forlagene etterpå, som allerede dengang var modigere når det gjaldt debutanter.

Men nei, det stoppet bare opp etter det siste store forlaget. Jeg husker ikke hvor lenge denne runddansen pågikk, men nærmere ett år vil jeg tro.  Jeg skrev nok ikke om manus mellom hver innsending, eller forresten, siden jeg har liggende 2 eller 3 versjoner av det første, må jeg jo ha bearbeidet det i hvertfall én gang.

For hvert forlag tryglet jeg om å få utlevert konsulentuttalelsen, noe de vanligvis ikke gjorde, ihvertfall ikke uredigert. Jeg var tøff nok til å ta til meg det som var positivt - for mye var jo ganske positivt sett ut i fra at jeg ikke helt visste hva jeg drev med, og så tok jeg resten til etteretning.

Manus nummer to ble bare sendt inn én gang. Jeg hadde jobbet meg mye kjappere gjennom det, og var nok litt mindre kritisk. Historien var litt mer jordnær enn førstemanuset, som var en lett humoristisk fantasifortelling.

For første gang på ca 20 år har jeg nå lest ett kapittel av det siste manuset. Og det var en rar opplevelse, for de fleste karakterene hadde gått i glemmeboken, og jeg husker heller ikke hva som skal skje videre i historien deres. Jeg kjenner heller ikke igjen fortellerstemmen - er det virkelig meg? Jeg blir nysgjerrig og må nok lese det fra start til slutt. Jeg vet det mangler mye på å være bra, men kanskje finner jeg noe der som jeg kan jobbe videre med. Kanskje finner jeg i det minste litt inspirasjon.

Nevnte konsulentuttalelser har jeg ikke funnet ennå.  De var selvsagt helt anonyme, hvis du lurer på det. Jeg husker ikke hvor de er arkivert, men er helt sikker på at jeg har lagt dem på et lurt sted. Kanskje er det først nå at jeg vil ha nytte av uttalelsene som for lenge siden dessverre ikke kunne anbefale utgivelse?

Og sannsynligvis er jeg omsider enig i det meste av kritikken...

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]