Tilbake til hverdagen - og hvilken torsdag!

Etter nesten 3 uker i feriehuset, hvor det forøvrig ble mest vått innevær med flere gode anledninger til å skrive, er det nå fint å være her på hjemmekontoret igjen. Jeg har alltid likt høsten, den er som en lomme for ny inspirasjon og dyp konsentrasjon.

Og det har vært en travel uke - akkurat sånn som jeg ønsket meg, men ikke helt turde å håpe på. Spesielt ble gårsdagen flott på så mange forskjellige måter - nesten som om alle de ulike områdene jeg jobber på ga meg et klapp på skulderen samtidig, for å gi meg den inspirasjonen jeg trenger framover.

Jeg returnerte mandag kveld, og mens jeg var på Vestlandet søkte jeg flere filmjobber for om mulig å skvise inn en jobb eller to mens det ennå er august. Å være borte i flere uker gir jo ingen inntekter, og skulle jeg vente til langt ut i september på nest jobb ville det bety rimelig slunken kasse, ettersom oppgjøret jo typisk kommer enda en måned senere. Men det ordnet seg faktisk!

Forløsende smil mellom fremmede

I går bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg ikke pleier å gjøre, og da helst uten noen form for innhugg i et stramt forfatterspirebudsjett. Etter en lengre periode med stillesitting her på hjemmekontoret, kjente jeg at en fysisk utskeielse ville være fornuftig. Jeg elsker å spasere, men har ikke vært så flink i det siste. Meteorologen meldte delvis sol og mere sol utover ettermiddagen. Jeg pakket sekken, bare med et håndkle og en bok, og en flaske vann. T-skjorte og en shorts som er bare litt for stor, og som såvidt holder seg på plass uten belte. Selvsagt glemte jeg det - beltet.

Så bar det avsted opp til Sognsvann. Kanskje ikke det mest eksotiske stedet å dra på utflukt, men jeg hadde faktisk ikke vært der siden i fjor sommer. Jeg bor på motsatt side av byen, så det tar meg omtrent 5 kvarters rask gange for å komme opp i skogen. Og selvsagt det dobbelte for også å spasere hjem etterpå. Og ja, jeg kjente det i skrotten at det var en stund siden jeg hadde gått en så lang oppoverbakke...

Vel, etter en halvtime med den nevnte boken, ble det fullstendig overskyet. Så kom det første tordenskrallet. Deretter kom styrtregnet! Ikke en sånn sjarmerende overraskelsesbyge som pågår i en håndfull minutter og som jo hører sommeren til. Neida, det mer eller mindre styrtregnet i en time!

Hvor lang bør en ukebladnovelle være?

Ukebladene planlegger innholdet i det enkelte nummeret flere måneder før bladet går i trykken. Det settes av spalteplass til de enkelte sakene, sånn at de ulike avdelingsredaktørene vet hvor mye stoff de trenger for at kabalen skal gå opp. Mye fast stoff har like mye plass hver uke, og dette gjelder også til en viss grad novellene og romanene.

I Hjemmet, hvor jeg har hatt flest fortellinger på trykk, er det vanligvis en krim- og en relasjonsnovelle i hvert blad, pluss ett romanavsnitt. Dette er imidlertid litt fleksibelt, noen ganger trykkes kortromaner, gjerne parallelt med en lengre føljetong. Hvis kortromanen er i krimsjangeren, uteblir kanskje krimnovellen mens den serien pågår.

Nylig bestemte de forresten at krimnovellen ikke lenger blir fast innslag i bladet, men relasjonsnoveller skal fortsatt trykkes.

Har jeg egentlig tid til å skrive romaner?

Nå tenker du kanskje at, ja, det må du da ha, du som har sluttet å jobbe og kan styre tiden din nesten som du selv vil! Og i en ideell verden kunne det nok ha fungert omtrent sånn. Men jeg er altså ikke lenger like skråsikker på at jeg skal holde fast på drømmen om en gang å utgi en bok. Kanskje er det nok å bare skrive kortere tekster, enten for salg eller fordi det kjennes givende?

Jeg har lenge irritert meg litt over at jeg driver med så mye forskjellig at det ene stjeler fokus fra det andre. Når noen spør meg om hva jeg jobber med så er de på nippet til å skifte samtaleemne før jeg har rukket å lekse opp alt sammen. Det blir litt som når du spør noen om hvordan det går, og du egentlig hadde sett for deg et svar som får plass i én setning, men istedet får en lang tirade om sviktende helse eller et problematisk naboskap, ekteskap, slektskap eller andre skap som du kanskje ikke er spesielt interessert i der og da.

Livstegn midt i juni

Jeg er visst blitt litt slapp her på bloggen. Det skyldes delvis at dagene raser avgårde altfor fort, men også at jeg ikke har skrevet så mye som jeg gjerne skulle i det siste. Jeg har heller ikke fulgt så godt med på andres blogger som jeg gjerne vil.

I dag tenkte jeg bare å gi et aldri så lite livstegn. Og fortelle at det går greit igjen, etter litt trøblete økonomiske tilstander i vår. Jeg flyttet forsikring og gjorde noen årlige forfall om til månedlige, så nå blir trykket jevnere. I juni har det "veltet inn" med feriepenger fra både kjente og ukjente arbeidsgivere. Litt flåsete sagt, for det er jo stort sett småsummer, særlig fra de ukjente, men noen ganger er det jubel i stua når det kommer inn en hundrings eller to som ikke var forventet. Sånn sett liker jeg juni måned rimelig godt, i tillegg til alt det med lyse sommernetter og florerende markblomster. Juni har egentlig alltid vært en favoritt.